De blå sidene
Alle vet at jeg er i slekt med en "tyskertøs"
Mormor ble enke og alenemor under krigen. Etter hvert forelsket hun seg i en tysk soldat, og de fikk også en sønn. Det ble min skjebne. For selv om jeg ikke selv er et tyskerbarn, har mormors «feilsteg» hengt ved meg i hele livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Jeg er ikke et tyskerbarn selv, og jeg vokste ikke opp med en mamma som var tyskertøs. Likevel føler jeg at krigsårene har påvirket livet mitt negativt. Årsaken ligger to generasjoner tilbake.
Da mormor ble enke under krigen og satt alene igjen med ett barn, som var min mor, forelsket hun seg i en på feil side.
De bodde i en liten bygd der alle kjente alle. Mormor kan umulig ha visst hva hun gjorde da hun innledet et forhold til en tysk soldat. Alle hatet henne. Hatet gikk ikke bare ut over henne, men også mamma, som den gang var en liten pike på åtte-ni år.
Voksne mennesker spyttet på og slengte ukvemsord etter henne.
At hun bare var et barn og ikke kunne stå til ansvar for mormors valg, var det ingen som tok hensyn til.
Når jeg tenker på vår familiehistorie, gjør det meg opprørt og trist. Det er som om vi aldri har kommet oss fri. For noen er jeg fremdeles barnebarnet til tyskertøsen, hun som forrådte alle og fikk barn med en tysker.
Mormor ble etter hvert gravid, og da tiltok hetsen. Det ble så voldsomt og belastende at hun følte seg tvunget til å sende mamma til et fosterhjem.
Min mor fikk altså ikke være hos sin mamma, men ble sendt til fremmede. Skjebnen hun fikk, var alt annet enn god. Fosterforeldrene utnyttet henne og behandlet henne dårlig. De slo henne, og de ga klærne mormor sendte henne til sin egen datter.
Sannsynligvis rettferdiggjorde de handlingene med at hun var barn av en tyskertøs. Da mamma etter krigen fikk flytte hjem til moren sin igjen, var hun allerede sterkt preget.
Den tyske kjæresten til mormor ble sendt tilbake til Tyskland, og mormor satt igjen alene med ansvaret for to barn. Hun hadde født en sønn – en tyskerunge – i krigsårene.
De fikk det forferdelig tøft økonomisk, og mamma må ha lidd veldig. «Alle» i bygda kjente mormors historie, og det var ingen velvilje eller forståelse å hente. Både mormor, mamma og lillebroren hennes ble dømt hardt av sine medborgere.
Mormor forsøkte å få seg en jobb, men møtte stengte dører overalt. Ingen ville ansette en tyskertøs. Hun livnærte seg av å vaske og reparere klær for folk. Familien hennes hadde slått hånden av henne, og slektningene til hennes avdøde ektemannen ville ikke ha kontakt.
På skolen ble mamma og hennes bror behandlet som om de hadde en livsfarlig, smittsom sykdom. De ble ikke bedt i bursdagsselskaper og ble frosset ut av fellesskapet. De ble behandlet som en pariakaste.
Mammas bror rømte fra bygda da han ble 16 år. Han orket ikke mer skittkasting. På et sted der ingen kjente bakgrunnen hans, slo han rot.
Mamma møtte faren min da hun bare var 18 år gammel.
Han kom fra en solid norsk familie som hadde gjort alt «riktig» under krigen.
Da de fikk vite at mamma hadde en mor som var tyskertøs, gjorde de alt de kunne for å ødelegge forholdet. Søsknene hans sa rett ut at mamma ikke var velkommen inn i familien. De ville ikke ha noe med henne å gjøre.
I deres øyne var det en skam å omgås en kvinne med mammas bakgrunn.
Kjærligheten vant, men for mamma var det ikke lett. Hennes egen familie hadde vendt henne ryggen, og den eneste i svigerfamilien som oppførte seg hyggelig mot henne, var svigerfaren.
Mine foreldre var imidlertid svært glade i hverandre, og i løpet av noen få år fikk de tre barn. Jeg er den yngste av dem. Da jeg ble født, fikk mamma psykiske problemer. Alt det vonde hun hadde opplevd, all avvisningen og alt hatet hun hadde møtt, førte henne inn i det totale mørke. Store deler av tiden lå hun innlagt på psykiatrisk avdeling på et sykehus. I bygda vår gikk det rykter om at hun var gal. Psykiske lidelser var svært tabubelagte på den tiden.
Jeg husker at mamma var mye borte, og at pappa, på sin stillferdige måte, forsøkte å gjøre livet til oss barna så godt som mulig. Det var ikke lett, for han måtte jobbe mye for å forsørge familien. Vi søsknene var ofte overlatt til oss selv.
Mormor ble hyrt inn som barnevakt. Hun var en bitter og sur dame, som både slo og sa stygge ting. «Kunne dere ikke ha stoppet etter to barn?», husker jeg at hun skrek til mamma. Jeg visste med én gang at jeg var den som ikke var ønsket født. Jeg var redd for mormor. Hun var ikke snill mot meg. Stadig ble jeg fortalt hvor ubrukelig jeg var.
Hver gang mamma var innlagt, kom mormor.
Jeg gjemte meg under verandaen når jeg hørte at hun kom.
Mormor var ødelagt av sine egne opplevelser og erfaringer. Hun hadde ikke noen varme å gi. Ordet «tyskertøs» fulgte henne til hun døde. Egentlig synes jeg synd på henne, men jeg kan ikke tilgi at hun lot sin frustrasjon gå ut over oss barnebarna.
Jeg glemmer ikke 10-årsdagen min. Naboene kom med boller og kaker for at jeg skulle få feiret.
Det eneste jeg klarte å tenke på, var at i alle andres fødselsdager var det mammaene som bakte og ordnet. Min mamma var ikke på plass, og det plaget meg.
Den eneste varmen jeg fikk, var hos farfar, men han hadde mye å gjøre, med mange barnebarn og liten tid.
Heldigvis var jeg skoleflink, men jeg utmerket meg også som en sjefskikkelse. Det førte til at jeg ble en mobber. For den oppmerksomheten jeg ikke fikk hjemme, sørget jeg for å få på skolen.
Heldigvis ble mamma frisk da jeg var i midten av tenårene. Da kom mamma hjem, som en sunn og god mor. Jeg forgudet henne fordi hun var så forståelsesfull. Jeg følte meg sett og verdsatt. Dessverre fikk vi ikke være lenge i paradis, for mamma fikk kreft og døde kort tid etter, bare 44 år gammel. Det raserte livet mitt. Jeg gikk rett i kjelleren mentalt. Jeg ble syk og orket ingen ting. Da jeg ett år senere flyttet til Oslo, hadde jeg gitt opp fremtidsdrømmene mine.
Jeg møtte en mann, vi giftet oss og fikk barn. Ekteskapet vårt røk etter åtte år, men vi forble venner til han døde. Da ble jeg helt alene om ansvaret for sønnen vår på ni år.
Jeg flyttet tilbake til bygda jeg vokste opp i, den samme bygda som sto samlet om å håne og forakte mormor. Jeg møtte min andre ektemann der, og vi fikk en datter.
Nå er jeg skilt igjen og er blitt uføretrygdet. Det yngste barnet mitt er funksjonshemmet og trenger oppfølging døgnet rundt.
Ennå føler jeg at familiens fortid er et tema for andre. «Der er hun. Mormoren hennes var tyskertøs!» Jeg vet at det blir snakket om meg.
Det er som om de valgene noen gjorde i krigsårene aldri kan bli tilgitt. Mange oppfører seg som om de forventer at vi etterkommere skal stå til ansvar og be om unnskyldning. Forteller du noen at din bestemor var tyskertøs, ser de faktisk ned på deg.
Jeg mener det er på tide at hele samfunnet legger bak seg det som skjedde. Tross alt var det ikke snakk om en større forbrytelse enn at to unge mennesker forelsket seg i hverandre.
Denne saken ble første gang publisert 22/05 2020, og sist oppdatert 18/01 2022.
