Vanskelig barndom
– Ingen har fått vite hvor tøft jeg hadde det som guttunge
For kundene er han den høyt verdsatte kassamannen som alltid smiler. Hvor tøft og tungt det har vært å være Trond Jørgensen, har han holdt for seg selv.
En blid og jovial mann står og småprater med en kunde mens matvarer pakkes ned i poser. Samtidig kommer en ny kunde inn.
– Hei, Trond!, sier mannen og vinker. Han får et vink tilbake og det som sannsynligvis er dagens største smil.
Vi er i den lille dagligvarebutikken Joker Gamlebyen i Oslo, som stort sett bare har faste kunder. Her kjenner de fleste hverandre, og alle kjenner Trond, som har sittet i kassa her i mer enn tyve år.
– Mange av de som handler her var bare barn da jeg ble kjent med dem. Nå har de fått barn selv, og det er så hyggelig å følge dem i livene deres, sier han.
Trond var en av finalistene i Hjemmets store kåring «Norges hyggeligste kassadame/kassamann 2022». Han vant ikke, men selv synes han ikke at det gjør noe, for han fikk så mye flott oppmerksomhet og forsto plutselig at han betyr noe for mange.
– Jeg er stolt og glad over nominasjonen og alle stemmene jeg fikk, det gjør meg varm om hjertet, sier han.
Blide, snille og hjelpsomme Trond er ikke vant til å dele noe om livet sitt. Han er i tvil om han vil fortelle om det som har vært tøft og vondt, men han ser at det kanskje kan hjelpe andre, og få andre til bedre å forstå hvem han er, så han tar sjansen.
Ble mobbet
– Jeg vokste opp i en drabantby utenfor Oslo. Pappa jobba som lastebilsjåfør, og mamma var hjemme med oss fem barna. Vi hadde dårlig råd, men fikk masse kjærlighet og støtte, sier han.
Men det var også ting som gjorde tilværelsen vanskelig. Trond begynte på skolen ett år senere fordi han ikke var «skolemoden».
Da han begynte i første klasse og skulle lære å lese og skrive, ble det veldig utfordrende, for bokstavene stokket seg foran øynene hans.
– I tillegg ble jeg mobbet av noen eldre gutter. De kalte meg «fattigmann», det var sårende, husker han.
Den gangen snakket ingen om at det fantes et ord for det han slet med; dysleksi. Trond ble hentet ut av timene i mange år for å få ekstraundervisning, men det som for mange andre i samme situasjon opplevdes som flaut og sårt, var fint for ham.
Han ser ikke bort fra at roen han følte i ekstratimene skyldtes at han slapp unna ertingen og mobbingen – han fikk et friminutt fra utenforskapet.
– Jeg fikk briller, og noen begynte å erte meg med å kalle meg «brilleslange» og si at jeg var stygg. Heldigvis hadde jeg venner i klassen som kom bort og sa: ‘Bli med oss, Trond’. Men i sjette klasse sa jeg ja til å bytte klasse fordi en av de andre guttene plaget meg mer enn jeg klarte å bære, forteller han.
Les også: – Barn presses gråtende inn skoleporten til tross for at de er livredde for skolen
Kjærlige foreldre
Trond sier at det er rart å tenke tilbake. I sitt voksne liv har han ikke delt med noen andre hva han gikk gjennom.
– Heldigvis for meg var mamma og pappa flinke til å snakke med meg, og jeg åpnet meg for dem. ‘Neste gang det skjer, blir jeg med deg og snakker med dem’, sa pappa. De sa at jeg måtte trene på å ignorere, så det gjorde jeg. Til tross for alt som skjedde, så elsket jeg utrolig nok å gå på skolen, minnes han.
Når du har kjærlige foreldre, som ser deg og lytter til deg, takler du det meste, tenker han i dag. Han var også heldig som hadde en god støttelærer. Et av de aller fineste øyeblikkene i Tronds liv skjedde takket være henne.
Hennes mann, som var rektor, fylte 60 år, og Trond ble plukket ut til å lese opp et gratulasjonsskriv på vegne av alle elevene. Da han sto på scenen og så alle ordene, tenkte han at han måtte lese sakte og rolig og ikke bli redd, og det var akkurat hva han gjorde.
– For første gang i livet klarte jeg å lese en tekst uten å si noe feil og uten å måtte begynne på nytt. Læreren min gråt da jeg var ferdig, husker han.
Var på feriekoloni
Han rettet seg opp den dagen, ble rak i ryggen, fylt med en selvtillit han ikke hadde følt før. Mye fortsatte å være vanskelig, og noen ganger hadde han lyst til å slå de som mobbet, men det gjorde han ikke.
– Når det hadde vært en dårlig dag på skolen, kom jeg hjem til ro og glede, og vi snakket alltid om hva som hadde skjedd på skolen. Mamma og pappa var grenseløst snille, begge to, skryter han.
Hver sommer var han på feriekoloni på Hudøy, et tilbud Oslo kommune hadde til barn fra fattige arbeiderklassefamilier. I seks uker var han borte fra foreldrene, og han storkoste seg. Tre kilo la han på seg hver gang, og det var lykkekilo.
Da han begynte på ungdomsskolen, avtok mobbingen. Da Trond var ferdig med niårig skolegang, begynte han å jobbe som grønnsakhandler på Youngstorget i Oslo.
Fem år etter at han gikk ut av sjette klasse, skjedde det noe som også ble et av livets største øyeblikk.
Den gamle skoleklassen var samlet, og gutten som hadde mobbet Trond som verst, kom med en blomsterbukett i hånden og sa:
«Jeg vil snakke med deg alene, Trond».
Han vet den dag i dag ikke hvor han hentet kraften og motet fra, men han svarte: «Da kan du i stedet stå foran hele klassen og si det du vil si».
«Trond, ta imot min unnskyldning», ba han, og han hadde tårer i øynene da han sa det.
– Jeg var 17 år gammel og tok imot unnskyldningen – vi ble venner, sier Trond.
Å bære nag, nei, det ville han ikke.
Les også: (+) Marie var festens midtpunkt og beundret av mange. Sønnen Magnus var en av få som visste om hennes skyggeside
De tunge årene
Foreldrene ble skilt, og faren fikk en ny leilighet. Fra Trond var 20 til 25 år bodde han sammen med ham. På det tidspunktet hadde faren begynt å drikke for mye, og far og sønn begynte å jobbe og drikke sammen.
– Mamma døde da jeg var 25 år, og pappa da jeg var 33 år. Kort tid etter pappas død begynte jeg å jobbe i Joker Gamlebyen – i november har jeg vært der i 24 år, forteller han.
Og det er nå, da vi kommer inn på dette, at Trond deler noe han ikke har snakket veldig åpent om. Han ble alkoholiker, drakk hver dag etter jobb i mange år.
Noen ganger måtte sjefen be ham pent om å gå hjem og skifte. Det var i en periode så ille at kolleger merket det. En av dem ville hjelpe ham.
– Det er fire år siden jeg tok mitt siste glass øl. Et stygt fall i fylla, der jeg ødela en skulder og måtte få protese, fikk meg til å innse at jeg måtte snu livet mitt. Jeg har verdens beste sjef, som støttet meg, og som hele veien har gitt meg mange sjanser, forteller han.
Nytt og bedre liv
Blide, rause Trond rister på hodet når han tenker på hodepinen han hadde når han sto opp for å gå på jobb, og hvor sliten han følte seg etter å ha sovet dårlig på grunn av rusen. Alt det ble borte da han ble nykter.
– Jeg har fått et nytt og bedre liv og skal ikke begynne å drikke igjen, sier han bestemt, og så smiler han.
Han har alltid vært alene, kjæreste har han aldri hatt.
– Det har i perioder vært et savn, men det er mange år siden jeg la den siden av livet bort. Jeg har så mange folk jeg møter, og gode kolleger, og tenker at det finnes flere former for kjærlighet enn den som oppstår mellom kjærester, resonnerer han.
Han sier at han har frihet til å gjøre hva han vil, når han vil – det er da noe.
– Bare da jeg gikk sykmeldt følte jeg meg ensom. Når jeg jobber, er jeg aldri ensom, poengterer han.
Kassamannen Trond ser nå at han drakk for mye i mange år for å slukke sorger. Han hadde så mye tung og ubearbeidet bagasje med seg fra oppveksten, som han ikke snakket om.
Blide kunder
– Nå føler jeg at jeg endelig står oppreist i mitt eget liv. Å være kassamann i Joker er den beste jobben jeg har hatt. Der kan jeg dele en dårlig dag, sier han, og forteller at han takket være sjefen fikk realisert drømmen om å reise med Color Line.
– Jeg reiste alene, men ble kjent med noen hyggelige eldre damer, forteller Trond.
Han har bare vært i utlandet én gang utover det, det var på nittitallet en gang. Men det plager ham ikke, for Trond er flink til å se etter gledene i livet. Sol på himmelen og blide kunder, som spør: «Hvordan står det til, Trond?» er nok til å gjøre ham lykkelig.
– Noen dager tar jeg med wienerbrød og rundstykker som ikke er solgt og gir til rusavhengige i Skippergata. De begynner å gråte i takknemlighet, og da blir jeg også glad, sier Trond, som jobber hver eneste lørdag og som stiller opp på jobb på kort varsel, uansett tid på døgnet. Trond er uten tvil en av Norges hyggeligste kassamenn.
En av dem som kan underskrive på det, er Tronds sjef, Kamran Amin.
– Helt fra da Trond kom til oss, så jeg potensialet i ham som kassamann. Han er flink til å snakke med folk og har en vennlig og hjelpsom tilnærming, sier han.
Gjør en forskjell
Da Kamran forsto at Trond slet med alkohol, bestemte han seg for å støtte og hjelpe ham. Det ble en lang vei å gå, men i dag er han glad for at han har vært tålmodig og ikke sluttet å tro på en endring.
– Trond gir livet sitt til butikken. Også på søndager når han har fri, sitter han her. Jeg vil si at vi gjør en forskjell for ham og han for oss, sier Kamran. Han mener at alle som kan bør støtte folk som har det tungt av ulike grunner. Tronds nye liv som nykter og glad viser at det nytter.
Da Trond fylte år før jul i fjor, spleiset alle kollegene på en luksustur med Color Line, og slik fikk Trond en stor drøm oppfylt.
– Fordi vi er så glade i ham, sier sjefen.
Denne saken ble første gang publisert 25/08 2022, og sist oppdatert 25/08 2022.
