Folk ble rystet over nyheten: – Prisen farfar betalte, var meget høy
Lektor Ingvald Garbo, en av Bergens store personligheter, var læreren som nektet å be om nåde.
Lektoren Ingvald Garbo (50) reagerte spontant da folk fra Gestapo rykket inn på Sydneshaugen skole i Bergen, 8. oktober 1941: Da gestapistene kunngjorde at de skulle arrestere en av lektorene ved skolen, en Mons Haukeland, forlot Garbo skolen raskt.
For hans kollega Mons Haukeland var ikke til stede og måtte advares, mente Ingvald Garbo. Men da han ankom Haukelands bolig, måtte han innse at tyskerne hadde kommet ham i forkjøpet.
Tyskerne stoppet lektoren, ransaket ham − og fant ting de ikke skulle ha funnet.
Stor kapasitet
Lektor Ingvald Garbo var en velkjent skikkelse i Bergen.
Den relativt kortvokste og uhyre energiske karen var kjent for å bykse oppover trappene til skolen i vill fart, utålmodig etter å komme i gang med dagens arbeid. Som lærer var han et fyrverkeri. Han hadde autoritet uten å være autoritær. Behandlet elevene som likemenn, men stilte krav. Og Garbo var faglig meget sterk og underviste blant annet i fransk og hadde skrevet lærebok i latin.
For Bergens befolkning var Ingvald Garbo kjent for sin faste spalte i Bergens Arbeiderblad, der han siden tidlig på 1930-tallet imponerte med kunnskap, vidd og brodd.
Kampen mot nazismen var hans fanesak. Da tyskerne okkuperte Norge, beholdt han et radioapparat på skolen og lyttet i all hemmelighet til sendinger fra London. Det han hørte, brakte han videre til andre. For eksempel til tyske soldater i Bergen: Han oversatte meldingene fra London til tysk og limte arkene fast på tyske kjøretøyer i byen. Også patriotiske dikt av Nordahl Grieg delte han med tyskerne på denne måten.
Lektorens diskrete påvirkningskampanje overfor tyske soldater skulle koste ham dyrt.
Da Garbo ankom Mons Haukelands hus 8. oktober 1941, ble han holdt tilbake og kroppsvisitert. Tilfeldigvis brukte han denne dagen en frakk han sjelden brukte. Frakken hadde dype lommer, og i bunnen av én av dem lå pamfletter han ikke hadde rukket å festet på tyske kjøretøy i Bergen. For da Garbo hadde makulert restopplaget av pamfletter, hadde han glemt å tømme lommene i akkurat denne frakken.
Nektet å beklage
Gestapistene anholdt lektor Garbo, mistenkt for å være «En fiende av Tyskland», og dro til boligen hans i Ole Irgens vei på jakt etter ytterligere bevismateriale. Der ble de møtt av hans 17 år gamle sønn Gunnar, som siden skulle bli en kjent stortingsrepresentant for Venstre.
Gutten forsøkte å nekte gestapistene adgang, men de hevet maskingevær og dyttet ham vekk. I huset sjekket de Ingvald Garbos skrivemaskin og fikk bekreftet at det var han som hadde skrevet pamflettene. På Sydneshaugen skole fant de så radioapparatet. Garbo ble umiddelbart brakt til «den tyske avdelingen» i kretsfengselet i Bergen og plassert i celle 17, med en klar beskjed om at han måtte holdes isolert fra andre fanger.
Klokken 17.10 8. oktober 1941 hentet Gestapo lektoren til det første forhøret. Ingvald Garbo hadde fortsatt et valg. Han kunne beklage det han hadde gjort, og håpe på en mild dom. Mons Haukeland hadde valgt denne strategien før ham. Eller han kunne gjøre det motsatte.
Ingvald Garbo valgte det siste.
Fryktelig dilemma
Barnebarnet, oppkalt etter sin standhaftige farfar Ingvald Garbo, er ikke overrasket over at farfaren valgte å gå i døden for sin overbevisning.
– Han ba ikke om nåde. Hadde han gjort det, hadde han kanskje sluppet unna. Men det lå ikke for ham. I særdeleshet ikke i spørsmålet om nazismen, som han hadde kjempet mot i årevis, sier den yngre Ingvald Garbo.
Barnebarnet medgir at farfarens valg ble kilde til bitterhet i familien:
– Hans kone, min farmor Sara, måtte greie seg alene med to sønner på 16 og 17 år. Hun ble frarøvet sin store kjærlighet, samtidig som guttene mistet sin far midt i vanskelige oppvekstår. Sist, men ikke minst, mistet familien sin eneforsørger. Prisen farfar betalte for sitt standpunkt, var meget høy.
Ingvald Garbo den yngre vet at tankene på familien og deres fremtid plaget farfaren de siste ukene og dagene han levde:
– Han skrev blant annet et avskjedsbrev til min far der han ba om unnskyldning. Men det var ikke mulig for ham å gjøre det annerledes. Han kunne ikke gå på akkord med sin overbevisning. I hvert fall ikke i denne saken, fastslår Ingvalds barnebarn.
Elevene på Sydneshaugen skole reagerte med sjokk og vantro da læreren ble arrestert. Én av dem var Mildrid Mowinckel. I sin dagbok skrev hun:
«Ble helt lamslått på skolen i dag da jeg fikk vite at lektor Garbo ble arrestert i går. Hele klassen er fortvilet. Jeg går i klasse med hans sønn Gunnar, og han så bedrøvet ut.»
Den tyske krigsretten definerte lektor Garbos virksomhet som et angrep på Wehrmacht. 7. november ble Ingvald Garbo dømt til døden. I dagboken sin skrev Mildred Mowinckel:
«Gunnar gikk fra skolen etter 4. time, matematikktimen. Like i slutten av siste time kom han tilbake med regnslaget løst over seg, rød i ansiktet og svært alvorlig. Han gikk ned til pulten for å hente noe. Da han var på vei ut igjen, spurte lektor Eek-Larsen:
– Nå, hvordan gikk det?
– Det gikk galt, kom det ganske lavt fra Gunnar, som så gikk.»
I dagene som fulgte, gikk Gunnar Garbo på skolen som vanlig. Men stemningen i klassen var svært trykket. Lærerne gjorde undervisningen lettere enn de pleide. Klassen sendte blomster både til Ingvald Garbo i fengselet og til familien i Ole Irgens vei.
Et siste farvel
19. november 1941, tre dager før tyskerne kjørte Ingvald Garbo til retterstedet i Hesteviken sørvest for Byfjorden, skrev familiefaren et brev til sin eldste sønn.
«Nu går jeg fra dere. Vær ikke sint på meg for det.»
Gunnar fikk aldri besøke faren i fengselet. Men han prøvde å vinke til ham fra et av vinduene i brannstasjonen, som vendte mot fengselsbygningen.
Han hadde fått vite hvilket cellevindu som var farens, men han var nærsynt og greide ikke å se om ansiktet til faren kom til syne der oppe bak gitrene. Dermed fikk han aldri vite om faren hadde registrert at den eldste sønnen fortvilet forsøkte å vinke til ham en siste gang.
– Men far, som døde 92 år gammel i 2016, trodde hele livet fullt og fast at farfar hadde fått med seg hans hilsen, sier Ingvald Garbo den yngre.
Kona fikk besøke sin standhaftige mann dagen før han ble skutt. Fengselsprotokollen viser at hun møtte ham mellom klokken 15.35 og 16.05, 21. november 1941. Begge visste at de møttes for siste gang. Hun bestrebet seg på å bevare roen for ikke å gjøre avskjeden tyngre enn den allerede var.
Kvelden før henrettelsen fikk Ingvald Garbo også besøk av fengselspresten, pastor Birger Brekke. Brekke spurte om han skulle følge ham «til det siste». «Nei,» svarte Garbo. Han mente det ville bli altfor opprivende å se på.
22. november 1941 var en ganske mild dag. Skydekket over Bergen var grått, men slapp ingen regndråper. Sønnene til Ingvald Garbo var ikke på skolen.
Klokken 09.40 kom vaktene og hentet Ingvald Garbo for å bringe ham til retterstedet i Hesteviken.
En av de norske fengselsbetjentene, Ferdinand Knudsen, kom sammen med vaktene til cellen. Garbo ga ham en klem og ba ham bringe den videre til Sara. Da han ble ført ut porten mellom de to uniformerte og væpnede tyskerne, møtte Ingvald Garbo betjent Bjørn A. Høgh, som hadde gjort ham mange tjenester i fengselet.
Garbo stanset et øyeblikk, trykket fengselsbetjenten i hånden, smilte til ham og sa:
«Takk for nu. Hils dem som kommer etter.»
Helt fryktløs
Garbo viste ingen frykt for krigsretten. Tvert imot.
Lektoren gikk rett i strupen på sine anklagere. Hensynsløst, uredd og med bitende ironi som sitt våpen. I en nekrolog skrev lektor Dagfinn Gadeholt: «Under rettsforhandlingene viste Garbo et mot uten sidestykke. Uten å skjelve sa han sin mening om overfallsmennene og deres metoder.»
En annen av Garbos kolleger, Aksel Lie, skrev at dødsdommen gjorde et spesielt sterkt inntrykk.
«For da lektor Garbo i krigsretten uredd slynget sine anklager mot sine tyske dommere, var alle klar over at dette var mer enn en vanlig krigsrett, at det var to livssyn og to verdensoppfatninger som for alvor tørnet sammen. På den ene side Hitlers ensrettede voldssystem, på den andre kampen for sannhet, frihet, menneskeverd og menneskelykke. »
Selve kjennelsen ble gjengitt i en NTB-melding:
«Den norske statsborger lektor Ingvald Garbo, Bergen, ble av en krigsrett dømt til døden for forsøk på å nedsette den tyske forsvarsmakts indre kraft. Dommen er fullbyrdet ved skytning. Garbo hadde unnlatt å innlevere sitt radioapparat, avlyttet britiske sendinger, satt sammen opphissede skrifter mot den tyske forsvarsmakt og lagt dem i biler tilhørende den tyske hær.»
Kilde: Gunnar Garbo: Nu går jeg fra dere – fortellingen om en fars liv og død i det 20. århundres Bergen.