– Jeg er så glad jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, da kravene var annerledes
– Den største glede noen kan ha, er å gjøre andre glad, skriver Ingjerd Egeberg.
Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger. Den stod først på trykk i ukebladet Familien.
Det blir til at jeg går og tenker mye. Om det er bra eller ikke, skal ikke jeg si noe om, det er bare slik det er.
Denne våren har jeg vært så heldig å være med i en teaterproduksjon som heter «Sagaen om Isfolket».
Mange av dere har kanskje lest bøkene og har et forhold til dem, og nå er det mange som kommer til Nationaltheatret for å se teaterutgaven.
Det er så hyggelig å få besøk av publikum fra store deler av landet på grunn av en bokserie som i sin tid nesten var svartelistet. Det ble kalt «kiosklitteratur» og «husmorporno».
Vi får stadig vite at leselysten blant folk avtar, og at barn og unges leseferdigheter er dalende. Margit Sandemo skapte en enorm leseglede over det ganske land og utenfor landets grenser, som nesten mangler sidestykke, i hvert fall blant ungdommen. Jeg leste ikke den bokserien, men elsket tegneserier.
Jeg nevner i fleng; Donald Duck, Sølvpilen, Tarzan og prins Valiant. Ingen av disse er blitt nominert til Nobels litteraturpris, men de vekket lesegleden hos meg. Uten at jeg skjønte det, ble jeg utsatt for kultur. Jeg så på bilder som mennesker med tegneutdannelse, kanskje subsidiert med kunstfagstipend, hadde tryllet frem så jeg ble fanget inn i tegningene.
Jeg ble presentert europeisk historie gjennom middelaldertematikk og fikk sans for humoristiske historier gjennom Donald Duck. Jeg leste ikke såkalt finlitteratur, men jeg leste.
Mens jeg sitter her og skriver og drikker kaffe fra en kopp produsert av Figgjo, skjønner jeg at den kanskje er designet av en som fikk et kunstfagstipend engang og utformet av noen som valgte stentøy og keramikk som sitt interessefelt. Dette er både kunst og kultur, bruksnytte og skjønnhet.
Jeg er så glad for at dette landet har gjort det mulig for disse menneskene å tørre å gå for lidenskapen sin og fått støtte til å videreføre og fornye håndverkstradisjoner.
Hvis jeg fortsetter å tenke sånn, så skjønner jeg plutselig hvor mye som blir skapt for at vi mennesker skal kunne kose oss, se på noe vakkert, underholde oss med TV-serier, høre på musikk for å bedre humøret eller ligge i en god seng for at vi skal få den hvilen vi trenger. Hvis dette nedprioriteres, hvis vi ikke blir bevisstgjort hva kunstnere og håndverkere gjør for vår hverdag og livslykke, for vårt åndelige påfyll og vårt fellesskap, da står vi i fare for å miste det.
For mennesker som velger disse yrkene har ofte helt andre interesser enn høy fortjeneste, fornuftig yrkesvalg og tilpasning til et skolesystem som over tid har forsømt disse dydene og jobber for å få alle inn i samme støpeskje.
Jeg er så glad jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, da kravene var annerledes, forventningene mindre og muligheten til å greie seg økonomisk på tross av «ufornuftige» interesser.
Det gjør sitt til at jeg i dag, med mitt kunstfagstipend, turte å ta en utdannelse som sørger for å glede mennesker i fellesskap med en type dramatikk som fikk ungdommen til å selge den på svartebørsen.
Heldige meg, for den største glede noen kan ha, er å gjøre andre glad!
