Heltegraven Norge ikke vil frede
I Norge er 11 500 graver med levninger av fiender fra 2. verdenskrig fredet for all fremtid. Men etterkommerne etter Knut Åkra, som ble drept under høyrisikotjeneste som soldat i den engelske kanal i 1941, må betale for at graven ikke skal bli fjernet fra kirkegården i Kvinnherad.
De døde har armslag på Åkra kirkegård. Rundt gravmonumentene er plassen god for gressklippere og etterlatte familiemedlemmer − og kanskje besøkende som ønsker å hylle én som døde i tjeneste for Norge og de allierte mot Hitlers Tyskland.
For på rad ni, kolonne 023, ligger én som ofret livet for Norge: Knut J. Åkre.
Graven står på lånt tid. Om ikke Knut Åkres etterlatte eller noen andre forlenger og betaler for plassen på den romslige kirkegården, ligger graven an til å bli fjernet i 2031. For det har kirkevergen i Kvinnherad bestemt.
− Fellesrådet vil ikkje frede grava, meldte kirkeverge Torstein Aarthun 3. juni i år.
[Video] Asbjørns grep har sendt ham ned 45 kg: – Spiser hver dag
Syv mil unna ligger Solheim gravplass. Her ligger 1085 tyskere som falt på Vestlandet under 2. verdenskrig.
− Graver for utenlandske soldater (...) skal være fredet uten tidsbegrensning, sier Gravplassloven. Av loven fremgår det at gravene til fiendtlige falne skal «holdes i hevd og forvaltes med den verdighet som deres egenart tilsier og holdes i stand.
Lokale gravplassmyndigheter har ansvaret for å vedlikeholde krigsgraver mot tilskudd fra Staten. Totalt finnes og vedlikeholdes 11 500 tyske krigsgraver i Norge.
I motsatt ende av Bergens nest største kirkegård ligger Solheim æreskirkegård. Her er 93 bergensere som falt under 2. verdenskrig gravlagt under hver sin gravstein. Bergen kirkelige fellesråd har ansvar for stell og vedlikehold av feltet, og pusset opp æreskirkegården våren 2025.
Riksantikvaren holder sin hånd over Åkra kyrkje, men ikke over graven til Knut. J. Åkre. Han betalte en høy pris for Norges frihet. I dag betales prisen av hans etterlatte.
«Svart torsdag»
Stupbomberne kom fra sør.
Sverm etter sverm siktet seg inn mot konvoien som seilte gjennom Doverstredet 25. juli 1940. De 21 lasteskipene var tungt lastet med kull på vei fra Bristolkanalen og østover mot utløpet av Themsen. Transporten var like viktig for den engelske krigsindustrien som den var farlig. Særlig var passasjen gjennom Doverstredet der Den engelske kanal er på sitt smaleste. De 21 lasteskipene var eskortert av jagere, men hadde ingen gjemmesteder.
Sikten over Den engelske kanal var altfor klar. Fra nærliggende baser i Frankrike og Nederland hadde rundt 150 tyske fly lettet: Junkers 87 Stuka og Junkers 88 stupbombere, beskyttet av Messerschmitt BF 109 kampfly.
Britene kalte dagen «Svart torsdag».
Engelske Hurricane- og Spitfire-jagere sloss desperat, men var håpløst underlegne i antall. Seks handelsskip gikk ned.
Da mørket falt, angrep tyske motortorpedobåter. Ytterligere tre skip ble senket. Fra Frankrike åpnet tysk kystartilleri ild. Tapene ble så voldsomme at admiralitetet stoppet alle kanalkonvoier inntil bedre beskyttelse var organisert på sjøen og i luften.
Midt i infernoet, om bord i den norske motortorpedobåten MTB 5, satt en 21 år gammel nordmann bak mitraljøsen; Knut J. Åkre.
Tidlig i kamp
Knut Åkra ble født nyttårsaften 1918 i Oslo mens faren arbeidet i nynorskavisen Den 17de Mai. Men Vestlandet kalte. Familien flyttet tilbake til bygden Åkra ved Åkrafjorden – en veiløs bygd omkranset av fjell over 1 300 meter, der landskapet langs fjorden var steilt, vilt og vakkert. Faren Jon var odelsgutt, men lot broren overta. Sjøen trakk mer. Han tok kystskippereksamen og ble kaptein på egen båt i rutefart mellom Bergen og Sunnhordland.
Knut var en spilloppmaker med lyst sinn. 15 år gammel begynte han i byssa på farens båt, før han etter hvert maskinist.
I aprildagene 1940 hadde ikke Knut J. Åkre vært blant dem som prøvde å få hverdagen til å forløpe mest mulig upåvirket av okkupasjonen. Han hadde ikke vært blant de unge mennene som søkte mot skogbrynet med forestillinger om å yte gerilja-aktig motstand da de norske styrkene kapitulerte.
For som sjømann i kystfart var Åkra sjøvernepliktig. Han tjenestegjorde først på jageren «Æger», en moderne torpedojager stasjonert i Stavanger. Rett før krigsutbruddet ble han utkalt til nøytralitetsvakt på den aldrende, dampdrevne jageren «Draug» i Haugesund.
Begge skipene gikk rett inn i kampen mot okkupasjonsmakten.
Allerede 8. april 1940 ble Æger satt ut av spill i Stavanger etter en fulltreffer midtskips. Åtte mann omkom. Draug var i Karmsundet ved Haugesund, opptatt med å arrestere det tyske forsyningsskipet Main. Draugs kaptein Thore Horve visste at Stavanger og Sola allerede var falt, og satte kursen mot Shetland. Den 32 år gamle jageren nådde Shetland 10. april med 76 nordmenn og en last krigsfanger om bord.
Krigen hadde knapt begynt. Knut Åkra var allerede i Storbritannia.
Åkre var utskrevet dekksgutt. Ingen offiser. Men Knut J. Åkra hadde ry som skarpskytter med ferdigheter slipt gjennom småviltjakt med hagle hjemme ved Åkrafjorden.
De to norske motortorpedobåtene MTB 5 og 6 ble inntatt i den britiske 11. MTB Flotilje og underlagt Commander in Chief Dover. Operasjonsfeltet var Den engelske kanal. Da MTB 5 trengte en skytter, falt valget straks på Knut J. Åkra.
Første treffer
Klokken 15 på den «Svarte torsdagen» 25. juli ble MTB 5 beordret ut fra Dover for å plukke opp overlevende fra bombede skip i konvoien. Ved avgang så mannskapet et synkende fartøy på sørsiden, tre og en halv nautisk mil borte. Båten skar gjennom sjøen mot vraket og havnet midt i konvoien – akkurat da rundt 15 stupbombere startet et nytt angrep. Fem fly siktet seg inn mot MTB 5.
Åkra fyrte løs. Han la merke til at flyene som hadde bombet skipet ved siden av, begynte å stige. Med lav fart passerte de over MTB 5. Åkra rettet mitraljøsen mot én av Stuka-ene og holdt inne avtrekkeren. Tre sekunder. Prosjektilene slo inn fra halen og fremover til undersiden av vingen.
Det tyske flyet krenget voldsomt. Røyk veltet ut. 30 meter over vannskorpen ble flyet rettet opp, men sank igjen og styrtet i sjøen.
Nordahl Grieg skrev med aktelse om «den norske gasten ved maskingeværet» i boken Flagget.
MTB 5 nådde frem til et lasteskip som holdt på å synke, og berget hele mannskapet på 15 mann. Flere var hardt såret. På tilbaketuren plukket de opp fire overlevende fra et annet skip. Samme natt ble MTB 5 sendt ut igjen for å fordrive tyske MTB-er som angrep det som var igjen av konvoien.
Handlekraftig ro
Sårede menn i vannet. Hyl av smerte. Hjerteskjærende skrik når livet ga tapt. Å stoppe egen båt for å plukke opp overlevende – mens stupbombere nærmet seg ovenfra med dødelig last – krevde noe de fleste ikke hadde.
At Åkra i dette infernoet fant roen til effektivt å betjene mitraljøsen, var mer enn beundringsverdig. Nerver av stål? Neppe. Snarere en evne til å konsentrere seg fullstendig om det ene han skulle gjøre – uten å la seg bringe ut av fatning. Heller ikke av faren for eget liv.
Dager senere mottok utenriksminister Halvdan Koht en rapport fra det britiske admiralitetet via sendemann Cecil Dormer. Budskapet var klart: Skipssjefen, fenrik Øyvind Schau, og kanonér Knut J. Åkra fortjente den største takk. Etter bragden «Svart torsdag» ble Åkra forfremmet til kvartermester.
Gnisten
MTB-ene i den norske marinen gikk på bensin og var potensielt flytende bomber. Flere norske MTB-er gikk tapt under krigen på grunn av antent bensindamp.
Om morgenen 1. juli 1941 lå MTB 5 fortøyd i Dover havn, i området der tog-fergene til Dunkerque hadde hatt tilhold. En gnist antente bensindamp i maskinrommet.
Eksplosjonen rev båten i biter. Etter eksplosjonen fløt kroppen til Knut Åkra i havnebassenget. Tilsynelatende uskadet, men død, drept momentant sammen med tre skipskamerater. To ble såret. Knut J. Åkra ble 23 år gammel.
Far og sønn
Året etter sin død ble Knut J. Åkra tildelt Krigsmedaljen av kong Haakon – for «hans koldblodige opptreden og sikre rolige skyting som forårsaket ødeleggelsen av tysk fly i den engelske kanal 25/7.1940».
Knuts far Jon betalte også den høyeste prisen. Motstandsmannen ble deportert og døde i konsentrasjonsleiren Melk i Østerrike 3. desember 1944. Legemet ble kremert umiddelbart. Asken ble ikke tatt vare på.
Etter krigen spurte den norske regjeringen om familien ønsket Knuts levninger hentet hjem. Svaret var ja. Levningene ble brakt med ære til kirkegården i Åkra og begravet i hjemlig vigslet jord. Like ved står i dag en bauta var reist over bygdens falne. På støtten står to navn side om side: Jon og Knut Åkra. Far og sønn. Det får holde, mener kirkevergen i Kvinnherad kommune:
− Knut Åkra sitt namn står og på bautaen ved kyrkja og hans innsats vert saman med dei andre falne heidra med kransnedlegging ved denne kvar 17. mai, lyder meldingen fra kirkeverge Torstein Aarthun til dem som ønsker graven fredet. Han legger til:
− Dette meiner vi er ein god og viktig måte å heidre dei som gjorde ein slik innsats for landet vårt.
– Vil få konsekvenser
Overfor Vi Menn understreker kirkeverge Aarthun at vedtaket ikke må tolkes som en nedvurdering av innsatsen til nordmenn som falt under krigen:
− Respekten for deres innsats er stor, presiserer han. Utfordringen rundt fredning av graver er mer av praktisk art:
− I Kvinnherad bor 13 000 mennesker, vi har 16 gravplasser. Som på veldig mange kirkegårder i Norge, ligger flere som mistet livet under krigen her. Mange er gravlagt sammen med familiemedlemmer, som i Knut J. Åkras tilfelle. Om vi skal frede én slik grav, vil det få konsekvenser for mange graver mange steder, sier Aarthun.
− Bergen kirkelige fellesråd har tatt ansvar for en æreskirkegård med norske falne?
− Bergen er en langt større by, har flere falne og en kjempestor gravplass, og dermed et helt annet utgangspunkt for å organisere en æreskirkegård.
− Hva tenker du som kirkeverge om at graver med falne fiender er fredet til evig tid, mens graver etter norske falne er en privatsak?
− Diskusjonen må tas på et høyere nivå enn mitt, sier Torstein Aartun, kirkeverge i Kyrkjna i Kvinnherad.
Grav-ansvar
Internasjonalt råder enighet om at graver for utenlandske soldater og krigsfanger skal være fredet.
Men gravene til de rundt 10 000 norske falne fra 2. verdenskrig som hviler i norsk jord – fordelt på rundt 2000 gravplasser – er i utgangspunktet ikke fredet. Blant disse er stridende nordmenn fra Finnmark, Trøndelag og Vestlandet som ble drept under kampene i og rundt Narvik i 1940.
I henhold til forskrift til lov om gravplasser, kremasjon og gravferd § 27 kan enkeltgraver fredes. Departementet anbefaler en slik løsning når norske falnes graver ellers vil bli slettet.
Stemte mot fredning
Stortingsflertallet stemte i 2011 ned et forslag om å likestille norske krigsgraver med gravene til drepte fiendtlige soldater.
Forslaget ble fremmet av Høyre, KrF, Venstre og FrP.
− Vi kan komme til å oppleve at når våre barn og unge går på en kirkegård og ser utenlandske krigsgraver, og spør «Var det ingen norske som var med og forsvarte landet under krigen?» sa Bente Thorsen (FrP)s talerstol.
Kirkeminister Rigmor Aasrud (Ap) syntes oppgaven med å få oversikt over alle norske falne som og hvor de ligger begravet, var vanskelig, ettersom flere ligger i familiegraver.
− Men der det er minnesmerker, har jeg god gro på at de lokale vil forvalte dette på en god måte, og sørge for at det også blir ivaretatt i fremtiden på en tilsvarende måte som for de utenlandske krigsgravene, svarte Aaserud.