Inger er oldemor til åtte. Hun er bekymret for samfunnet vi lever i

Et hav av sko i alle størrelser ligger spredt utover gulvet i inngangspartiet til Inger Wilbergs leilighet i Thomles gate, like nedenfor Solli Plass i Oslo.

– Kan noen finne opp et skostativ for en familie bestående av fire generasjoner, spør hun og smiler unnskyldende.

Hun bor alene, men i dag har hun invitert alle oldebarna og deres mødre på besøk. Men flere familiemedlemmer har også dukket opp, blant annet noen av besteforeldrene, altså Ingers egne barn.

– Det var i grunnen ikke meningen, men så kunne jeg jo ikke si nei når de gjerne også ville være med på moroa. Vi er en veldig sammensveiset familie.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Ja, det er faktisk sånn at jeg må be om «fri» iblant, når jeg har behov for litt egentid. For det har man jo når man har nådd en så anselig alder.

Gamlemormors fest

Den 6. mai fylte Inger Wilberg 96. Hun bor som nevnt alene, steller sin egen leilighet, handler inn til eget forbruk, og har som familiens eldste blitt et samlingspunkt for en bøling som teller fire barn, hvorav tre døtre og en sønn, ti barnebarn, fem jenter og fem gutter, og så langt, altså: åtte oldebarn. 

Den eldste jenta ble nylig tenåring, den eneste gutten er seks år gammel, og så kom det et rush med jenter, et halvt dusin som alle er i alderen to til fire. Nå har hun klart å samle dem alle, bortsett fra en, som ble værende igjen i Uppsala i Sverige, hvor et av barnebarna har bosatt seg.

– Disse ungene har faktisk aldri før vært samlet på én og samme gang, så her skrives det historie, sier Wilberg og smiler fornøyd.

Selv har hun hatt god tid til å betrakte hver og en av dem, og hun har dannet seg klare meninger.

– Det er fascinerende å se hvordan personlighetene deres kommer til uttrykk allerede i veldig ung alder. Ta Bonnie, for eksempel, som forresten kaller meg gamlemormor, ikke oldemor. Hun er prikk lik sin mormor, altså min datter.  Jeg ser flere slike likheter, på tvers av generasjonene, og det er gøy.

– Husker du noe fra da du var på alder med de yngste ­oldebarna dine?

– Ikke annet enn at mine fem eldre brødre hele tiden sloss om meg. Jeg kom sist og var den eneste jenta, og det er i grunnen rart at jeg ikke har tatt skade av det. Men så ­overøste de meg jo også med kjærlighet, og akkurat det har nok gitt meg en positiv ballast. 

Wilberg tenker seg om et øyeblikk.

– Og så husker jeg 25-­øringen.

Hver lørdag fikk vi 25 øre til å kjøpe noe godt for, og det var alltid stas.

En tøffere verden

– Hva tenker du om den overfloden mange barn vokser opp med i dag?

– Jeg tror ikke det er bra. Det er jo nesten umulig å gå i et bursdagsselskap uten å lure på hva man skal gi i gave. For det virker som om mange allerede har alt.

Hun sukker.

– Og så er det disse skjermene som tar så mye tid. Jeg tror faktisk mine jevnaldrende vokste opp med noen verdier som har gått tapt. Men derfor kan min generasjon også bidra. Slik jeg gjør nå. Samle alle – og om ikke annet: sørge for at mobiltelefonene blir lagt bort for en stund.

Wilberg lever imidlertid ikke i fortiden, er ikke spesielt nostalgisk anlagt, og understreker at vi selvfølgelig må akseptere at verden går fremover. Men hun ser også at mange eldre føler seg akter­utseilt av ny teknologi og en hverdag der livet må organiseres på nett og i ulike apper.

– Hvor blir det av menneskene? Og dette går ikke bare utover de eldre.  Ingen skal komme og fortelle meg at alt er som det skal være, når man ser hvordan mange tenåringer sliter i dag. Det er klart at noe er galt! Det var nok en del elendighet før i tiden også, men ikke i det samme omfanget. Og ikke på denne måten.

Wilberg forteller at hun har vært ganske streng i oppdragelsen av sine barn.

– Jeg hadde som prinsipp at de for eksempel skulle være hjemme klokka syv, selv om ­andre barn fikk være ute lengre. Og siden vi ikke hadde så mye å rutte med, var vi kreative. Senere har de takket meg for det, og nå ser jeg at min måte å oppdra dem på også går i arv.

Les også: (+) Moteikonet Lotte Freddie (90) er bekymret: – Jeg er redd for at det blir mye verre

Smil til verden

Dagen før smårollingenes inntog har Wilberg vært ut og kjøpt flerfargede ballonger, morsomme hatter, saft til de små og vin til de voksne.

– I min alder er det viktig å komme seg ut. Hver eneste dag. Og spesielt hvis du tenker: Uff, i dag orker jeg ikke. Ja, da tror jeg det er lurt å bare stålsette seg, og bevise for seg selv at det går bra! Man vet ikke hva som bor i en før du har prøvd, pleier jeg å si.

– Det er kanskje lettere sagt enn gjort for mange?

– Ja, det tror jeg. Men det er veldig lett å komme inn i en destruktiv tralt hvor man ­subber rundt i slåbrok til langt ut på dagen.

– Hvordan unngår du det?

– Jeg står opp hver morgen, kler meg, sminker meg til jeg ser nogen lunde ok ut. Og så tar jeg fatt på dagen. Jeg tror det har mye med innstillingen til livet å gjøre – å lete etter og se mulighetene hver eneste dag bringer. Og kanskje viktigst av alt er å smile til dem du møter på din vei, og hvis du føler for det, gjerne slå av en prat. Tro meg, da får du mye tilbake.

Wilberg forteller at hun ­stadig får spørsmål om hva hun gjør for holde seg i vigør, og innrømmer at det ikke er noe enkelt svar på det. Hun er også svært klar over at hun er heldig og privilegert. 

– Til en viss grad dreier det seg nok om gener, men det alene er ikke nok. Det handler naturligvis også om hvem man er som person. Jeg er blitt velsignet med gode sosiale ­antenner, har lett for å åpne meg – og så er jeg veldig glad i mennesker.

Hun blir tankefull.

– Jeg får jo stadig høre ting som at jeg lett tar rommet jeg kommer inn i, eller at folk får energi av å være sammen med meg. Det er jo fantastisk at folk oppfatter meg på den måten, og da tenker jeg at jeg kanskje har en misjon her i verden.

Grip dagen!

I Wilbergs stue – eller rettere sagt, i partiet mellom de to stuene – forsøker fotograf Agnete Brun å samle alle ­oldebarna for å forevige dette «historiske» øyeblikket. Stillstand er det ikke når den yngste generasjonen skal danderes rundt familiens over­hode.

Det er liv og røre, slik det gjerne er i Inger Wilbergs univers. For 96-åringen har slettes ikke tenkt å sette seg ned og tvinne tommeltotter i påvente av den evige søvn.

– Jeg vet jo ikke om jeg ­lever i morgen, så hver dag er en dyrebar gave som jeg ­prøver å gjøre det beste ut av.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Jeg er så takknemlig for det livet jeg har, for at det har gått så bra med barna mine, og for at jeg har så god helse. Heldigvis har jeg aldri kjent på hverken misunnelse eller hat. Det tror jeg kan ødelegge mye. Men tenker du positive tanker, vil det gi signaler til hjernen din, som i sin tur vil prege livet ditt. For meg er det helt selvfølgelig.

Les også: Lise Fjeldstad har ikke gitt opp kjærligheten

Svimlende

Blir Inger Wilbergs yngste oldebarn like gamle som hun er nå, vil kalenderen vise år 2117 – et svimlende årstall som det selvfølgelig er umulig å spå noe om.

Like umulig var det å spå om fremtiden da lille Inger tråkket sine barnesko i Fredrikstad på 1930-tallet.

En verdenskrig var ikke langt unna, Norge skulle bli okkupert, Europa skulle forandres, og teknologiske gjennombrudd ingen kunne ane konturene av, skulle endre hverdagen. 

Mennesket skulle sette sin fot på månen, datamaskiner skulle krympe fra digre mastodonter til små enheter i hver lomme, og internett skulle binde verden sammen på en måte ingen kunne forestille seg.

Det vi i dag med sikkerhet kan si, er at menneskets levealder stadig øker. Mange ­mener at vi vil nå en biologisk grense på rundt 120–130 år, men det finnes også teorier av det ekstreme slaget. 

Som at vi kan leve i flere hundre år – eller til og med bli biologisk «udødelige». Men at det stadig blir flere eldre er et uomtvistelig faktum, og derfor vil også stadig flere barn få oppleve og bli kjent med sine oldeforeldre.

– Hvordan var det med deg – traff du selv noen av dine?

– Nei, men jeg så min oldemor da hun lå på likstrå. Jeg husker at de hadde kledd ­henne så fint, og ved siden av henne lå en tjukk bibel. Under ­begravelsen satt jeg på fanget til presten, og det hele var rart, men jeg kan ikke huske at jeg falt i grublerier om døden.

I en alder av 96 har Wilberg fått tid til det. Hennes ektemann døde av et hjerneslag for 33 år siden, mannen som ble hennes samboer etter det gikk bort i 2022. Ingen av hennes jevngamle venner lever i dag – en påminnelse om hvilken vei det går.

Men, for å si det med den romerske dramatikeren Seneca: «Døden er ikke noe vi bør frykte, for den angår oss ikke: Når den kommer, er vi ikke lenger. La oss derfor huske at vi skal dø bare én dag – alle andre dager skal vi leve.»

– Jeg tror hun blir to hundre år, skyter Sara, Ingers eldste oldebarn, inn fra sidelinjen mens bildene knipses av 96-åringen, som troner i godstolen, omgitt av en til dels uregjerlig ballett.

Wilberg smiler fornøyd og rister på hodet.

– Hvordan håper du selv at du vil bli husket når disse ­oldebarna vokser til?

– Forhåpentligvis som en gammel dame som klarte å spre litt glede. Og hvis jeg har fått noen til å tenke at det slettes ikke er så ille å bli gammel, da har jeg ikke levd forgjeves, sier hun og smiler mot fotografen i det blitsen går av nok en gang

– Kanskje vil de også huske denne dagen? Dette øyeblikket? Vel, den som lever får se.