Øystein var sønderknust etter konas død – så tok livet en uventet vending

Det er dagen derpå. ­Bryllupsgavene står fremdeles uåpnet og stablet på spisebordet. Det er bare timer siden den store festen på Fløyrestauranten i Bergen ble avsluttet. I sofaen hjemme i Sandviken sitter hovedpersonene, slitne, men fremdeles beruset – av lykke.

– Vi visste jo at det kom til å bli kjekt. Men at det skulle overgå alt vi hadde våget å drømme om, visste vi ikke, sier Trond Skeide Johannessen.

Han er Bergens mest kjente frisør, og har med årene opparbeidet en kundeliste som har fått folk til å omtale ham som en slags gudfar, eller edderkopp, i byens samfunnsliv.

I tillegg til dette er han kjent for å være ekstremt lettrørt. Nå tørker han bort et par tårer bak brilleglassene.

– Jo, vi er helt satt ut, sier han og retter seg opp.

– Det var som om å bli overskylt av en bølge av kjærlighet. Og jeg …

Han svelger. Fletter fingrene sine inn i ektemannens.

– Jeg, som så lenge jeg kan huske, har drømt om å gifte meg. Om å få barn, stasjonsvogn og hund og et rekkehus. Nå har jeg fått alt dette. Ja, til og med barnebarn!

Øystein smiler og tilføyer tørt.

– Vel, nå har vi hverken rekkehus, stasjonsvogn eller hund. Men …

– Ingen vet hva fremtiden bringer?

– Noe sånt, ja. He-he.

Gangavstand 

Dette er historien om en mann som hadde avfunnet seg med å forbli enslig livet ut, og en mann som etter sin kones død aldri trodde han skulle finne kjærligheten på nytt.

La oss begynne et godt stykke tilbake i tid og rom.

På Slettebakken, langt sør i Bergen, for omtrent et halvt århundre siden. Her bodde både Trond og Øystein, i gangavstand fra hverandre. De to hadde mange felles venner og bekjente, gikk på samme barne- og ungdomsskole, men hadde likevel aldri utvekslet et eneste ord.

At de en dag skulle love hverandre evig troskap, var det ingen av dem som så komme.

Heller ikke noen i deres omgangskrets. Og det kan jeg si med stor sikkerhet, siden jeg – altså journalisten som skriver dette – var barndomskamerat med Trond og klassekamerat med Øystein.

Trond vokste opp like ved endestoppet på 3-bussen. I en treværelses leilighet sammen med mor, far, søster og bror. Han viste tidlig kunstnerisk talent, spesielt når det gjaldt hår.

I tillegg var han en driftig fyr, som gikk med avisen for å spe på ukelønnen. 

Da han skjønte at han også kunne tjene penger på å fikse håret til borettslagets mange hus­mødre, var første stein på karriereveien hans lagt.

Søre-Slettebakkens ambulerende frisørsalong var ofte å se i full fart fra oppgang til oppgang med en veske full av hårruller, leggevann, hårspray, saks og kam.

Kallenavnet «Frisør-Trond» dukket fort opp, men det gjorde også andre kallenavn, som ikke var like hyggelige. Som «dame-Trond», «intetkjønn-Trond» og «rompis-Trond». Og, ja, han ble også fysisk mobbet.

Les også: Kate Gulbrandsen: – Den tristheten bærer jeg på ennå

Ville ta sitt liv

– Jo, jeg ble det, men jeg var flink å skjule det. Tidlig bestemte jeg meg for at mob­bingen aldri skulle få knekke meg, sier han.

På den faste avisruten, bak dør to i fjerde etasje i høyblokken, bodde det en bølle som likte å bruke ham som boksesekk.

– Jeg måtte snike meg forbi, for ikke å få juling. Det gikk ikke alltid like bra, det hendte han sto og ventet på meg. Så rett som det var fikk jeg meg en på trynet.

– Hvordan holdt du ut?

– Jeg tror det var flere ting. Jeg hadde foreldre som alltid backet meg. I tillegg hadde jeg en lærer som både så meg og var der for meg.

Han tar en liten pause.

– Og så hadde jeg dansingen.

For Trond var selskapsdans mer enn en hobby. Det gikk i «en-vipp-cha-cha-cha» og «en-to-tre, en-to-tre» daglig. Han og partneren Rita fra naboblokken, konkurrerte ofte, i både inn- og utland.

– Dansemiljøet var mye mer tolerant og der klarte jeg å glemme elendigheten jeg opplevde ellers. Der følte jeg meg både trygg og hjemme. Jeg tror at jeg som veldig ung på en måte aksepterte min legning, uten helt å vite hva det var for noe.

Men det var det ikke alle som gjorde. Heller ikke noen av de voksne.

«Se på han der, han er rompis. Akkurat som Trond.», kunne foreldre si til sine barn hvis det dukket opp en åpenbart homofil figur i en film på tv.

– Jeg skjønte at å være ­homofil ikke var bra, men samtidig forsto jeg at jeg ikke var alene i verden. At det var flere der ute som meg.

– Slo du deg relativt tidlig til ro med tingenes tilstand?

Trond ler. Tørt.

– Nei, det tok sin tid. Første gang jeg var sammen med en gutt, dro jeg rett hjem etterpå for å lete etter tabletter, slik at jeg kunne ta livet mitt. Ikke fordi erfaringen var dårlig, men fordi jeg likte det så godt. Og det skremte meg.

– Men – på et punkt snudde alt dette. Jeg møtte andre folk som meg, ble kjent i andre miljøer. Da lovet jeg meg selv at jeg aldri igjen skulle fornekte den jeg var.

– Hvordan gikk det med drømmen om familie, rekkehus og stasjonsvogn?

– Jeg hadde det bra, hadde en jobb jeg elsket, gode kollegaer, søsken og venner, og minnet meg selv om at mange har et godt og lykkelig liv uten familie og barn. Så jeg hadde akseptert min skjebne, sier han.

Men slik skulle det altså ikke gå.

Les også: Fabian Stang åpner opp: – Jeg hadde en depresjon, og så medisinerte jeg den med vin

Alvorlig lungesyk

Bak en haug med et par dueslag på, på den andre siden av fotballbanene og blokkene der Trond bodde, vokste Øystein opp.

Den to år yngre gutten som med årene fikk alt det Trond drømte om. Det Øystein i dag kaller et trygt og godt «A4-liv» – uten negativt fortegn.

– Jeg møtte Vivian da jeg var sivilarbeider på en institusjon hun jobbet på. Jeg hadde sett henne før, vi hadde jo gått på samme skole i ni år, sier han.

Trond skyter inn at han også kjente henne, ja, at de lekte sammen som barn.

– Vent litt nå … Altså, Trond, du lekte sammen med hun som skulle bli din kommende ektemanns kone?

Øystein ler.

– Ja, det er ganske vilt. Men det stemmer, sier Trond og smiler.

– Og dere to gikk på samme både barne- og ungdomsskole, men likevel visste dere ikke om hverandres eksistens?

– Jeg hadde nok lagt merke til ham, men …

Øystein blir avbrutt.

– Jeg visste ikke hvem du var, skyter Trond inn.

– Jeg la jo ikke merke til de som gikk flere klassetrinn under meg. Sånn var det bare. To år er jo en enorm forskjell i den alderen.

Øystein sa «ja» til sin Vivian i 1988, og i årene som fulgte trivdes han godt i rollen som ektemann. Og etter hvert som far til barna Marius og Marte.

Men livet kan være brutalt. Vivian ble på et punkt alvorlig lungesyk.

– Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi dro frem – og tilbake – fra Rikshospitalet i Oslo. For slike transplantasjoner er ingen spøk. Først må man ha noen friske lunger, så må de matche og i tillegg må pasienten være såpass frisk at hun tåler en operasjon.

For å gjøre en lang, trist og vond historie kort og kontant: Før jul i 2016 ble Vivian lagt i respirator. Nyttårsaften ble respiratoren slått av.

Familien var selvfølgelig sønderknust, og Øystein hadde vanskelig for å tro at han noen gang igjen skulle bli lykkelig. For ikke å snakke om forelsket. Han så for seg et liv som enslig.

Men igjen – livet tar ofte uforutsette vendinger.

Les også: (+) En dag åpner Gerd den lille forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass.

Klining i kinomørket 

Mens Trond tidlig skjønte hvem og hva han var, er Øystein det som kalles en «late bloomer».

– Jeg har jo skjønt hvor jeg sto, om ikke hele livet, så i hvert fall lenge. Jeg rotet jo litt rundt i ungdommen, men så traff jeg Vivian, og savnet aldri noe annet.

– Vi hadde et veldig bra ekteskap i nesten 30 år. Det var et fint liv, på alle måter. Å være sammen med en mann var helt fjernt for meg den gangen, sier han.

Som enkemann i godt voksen alder gjenoppdaget han den siden av seg selv, og kom i kontakt med Trond via en datingside for skeive. Mens Øystein var håpefull, tvilte Trond. Tvilen ble til overbevisning da han så bildet Øystein sendte ham.

– Her hadde jeg ikke en sjanse. Øystein var altfor flott for meg. Så jeg droppet det hele, sier han.

Samtidig klarte han ikke å få den kjekke fyren med de snille øynene ut av tankene.

En kveld, akkurat i det han lurte på om han likevel skulle våge å ta kontakt, dukket det opp en melding på telefonen. Fra Øystein.

Da var det gjort.

Uken etter møttes de ansikt til ansikt. Så fulgte den tradisjonelle dating-runddansen: Forventningsfulle middager på restaurant, turer i skog og mark, klining på bakerste rad i kinomørket.

Det var bare fryd og glede, til Trond en dag fikk en SMS fra Øystein.

Ultimatum

«Kan vi møtes for å snakke sammen?», det var alt som sto i meldingen fra Øystein.

– Jeg var helt sikker på at nå skulle han si det var slutt. Jeg ble sint på meg selv for at jeg kunne ha vært så dum. At jeg hadde tillatt meg å bli forelsket.

– Men hva var det du ville snakke om, Øystein?

– Jeg fortalte at jeg var på leilighetsjakt, men spurte om han hadde tenkt noe mer på bosituasjonen, sånn mellom oss. Og da sa Trond …

– … at du kunne flytte inn her. Når du ville. Det er syv år siden, og nå sitter vi her, avbryter Trond.

– Hva med barna dine. Du måtte jo på et punkt fortelle dem om Trond?

– Før jeg traff Trond, var jeg i en periode sammen med en annen fyr, som jeg hadde presentert til Marius og Marte som en kamerat. Men han ga meg et ultimatum: Hvis jeg ikke fortalte dem sannheten, var han ikke lenger interessert.

– Hvordan reagerte barna dine, som da var midt i tjueårene?

– Jeg var rimelig trygg på hvor jeg hadde dem, men det skulle jo fortelles. Det var heller ikke så lenge siden de hadde mistet sin mor. Og sin mormor. Jeg gjorde det veldig høytidelig, hadde invitert dem på middag og greier. «Jeg har noe å fortelle dere: Jeg har fått meg kjæreste, og dere vet hvem det er …» – og så sa jeg navnet hans.

Øystein tar en kunstpause.

– Og? Hva sa de da?

– De sa, nesten i kor: «Han? Men han er jo kul!». Så jeg hadde nok engstet meg unødig, sier han og smiler.

– Hvordan ble Trond mottatt?

– Jeg ble mottatt med åpne armer fra første øyeblikk. Barna til Øystein er helt fantastiske. Og barnebarna?! Åh, jeg elsker å være bestefar. Og tenk at jeg, som hadde slått meg til ro at jeg aldri ville få noe av det jeg drømte om, plutselig har fått alt sammen!

Han lukker øynene. Trekker pusten dypt. Svelger et så vidt hørbart hulk.

– Nei, beklager, nå begynner jeg igjen.

Les også: (+) Dette er historien om «laus­ungen» som ble legendarisk

Nødvendig å rope høyt

Det ble omtalt som årets kjendisbryllup i Bergen. Ikke så rart, når gjestelisten talte både en tidligere og en nåværende ordfører, samt eks-politikere og andre kjente ansikter fra byens kultur- og forretningsliv.

Men hvorfor valgte Trond og Øystein å gå så bredt ut, med flagget så høyt hevet og med så høyt volum?

– Jeg har jo alltid drømt om et stort, flott bryllup, men det er også en annen – og ­viktigere – grunn. Selv om vi lever i 2025, er det dessverre nødvendig å rope høyt. For mange steder går utviklingen i feil retning, sier Trond.

– Ikke bare i feil retning, den går baklengs, supplerer Øystein.

Trond biter tennene sammen.

– Jeg kan bli skikkelig forbannet når folk sier: «Men har ikke dere skeive det bra her hjemme, da?», som om dette bare handler om oss.

– Vi må heve blikket og se litt lenger, for mange steder – og det er ikke langt fra Norge – har ikke homofile det bra i det hele tatt. Og de siste årene har det også begynt å skje ting her som skremmer meg – og som bør skremme alle, uansett legning.

Øystein nikker alvorlig.

– Jeg tror det var Kim Friele som sa at alle lover er ferskvare. Loven mot homofili ble riktignok opphevet i 1972, homofili som en psykiatrisk diagnose ble fjernet ti år ­senere, men skeive er fortsatt en utsatt gruppe.

– Og da tenker jeg spesielt på unge folk, som ikke alltid har det lett. De som tviler på det, kan jo bare ta en titt på selvmordstallene blant unge skeive.

Trond lener seg frem i ­sofaen, tydelig engasjert.

– Det sies ofte at folk må få mene det de vil, men jeg er ikke så sikker på om jeg er enig. For er det egentlig greit at alle skal få lov til å mene akkurat hva de vil om oss? Om vårt seksualliv? Om hvilke rettigheter vi skal få lov til å ha? Hvem vi skal få lov til å gifte oss med?

Han rister på hodet.

– Vi snakket om mobbing tidligere. Jeg mener det også er en form for mobbing når folk forteller oss at skeive ikke skal ha de samme rettighetene som alle andre, som egentlig betyr at vi er mindre verd enn andre. Det er, spør du meg, ren mobbing. Og det finner jeg meg ikke i.

Ventet et helt liv

Å planlegge og gjennomføre et så stort bryllup krever sin mann. Eller sine menn.

For Trond og Øystein begynte det hele da de var på cruise. Et sted sør for Malaysia, akkurat da de krysset ekvator, stilte Øystein spørsmålet og fikk et rungende «Ja!» til svar.

Dette er to år siden, og siden har praktisk talt hvert eneste ­ledige øyeblikk blitt brukt til planlegging.

– Jeg foreslo først at vi skulle stikke ut i lunsjen og få det gjort hos byfogden, men Trond skjønte at jeg spøkte, forteller Øystein.

– Herregud, ja! Jeg har jo ventet et helt liv på å gifte meg, og så skulle vi liksom stikke innom et kontor og signere et papir, og så gå tilbake på jobb? Nei. Når det først skulle skje, ville jeg vise det til hele verden. Jeg ville stå på toppen av Fløyen og rope … «Endelig er … det …»

Han svelger og begynner på nytt:

«En-delig … er … det … min … tu-ur….»

Det siste ordet forsvinner i et hulk. Og Øystein? Han smiler og klemmer ekte­mannen sin godt inntil seg.

Så er det stille. Det eneste som høres, er blafringen når nordavinden river i regn­bueflagget på balkongen utenfor.