– Jeg hadde en depresjon, og så medisinerte jeg den med vin

Han har vært ordfører, advokat og en utrettelig stemme for rettferdighet. Nå har Fabian Stang fylt 70 år. Alene, men ikke ensom.

Etter bruddet med Catharina Munthe tidligere i år, har han flyttet inn i en lys leilighet på Majorstuen med utsikt over Frognerparken og plass til både datter og barnebarn.

– Jeg ville jo egentlig ikke flytte, sier han og ser ut vinduet. 

– Men når jeg først ble alene, er dette et perfekt sted. Jeg har plass til Amanda Sofie (17) når hun vil komme, og jeg håper de yngste barnebarna, tvillingjentene på ti i Bergen, etter hvert vil synes det er spennende å komme til Oslo.

Falt på isen

Fabian smiler lunt når han forteller historien som fikk ham til å kjenne på alderen.

– Jeg gikk tur i vinter og snublet. Noen unge damer ringte 113, og jeg ble liggende og kjenne etter hva jeg hadde brukket. Da hørte jeg dem si: «Det er en eldre mann.» Da spratt jeg opp. Det var vel der jeg ble 70, humrer han.

Han beskriver livet som en lang rekke uventede hendelser.

– Hvis jeg skal si det kort, så er livet fullt av tilfeldigheter. Det er først når du titter rundt hjørnet at du finner ut om noen er der. Jeg har tittet rundt mange hjørner og fått oppleve veldig mye.

Han setter frem kaldt boblevann og fortsetter:

– Jeg syns jeg har brukt livet ganske bra. Jeg har dels vært til nytte for meg selv, og kanskje litt for andre. Jeg er rimelig fornøyd. Men jeg våkner ikke om morgenen og tenker på det jeg har gjort. Jeg tenker på det jeg skal gjøre.

Les også: Fabian Stang: – Når mor var på sitt mest dramatiske, forsøkte hun ofte å yppe til krangel

Vinpause

Hvordan markerer man en 70-årsdag? Fabian trekker på smilebåndet.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noe som helst. Men nå blir det en liten mottagelse med venner, god mat og drikke. Ikke taler og ikke presanger. Jeg har alt jeg trenger. Det viktigste er å være sammen med folk jeg er glad i.

Bruddet med ekskona ble starten på en tung periode. Fabian ble innlagt på Diakonhjemmet, og senere sendt til rehabilitering.

– Jeg hadde en depresjon, og så medisinerte jeg den med vin. Ikke fordi jeg festet, men fordi jeg ikke orket å føle på det. Nå har jeg tatt en pause. Kanskje blir det et hvitt år, kanskje ikke. Men jeg kjenner at psyken er mer stabil uten.

Han har levd med psykiske utfordringer siden tidlig i 20-årene.

– Det kommer og går. Men jeg har lært at det går over, og det er viktig å holde fast ved.

Han forteller at åpenheten er en styrke.

– Jeg valgte å snakke om det fordi jeg vet at mange sliter. Det gir mening hvis noen føler seg mindre alene. Og for meg selv er det godt å slippe å late som. Å være både syk og late som du er frisk, det er slitsomt.

Les også: (+) Vi hadde alltid dårlig råd. Da mannen min døde, kom sjokket

Barndommen 

Å vokse opp som sønn av Wenche Foss, preget ham sterkt.

– På den alvorlige siden tror jeg at jeg var ganske ensom som barn. Mor og far var mye bortreist, slik foreldre ofte var den gangen. Vi hadde barnepiker og mye hjelp i huset, men jeg savnet nok mamma og pappa.

Han ble stadig trukket inn på scenen.

– Hver gang vi fikk ny lærer og det skulle settes opp skoleteater, fikk jeg hovedrollen. Men innen premieren, var jeg flyttet til kulissene som scenemester. Jeg var nok ikke særlig god, smiler han.

– Hun lærte meg at jeg ikke skulle bli skuespiller, og det er jeg evig takknemlig for. I den bransjen har man det ikke godt hvis man ikke er best. Jeg ville blitt middelmådig, og det hadde vært en pine.

I stedet fulgte Fabian rettferdighetssansen.

– Jeg var fascinert av å skape rett og hindre urett. Det var det som fikk meg til å studere juss. Ikke for å tjene mest mulig, men for å vinne frem med det jeg trodde på.

Som far har Fabian gjort sitt beste for å være mer til stede enn sine egne foreldre var.

– Det viktigste du kan gi barn, er kjærlighet og noen gode råd, servert på en måte som gjør at de faktisk vil høre etter.

Han er far til sønnene Christian August (39) og Fabian Emil (43), og datteren Amanda Sofie (17).

– Det er uforståelig at barna har blitt så voksne at jeg snakker med dem om pensjonspoeng, ler han.

Han forteller varmt om sommeren han og Amanda tilbrakte sammen i Tønsberg.

– Vi var seks uker sammen. Hun er en flott jente, med egne meninger. Da jeg oppdaget at hun hadde pusset sølvtøyet helt på egen hånd, ble jeg rørt. Prinsesse Ragnhild sa en gang: «Alle her er født med sølvskje i munnen, men ingen har lært å pusse den». Nå har én lært det.

Les også: Emilie Enger Mehl: – Et stort livsvalg

Når stillheten flytter inn

Det er første gang på mange år at Fabian bor alene.

– Jeg er jo sosial av natur, men det blir stille. Jeg har Bølla, da, men det er grenser for hvor mye man kan diskutere «Dagsrevyen» med en hund.

Han fyller dagene med ulike prosjekter. Han har blant annet vært medeier i et selskap som selger gravstøtter, og har også meldt seg som besøksvenn i Røde Kors.

– Det handler om å være til nytte både for andre og for seg selv.

Selv om han har trappet ned på jussen, hender det fortsatt at telefonen ringer.

– Jeg prøver å hjelpe folk som ikke har råd til advokat. Jeg kan gi dem en pekepinn: Har de en sak eller ikke? Så slipper de å bruke masse tid og penger, sier han.

Som ordfører møtte han både små og store mennesker. Ett minne står sterkt:

– Jeg tok imot en familie på rådhuset før Nobels fredspris. Vi satt og lo og koste oss. Så sier mannen plutselig: «By the way, do you know who I am?» Jeg svarte ærlig: «Nei». Han svarte: «My name is Will Smith».

Fabian ler hjertelig.

– Jeg var heldigvis høflig nok til ikke å spørre «og hvem er det?» Senere holdt vi kontakten. Da han kom tilbake til Norge, insisterte han på å møte meg igjen. Han sa det morsomste med hele Nobel-opplevelsen, var å treffe ordføreren som ikke visste hvem han var.

Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg

Dårlig samvittighet

70-årsdagen og flyttingen har også ført til refleksjoner om generasjonenes forbruk.

– Jeg kjenner litt dårlig samvittighet overfor de som kommer etter oss. Min generasjon har forbrukt enormt. Vi var stolte hver gang det kom en ny bilmodell eller et nytt kjøleskap. Men jorden tåler jo ikke det.

Han ser ettertenksom ut.

– Jeg håper jeg kan få flere unge venner og høre hvordan de tenker om kloden.

Fabian er kjent for sin lune humor og sine uskyldige practical jokes.

– Jeg prøver å tulle litt hver dag, men alltid med kjærlighet. Ikke på bekostning av noen, bare for å lyse opp hverdagen.

Når han ser fremover, er det ikke store planer han setter ord på, men små gleder.

– Jeg drømmer ikke om store ting. Bare en kopp kaffe på sengen fra noen man liker, en tur med Bølla, god mat, kanskje en prat. Det holder, det.

Han tenker seg om et øyeblikk.

– Det fineste noen kan si til deg, er jo «jeg elsker deg». Og jeg håper fremtiden fortsatt kan ha rom for litt kjærlighet.