Ingunn (87) løper 25 km i uken. Hun mener at nordmenn syter for mye

Ingunn (87) har løpt hele livet. Helt fra hun var et lite barn i den lille bygda Saupstad i Vestvågøy ­kommune i Lofoten. Hun vokste opp mellom to høye fjell, i ulendt terreng. 

For å komme seg til skolen måtte barna legge ut på en tøff tur.

− Det tok over en time å gå i ulendt terreng. Om vinteren kunne det bli dramatisk, med både snøskred og glatte stier. Det var en forferdelig skolevei, minnes hun.

Foreldrene drev småbruk med hest, kyr, sauer og høns. Og barna måtte trå til fra ung alder. 

− Vi barna begynte å jobbe på gården fra vi var små, forteller Ingunn.

Da Ingunn var tre år, måtte hun passe på at kyllingene ikke ble tatt av kattene da de var ute i det fri. Og fra fireårsalder deltok hun i høyonna.

− Vi barna var alltid på ­farten. Vi var høyt og lavt, og alltid i farten. Tvillingsøsteren min og jeg ble kalt for «villingene» siden vi alltid hadde så mye energi. Vi spilte alltid fotball mens foreldrene våre hvilte middag. Også måtte vi hjem og ta oppvasken, minnes Ingunn.

Aktiv håndballspiller

Fra 18-årsalderen begynte hun å spille håndball, og dette holdt hun på med til hun hadde fylt 50 år. Hun var keeper på laget, og var veldig glad i sporten. 

− Det var en morsom tid. Jeg spilte på bedriftslaget til mannen min de siste årene, og ga meg først da jeg fikk en del skader. Jeg er jo liten av vekst, og det gikk hardt for seg med en del sterke jenter som motspillere. Så jeg sluttet da jeg skadet fingeren og måtte på sykehus, forteller hun.

Ingunn begynte som hushjelp i Lofoten da hun var 15 år. Selv om det bare var tre ­kilometer unna hjemplassen var arbeidsdagene lange og bare når hun hadde fri, hver onsdag ettermiddag og annenhver helg, reiste hun hjem.

Som 18-åring dro hun til Oslo og fikk hushjelppost. Etter en stund fikk hun jobb på Oslo telefonanlegg hvor hun møtte Tor.

Han tok gymnaset på kveldstid og jobbet full tid ved siden av for å få praksis til å begynne på det som het NTH.

Ingunn og Tor bosatte seg i Skien, og giftet seg i 1960, og de fikk fire barn mellom 1961 og 1970.

− Det er klart det var travelt med fire barn, men jeg fikk tid til alt, og ungene ble med. Jeg var jo sikkert sliten noen ganger, men det var slik det var, sier Ingunn som i dag er bestemor til seks.

Les også: Da foreldrene fikk vite diagnosen, kjente de på både sorg og lettelse 

Tar oppgjør med klaging

Da hennes eldste barn ble født, oppdaget legen at hun hadde engelsk syke, en mangelsykdom som rammer benvevet og som kan føre til forandringer i skjelettet. 

− Jeg visste ikke om det i forkant, men legen oppdaget det da jeg skulle føde. Jeg har vært litt plaget i etterkant, med litt smerter i føtter og knær. Men noe skal man jo ha, og jeg har vært så heldig med ­livet mitt, sier hun. 

Ingunn mener det er for mye klaging i dagens samfunn, og setter gjerne de som syter  «på plass». 

− Jeg sier ifra om noen ­klager på været, og da blir det litt flaue. Men det er viktig å si ifra, for tenk så godt vi har det her i Norge, sier Ingunn bestemt.

Da Ingunn ble pensjonist som 70-åring, sa sjefen hennes disse ordene:

«Jeg opplever deg som en person med sterk rettferdighetssans, du er omsorgsfull, du ser alle – det gjelder både barn og voksne, og du er ­ansvarlig i jobben». 

Ulønnet til fylte 80 år

Etter denne dagen fortsatte Ingunn å jobbe ulønnet som vikar i barnehagen hun tid­ligere var ansatt i – helt frem til hun var 80. 

− Jeg er så glad i barn, så det var bare koselig å kunne bidra, sier Ingunn, som har blitt hedret med pris for sin innsats i barnehagen. Hennes leder nominerte henne til en pris magasinet Kamille delte ut og her ble Ingunn nummer to, etter Nadia Ansar, kona til Abid Raja. 

Ingunn begynte å vaske i barnehagen allerede på 70-tallet for å bidra økonomisk da familien bygget hus. Etter noen år avanserte hun og ble assistent. Hun satte pris på jobben, og hun hadde en god leder som satte stor pris på henne og det hun gjorde. Hun fikk derfor frie tøyler til små og store prosjekter sammen med barna.

Har vært på Kilimanjaro

Tilbake fra dagens løpetur, serverer 87-åringen kaffe, ­lefse og kringlen som er fast innslag i alle familie­selskaper, bursdager og konfirmasjoner. Hun har dekket bord på verandaen i huset ekteparet har bodd i siden 1975. Her er det ingen planer om å flytte i ­leilighet, enn så lenge. 

− Vi har det så fint her! Med utsikt til naturen like ved, sier Ingunn og peker mot skogen der hun pleier å løpe.

Da den spreke bestemoren var rundt 60 år, var gikk hun på Kilimanjaro alene, etter at en av døtrene hadde vært der før henne.

− Da jeg hørte at det var ­ledig plass i reisefølge, sørget jeg for å bli med, forteller hun, og legger til at hun og datteren også har gått Birken sammen.

I voksen alder begynte Ingunn å løpe konkurranser, og har deltatt i ulike løp og maraton. Hun debuterte i halvmaraton som 58-åring, og sitt siste halvmaraton løp hun i 2018, i en alder av 80 år. Hun var da eneste deltager i klassen 80–85 år.

− Flere i familien min liker å løpe, både mannen min og de fire barna våre har løpt halvmaraton ulike steder i verden. Vi var alltid ute sammen på tur da barna var små også, ­forteller hun.

Les også: Anna Elisabeth Westerlund mente hun var synsk. Det hun en dag fortalte, forbløffet mange

Løper alene

Ingunn liker best å løpe alene, men hun går gjerne turer sammen med andre. Hun er takknemlig for at formen er så god, og forstår at det ikke er gitt i hennes alder.

− At jeg er frisk og sporty, er ikke noe jeg tar for gitt. Jeg ser jo at andre i min alder ikke er i like god form, og at mange har operert hofter og lignende.

I vinteren fikk hun selv en ­utglidning i ryggen i forbindelse med snømåking. Men hun setter seg ikke ned av den grunn.

− Alle har vel litt vondt iblant. Og jeg blir jo i så godt humør av å holde meg i aktivitet! Etter en løpetur er jeg så opplagt, at det ikke koster meg noe å sette i gang med middagen, smiler hun. 

25 kilometer i uken

− Jeg hører aldri på musikk ­eller radio når jeg løper. Jeg setter pris på stillheten i skogen, sier Ingunn.

Hun løper imponerende 25 kilometer – hver eneste uke. Det blir rundt fire løpeturer i uken, og denne maidagen er intet unntak. Uansett vær og vind, knytter hun på seg joggeskoene og legger ut på tur. 

Utstyret er i orden. Ingunn har løpetights, treningstrøye og gode løpesko.

− Sålene er tykke, og har god demping. Jeg har jo litt vondt i ryggen iblant, så det er fint med gode sko, og når det er glatt bruker jeg piggsko, forteller hun.

Hun har en fast løperute hun legger ut på, på grusveier gjennom skogen og rundt et idyllisk vann. Løpingen gir henne energi, men også ro i sjelen. Tankene får vandre fritt, og bekymringene forsvinner.

− Jeg har blitt så gammel nå at jeg glemmer jo en del, men jeg merker at  hukommelsen blir bedre når jeg løper. Det er akkurat som at hjernen min får hvile og da kommer jeg gjerne på det jeg skulle huske etter løpeturen, smiler hun. 

Har sydd 13 bunader

Når hun ikke løper, liker Ingunn å holde på med håndarbeid. Den eldgamle Singer symaskinen med sveiv er fremdeles i flittig bruk. Hun er opptatt av gjenbruk, og hun har av alle ting laget en boblekåpe av sønnens sovepose. 87-åringen syr og broderer, og har laget flere bunader til familiemedlemmer.

− Jeg sydde min første bunad til min egen konfirmasjon da jeg var 14 år. Siden har det blitt flere bunader, både til ­døtre, barnebarn og nieser, forteller hun.

Til sammen har Ingunn sydd ni voksenbunader og fire barnebunader. Hun har holdt seg til Norlandsbunad og Lofotenbunad. I tillegg har hun strikket enorme mengder med kofter, gensere, kjoler, sokker og selbuvotter. Hun har brodert duker og gardiner, og ikke minst sydd de lekreste kjoler, drakter, jakker og bukser med sin gamle symaskin.

Et arbeidsjern

Både naboer, venner og familie har nytt godt av Ingunns syferdigheter og ikke minst av hennes hjelpsomhet. 

− Mamma kan alt og er et arbeidsjern. Hun sitter aldri med hendene i ro og er i tillegg veldig sosial og ikke minst raus mot alle hun møter, sier datteren Mette Statle Gulbrandsen (59).

Det er alltid mye folk som kommer innom Ingunn og alle får servert kaffe og hjemmebakst.

Har løpt hele livet

Om sommeren har Ingunn en fast løperute, om vinteren går hun på ski.

− Naturopplevelsene er fantastiske. Når man har blitt så gammel som meg, så gleder man seg over det vakre ute. Over fuglene som kvitrer, og over den flotte naturen. Det er jo så vakkert, sier hun.

Hun har god balanse, styrke og kondisjon. For noen år ­siden fikk hun løpeforbud etter en operasjon, men å gå, det kunne hun. Så da fikk hun med seg en god nabo og gikk hver dag i flere uker. Det er også hemmeligheten tror hun. Å ikke sette seg ned.

− Det er klart det er tungt innimellom, så det hender jeg går opp de tre bakkene rundt vannet om jeg er sliten, sier Ingunn og legger til at hun også løper og plukker søppel langs ruta.

− Så hva er hemmeligheten for å komme seg ut på løpetur?

− Bare ta på skoene og kom deg ut! Det er jo klart motivasjonen ikke alltid er på topp. Jeg kan tenke at «i dag gidder jeg ikke». Men da tar jeg en kaffekopp, og så plutselig snur det, sier hun.