SOLVEIGS STERKE HISTORIE:
«Jeg vet noe om deg», sa en venninne. Solveig trodde hun hadde gjort noe galt. Men så kom det vonde ordet
Solveig (78) opplevde å bli utestengt allerede i barndommen, men det var først da hun ble alenemor til en mørkhudet sønn på 60-tallet at hun virkelig følte seg baksnakket og stigmatisert. Les hennes sterke livshistorie.
Solveig Ammon (78) fra Sandnessjøen i Nordland har ofte blitt mye snakket om.
I 1965 ble hun gravid med en sort, amerikansk mann, noe som var svært uvanlig på den tiden.
– Vi var forlovet og skulle gifte oss, men ting skjedde. Jeg fødte min sønn Robin alene i min barndoms by for siden å fostre han opp her, sier hun og smiler.
Det er en stolt mor som viser bilder av og artikler om Robin, som gjør det bra som produsent og låtskriver i Göteborg, og som har gitt henne tre skjønne barnebarn og to oldebarn.
Solveig har brøytet vei. Måttet tåle at folk snakket om henne. Hele veien følte hun at folk visste ting om henne som ikke engang hun visste. Lettsindighet ble tillagt henne, føltes det som.
– Det ligger vel i menneskenaturen at vi trenger å ha noen å tråkke på, resonnerer hun, men uten at det ligger bitterhet i stemmen. Så legger hun til:
– Jeg er bare så uendelig glad for at jeg har klart å fostre opp to flotte mennesker, og for at jeg hele livet har hatt barndomsvenninner som har støttet meg, samme hva.
Merket blikkene som barn
Vi skal tilbake til den gangen. Stolt, rank og flott var hun da hun trillet sin lille sønn nedover Sandnessjøens gater for flere tiår siden.
Det forteller kvinner på hennes alder som fortsatt bor der. Den gangen het det seg at hun hadde fått barn med en neger, og bare det å være alenemor var i seg selv et slags tabu.
Hva mange ikke visste, var at Solveig hadde god trening i å leve med andres blikk rettet mot seg og i visshet om at andre snakket om henne.
– Jeg tror at det meste i et menneskes liv kan forklares i opplevelser og hendelser i barndommen, og det tror jeg også gjelder meg, sier hun.
Hun var 12 år da hun fikk vite sannheten om sitt opphav. Det viste seg at pappaen Trygve ikke var faren likevel, ikke rent biologisk.
Hun ble født 18. april 1944 og bar med seg en hemmelighet som kanskje likevel ikke var så hemmelig i byen de bodde i.
– «Jeg vet noe om deg», sa en venninne under en krangel. Jeg trodde først at jeg hadde gjort noe galt, men så kom ordet «tyskerunge». Jeg fikk vite at en venninne ikke fikk lov til å leke med meg fordi jeg hadde tysk far, minnes hun.
Forsto at barndommen ikke var A4
Frem til da hadde hun ikke reflektert rundt sine mørke farger og søsknenes blonde hår, eller at hun ble så mye fortere brun enn dem. Tysk far – kunne det være riktig? Hun begynte å tenke.
I ettertid har hun forstått at barndommen hennes ikke var helt A4. Moren var en vakker og ettertraktet kvinne, og det ryktes at hun var av taterslekt. Slik Solveig ser det, bar hun med seg en urolighet, en
utferdstrang, og det slo ut på flere måter.
– Jeg var blitt tenåring da mamma endelig fortalte meg at faren min var tysk. Hun ga meg navnet hans og fortalte at jeg hadde to eldre halvbrødre. Per dags dato vet jeg ikke om hun og min tyske far hadde en romanse eller et forhold, eller om jeg ble til gjennom et lite, tilfeldig eventyr. Men sannheten er at hun var gift da det skjedde. Fordi pappa var gift med mamma, ble han min far på papiret, forteller hun.
Solveig forteller at det var flere tyskerbarn i hjembyen da hun vokste opp, og hun tror det gjorde det litt lettere, for hun opplevde ikke å bli hetset, mobbet eller åpenbart utestengt.
– Jeg fikk min oppvekst i en tid med utbredt fattigdom på grunn av krigen. Pappa var disponent i et støperi og hadde to menn i arbeid. Mamma Olveig, som var født på Herøy, var hjemmeværende.
For Solveig ble pappaen Trygve aldri bare en far på papiret, det er viktig for henne å få sagt.
Hun følte at han elsket henne like høyt som de to andre. Også i voksen alder sto de hverandre nær. Hun følte at han var oppriktig interessert i henne, og de hadde mange flotte samtaler.
Satt bort på pleiehjem
Men det var ting hun ikke fikk vite før hun ble voksen. Som at hun som baby på to–tre måneder ble plassert i pleiehjem hos sin barnløse tante og hennes mann i Saltdalen.
Det var meningen at de skulle adoptere henne, og sannsynligvis var det slik fordi moren følte det ble vanskelig å fostre opp et tyskerbarn. Det fulgte en skam med en slik situasjon.
– Jeg er sikker på at jeg hadde det bra hos tante og onkel, og jeg kalte dem mor og far. Men av grunner jeg aldri har fått vite, hentet mamma meg tilbake da jeg var nesten tre år. Jeg erindrer en tur med Hurtigruten, da jeg lå i en overkøye, men vet ikke sikkert, sier Solveig.
Fra da av var det mamma og pappa i Sandnessjøen som tok ansvaret for henne. Solveig sier at hun fikk en ok barndom, selv om det også var vanskelig. Hun følte at det var noe som hang over henne, noe det ikke ble snakket om.
– Jeg hadde det ikke alltid greit, men det var sikkert ikke greit for mamma heller, sier hun i dag.
Hun legger til at søsteren hadde en diagnose og måtte passes ekstra på, så alt var ikke helt på stell for henne heller.
14 år gammel flyttet Solveig hjemmefra. En venninne hadde fått jobb på et hotell i Lillehammer, og Solveig hun fikk jobb i oppvasken samme sted. Derfra bar det til Oslo, der hun fikk jobb i skrubben på et annet hotell.
– Jeg skrev til mamma og sa at jeg trengte vinterklær og sykkel, og hun kom og lå på gulvet hos meg. Jeg opplevde da at vi to, som hadde slitt med relasjonen, fikk bedre kontakt, minnes hun.
Les også: (+) Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten
Tok kontakt med faren
Hun hadde forskjellige jobber en stund, limte etiketter på rekebokser, var værelsespike på hotell. Livets skole ga henne erfaring og kompetanse i ulike ting. Da hun reiste tilbake til Sandnessjøen første gang, hadde moren reist til Trondheim for å være husholderske hos en enkemann.
Tilbake i Oslo møtte Solveig en jente med tysk far som fikk en fin gave av faren, og det føltes sårt.
– Jeg kontaktet den tyske ambassaden og spurte etter Georg Ammon. Så skrev jeg et brev. «Lieber Vati», begynte jeg. Det var kona hans, Mutti, som åpnet konvolutten.
– Da det datt et bilde av meg ut, skjønte hun med en gang hva det gjaldt, for jeg var så lik ham. Da jeg var 17 år gammel, kom de til Oslo. Selv om det viste seg at han også var gift da jeg ble født, tok de imot meg med åpne armer. Mutti ville ha meg ned for å feire julen med dem, forteller hun.
Da hun ikke fikk fri fra jobb for å dra dit i høytiden, rømte Solveig likeså godt til Tyskland. Det var mangel på arbeidskraft i hele Europa og svært mange hadde satt seg på togene for å komme seg hjem til jul. Å finne sitteplass var umulig.
– Jeg frøs og var litt engstelig. Men den ene halvbroren min kom og møtte meg på togstasjonen i Hamburg. Vi dro sammen til den lille bygda Goldmühl. Der fikk jeg jobb på en fabrikk. Dessverre ble det for overveldende for meg med faren min. Han behandlet meg som et lite barn. Jeg følte meg kvalt og fikk heldigvis et annet sted å bo.
Kjærlighet med amerikansk soldat
Solveig stopper opp. Det var da, mens hun fortsatt var 18 år, at hun møtte den amerikanske soldaten Harvey Earl Lynch. Først ble de gode venner og så kjærester.
Da hun fortalte sin tyske far at hun var blitt kjæreste med en mørkhudet mann med afrikansk, irsk og indiansk avstamming, sa han at hun ikke lenger var velkommen hos ham.
Men det fikk henne ikke til å snu; hun var inderlig forelsket.
– Harvey var religiøs, og vi gikk i kirken sammen. Da jeg mistet arbeids- og oppholdstillatelsen, fordi jeg ble svangerskapssyk og var borte fra jobb en stund, bestemte vi oss for å gifte oss. Vi forlovet oss, og han ble med meg hjem til Norge. Mamma og pappa tok imot oss med åpne armer, uten noen slags motvilje eller reservasjoner.
Det føltes godt at foreldrene aksepterte Harvey, men han måtte tilbake til Tyskland og livet som soldat. I starten skrev de brev til hverandre om fremtiden de skulle dele, men så sluttet brevene fra ham å komme.
– Jeg følte at jeg ikke kom til å se ham igjen. Da Robin ble født, var jeg alene og visste det, sier hun.
Fødte alene
Solveig glemmer ikke da hun fødte sønnen. Hun følte at det var underlig mye nysgjerrighet, både da og etter at han var født.
– Jeg bestemte meg for at jeg i all fremtid skulle gå med rak rygg og ikke la meg dupere av noen. Det ble et mantra for meg å overse og ignorere det som kunne ha blitt sårt. Jeg tenkte at de skulle få lov til å ha sin oppfatning, og at jeg ikke skulle omgås de som reagerte på min situasjon.
Det var ikke stygge ting som ble sagt. Direkte hets opplevde hun ikke. Men med jevne mellomrom fikk hun vite at noen at forsvart henne.
– «Hun forsvarer deg hele tiden», kunne noen si, og det skulle være positivt. Men var det ikke, for det var et bilde på at det ble snakket negativt.
Hvorfor var det nødvendig å forsvare henne? Det var hva hun tenkte på. Selvfølgelig forsto hun at folk snakket.
– Heldigvis opplevde ikke Robin å bli tråkket på. Som den blide, gode gutten han var, ble han tatt godt imot overalt, og det er jeg takknemlig og glad for.
Solveig kjøpte tomt, tegnet hus og fikk et hjem til seg og sønnen i 1973. Underveis møtte hun faren til datteren Line, og de giftet seg.
– Jeg var gift i mange år, ble skilt og gift igjen. Når jeg ser tilbake, ser jeg at livserfaring ble bygd hele veien. På veien har jeg møtt fordomsfullhet, men jeg har også tatt meg selv i å være fordomsfull overfor de som har fordommer, reflekterer hun.
Fra ett stigma til annet
I ettertid ser hun at tyskerbarnet Solveig forsvant da hun fødte Robin, fra da av var hun moren til det mørke barnet.
Hvordan fikk hun til å stå rak oppi alt? Hun sier at det slett ikke var lett, selvfølgelig ikke. Alt har en pris, er hennes erfaring.
Men hun var tidlig bestemt på at hun ikke skyldte noen noe. Hun ville ikke være underdanig.
Solveig er i dag mest kjent for være moren til en kjent pop-produsent og for sine kreative evner. Hun både maler og syr fantastiske kunstverk.
De siste årene har hun brukt lapper fra gamle klær til å sy veggbilder for hånd som er vakkert satt sammen av gulltråd. Ett av bildene illustrerer bestemors hage.
– Stoffene som jeg brukte i de første teppene, var blant annet hentet fra avdøde meieribestyrer fru Slettens gamle ballkjole. Alle bildene starter med et laken, mange knappenåler og masse gammelt stoff, forteller hun.
Solveig syr med ettersting, for det er da gulltråden hun alltid bruker, kommer til sin rett.
Fant kjærligheten igjen
Inn døren kommer en person som betyr mye for henne, kjæresten Arve Jakobsen (78). De var småkjærester da de var 14 år gamle og spilte håndball og møtte hverandre igjen for tre år siden.
Han lyser opp når vi snakker om kunsten til kjæresten, og sier stolt:
– Hvert eneste teppe er unikt, og motivene er fra Helgeland. Hun har laget tepper med motiver fra både Torghatten og De syv søstre.
Solveig selv ser nesten litt utmattet ut etter å ha delt fra livet sitt med oss. Vi sier at hun har gjort en viktig jobb, fordi hun har gått opp veien for mange andre. Da smiler hun litt.
– Nei, det har ikke bare vært lett, men jeg har heldigvis vært flink til også å se gledene på veien.
Det hører med til historien at sønnen Robin i voksen alder fikk god kontakt med sin biologiske far i USA, men Harvey døde for flere år siden.
Denne saken ble første gang publisert 18/11 2022, og sist oppdatert 18/11 2022.
