Abelone Møgster var helten som gikk under radaren
Abelone Møgster var og ble et mysterium. «Tante Lone»s heltedåder var udiskutable. Likevel gikk det 51 år fra hun døde til hun ble hedret i en hjembygd som fortsatt måper over den lille damens gjerninger.
Det var noe med Abelone Møgster.
I mai la stabssjef i Sjøforsvaret Kjell-Knut Aabrek ned krans på det nettopp avdukede minnesmerket over landhandleri-bestyreren fra den lille øya Møkster, sydvest for Bergen og nesten så langt man kommer vest i Norge.
Offiseren var omgitt av kor, kunstnere og koryfeer, bunader og flagg. Fra talerstolen strømmet store ord om kvinnen som døde for 51 år siden − og tok med seg sin store hemmelighet i graven:
Hva var det med Abelone Møgster?
Samme spørsmål stilte trolig hauptscharführer Johann Arndt 25. juni 1942.
Han hadde akkurat hadde slått ferdig, satt svett i ansiktet, med hengende armer og gummikølla slapt i hånden. Foran ham lå den 58 år gamle Abelone Møgster med voksende blåmerker etter julingen, men fortsatt taus.
«Det tyskerne egentlig hadde tenkt å piske ut av meg, var hvor mange som hadde dratt over dammen, og hvor mange som var kommet tilbake på kortere eller lengre visitt», skrev Abelone Møgster i sine memoarer 16 år etter krigen.
Hun røpet aldri hemmeligheten. Den var blant de mange hemmeligheter hun aldri delte med noen.
Abelone Møgster, «Tante Lone», som hadde drevet landhandelen på øya Møkster siden 1910, var en gåte − og er det fortsatt i det lille øysamfunnet, syd for Bergen og lengst vest på Vestlandet.
Den usannsynlige helten
I dag bor 33 mennesker på øya Møkster, den mest folkerike øya i Austevoll kommune. Øya har hverken bro eller anløp av bilferge den dag i dag, men har egen matbutikk og restaurant i sommerhalvåret. Den avsides beliggenheten helt ut mot havet var som skapt for en ekte krigshelt under 2. verdenskrig.
«Krigshelt» er en flittig brukt merkelapp etter 2. verdenskrig. Men innholdet i begrepet er langt fra krystallklart.
«Krigshelt» brukes om mennesker som var villige til å dø for Norges frihet og for å redde andres liv, om det så innebar at de selv kunne bli drept.
Men blant våre «krigshelter» finnes også folk som var mer preget av spenningssøken, eventyrlyst, nysgjerrighet og offervilje.
Handlinger kvalifiserte for heltestatus. Motivasjon og drivkraft snakket få om eller spurte etter. Nettopp på denne snarveien for kåring av helter kan Abelone Møgster ha blitt forbigått. Hennes viktigste og mest avgjørende handlinger ble begått langt unna fedrelandet. Omstendighetene rundt var så ekstreme at involverte vegret seg for å snakke om opplevelsene sine, og utenforstående hadde ingen forutsetning for å ta realitetene inn over seg.
En mindre typisk krigshelt enn Abelone Møgster kan man dessuten vanskelig forestille seg. Hun var en kvinne i midten av 50-årene, drev landhandel og kjente «alle». Hun hadde tilsynelatende lite til felles med dem som ville redde Norge nærmest på egen hånd, ville utslette nazismen eller søkte action og eventyr.
Likevel havnet hun i nazistenes søkelys, sommeren 1942. Tyskerne visste at båter med flyktninger og agenter gikk fra Vestlandet over Nordsjøen til England. Øya Møkster ble antatt å være viktig for proviantering og bunkring for skutene både før og etter turene over Nordsjøen. Som butikkdrivere ble «Tante Lone» antatt å være involvert i Englandsfarten.
Derfor ble 58-åringen underlagt pisken til SS-offiseren og gestapisten Johann Arndt.
Sort gryte
26. juni 1942 ble Abelone Møgster sammen med andre fanger fraktet med båt til Bergen.
På celle 13 i det nedslitte kretsfengselet begynte tre års fangenskap for den godt voksne kvinnen.
«Jeg lå der inne på gulvet i cellen og gråt», skrev hun i memoarene sine.
«Alt innvendig føltes som det hang løst og dinglet når jeg beveget meg».
Etter medfarten ble hun sengeliggende i to uker. Husværet var trangt, den sorte gryta som tjente som toalett på enecellen skapte en egenartet atmosfære. Nazistene prøvde nye runder med avhør, nå uten å bruke fysisk vold. De hadde registrert at brutalitet ikke knakk kvinnen fra Møkster.
Heller ikke tre måneders isolat i enecelle, bare med selskap at av sort gryte til toalettbruk, knakk fru Møgster. Etter hvert ble hun flyttet til en celle med flere kvinner. De kom fra alle samfunnslag. Gatepiken Vesla full av skabb, forretningskvinnen Marianne Dahm som eide bygård i Bergen, Astrid Fossane som hadde spilt kongesangen på orgel, og flere til.
Memoarene forteller at Abelone Møgster møtte alle med samme respekt. Om den 58 år gamle kvinnen fryktet noe, var det skabb og lus.
Til Grini
Rett etter nyttår 1943 ble Abelone Møgster flyttet til kvinneavdelingen på Grini. «Som et sanatorium», sammenlignet med forholdene i Bergen, beskrev hun senere. Rommene var rene, i gangene fantes toaletter. Samhørigheten med de andre fangene var sterk. De holdt munn om innsmuglede, forbudte gaver som sigaretter og pølser som de gjerne delte mellom seg.
Derimot klager hun på maten – «Stormsuppen» − grønnsaker og grovt mel. «Det ble å gå og blåse i dølgsmål dagen lang», skriver hun.
Humor var et viktig verktøy i den lille kvinnens arsenal av overlevelsesvåpen. I tillegg holdt hun orden i og på omgivelsene. Sin egen sikkerhet i nazifengselet kom i andre rekke.
«Hun ble kalt polti’», fortalte en ikke navngitt ung kvinne til Dagbladet i juni 1945. Hun hadde sittet sammen med Møgster på Grini. Artikkelen hadde overskriften «Abelone fra havet», og var én av de første omtalene av landhandel-bestyrerens aktivitet under krigen.
Til konsentrasjonsleiren
Rett etter 17. mai 1943 ble 18 Grini-kvinner skipet med transportskipet Monte Rosa til Tyskland. Endestasjon: Den fryktede kvinnekonsentrasjonsleiren Ravensbrück. Førsteinntrykket var overveldende:
«Aristokrati og intelligens telte ikke lenger i dette vepsebolet, for her var alle verdensnasjoner stuet sammen, fra det laveste og mest primitive gatepakk, tjuver, prostituerte, fosterfordrivere, kvakksalvere og barnemordere, til prinsesser og grevinner med slott og komfort langt bak seg», skrev fru Møgster senere.
Derfra ble alt bare verre i leiren. Møgster understrekte senere i sine memoarer at de norske holdt sammen, var renslige i den grad forholdene tillot det, og var ærlige. Men ingen ting var hellig i kvinneleiren. Tjuveri var regelen. Et godt ullteppe var gull verdt, og forsvant selvfølgelig så fort en snudde seg.
Engelen fra Ravensbrück
Forfatteren og skribenten Lise Børsum ga ut boken «Fange i Ravensbrück» i 1946, og beskrev sitt møte med kvinnen fra øya Møkster: «Abelone var alles yndling. 60 år, liten og spenstig … kortklipt, grått hår som ragget på en geit. Under det et ansikt fullt av rynker fra sol og storm … Hodet satt på en kort, sterk hals, og hun hadde kropp som en ganske ung pike. Når Abelone sto i vaskerommet, kunne jeg aldri få øynene fra henne, det var som om det var skrudd et feil hode på kroppen hennes»
Tapperheten og omsorgen hun utviste i det helvetet på jord som konsentrasjonsleiren var, kvalifiserte Abelone Møgster for tilnavnet «Engelen fra Ravensbrück»
Men innsatsen og omsorgen for andre kostet – selv om hun skjulte det så godt hun kunne for de andre fangene. «Vi norske lå alltid i nærheten av hverandre. Innimellom hadde vi det hyggelig. Abelone var uuttømmelig med sine viser og sanger. Hun muntret oss alle med sitt overskudd. Jeg kunne ikke begripe at hun hadde slike krefter», skrev Børsum.
Men i skjul holdt en gråtende Abelone Møgster på å gi opp flere ganger.
− Folk daua og lusa levde, sa Abelone Møgster.
Tortur på impuls
De medisinske eksperimentene på fanger i Ravensbrück var utspekulerte. Abelone beskrev senere kvinnene som ble plukket ut og operert til ære for den tyske vitenskap: «Om igjen og om igjen til de døde eller ble invalide».
De mange kvinnelige jødenes skjebne registrerte hun: «En ung jødinne ble påkjørt og drept i natt. Sikkert for moro skyld.»
Hverdagene var fylt av lusinger, spark, utskjelling og trusler. Grov tortur ble utført på impuls. Én av kvinnene fikk en gang 75 stokkeslag for en mindre forseelse. «Vi så henne aldri igjen», skrev Abelone Møgster i sine memoarer.
Som den eldste i den norske flokken, var Abelone den alle gikk til. På tross av evig sult, tørste, skitt og sykdommer rundt seg, greide hun å trøste og oppmuntre de andre norske kvinnene. Hun sydde, svingte øksen og snekret.
«Replikken var et av Abelones våpen, den avgjørende replikken på det avgjørende tidspunkt. … uansett hvor mørk og dyster situasjonen så ut, Abelone var på plass når de andre nærmest var spist opp av lopper og lus. Hun hjalp og trøstet, saumfor klærne deres og fikk vekk skadene», fortalte medfangen Sylvia Salvesens i boken «Kvinnestemmer fra Ravensbrück».
Bad sine bønner
29. oktober 1943 fylte fangen nazistene hadde gitt nummer 20136, og de andre fangene kalte «Engelen fra Ravensbrück», 60 år. Selv om de andre fangene beundret hennes humør, røper hun i memoarene at hun så temmelig pessimistisk på muligheten for å overleve.
«I mitt innerste bad jeg mange stille bønner når jeg syntes påkjenningen ble for tung å bære. Og midt i alt dette hadde jeg fått en trist melding om at en av mine nærmeste var død i mannsleiren Sachsenhausen.»
I mars 1945 ble Abelone Møgster blant kvinnene som i all hast ble flyttet til dødsleiren Mauthausen i Østerrike. Der var dødsraten mot slutten av krigen på nær 45 prosent. Men Abelone Møgster holdt seg på bena, og den 9. mai kom De hvite bussene og friheten.
Via Danmark bar det til Sverige for rehabilitering. 17. mai ble feiret med norske flagg. Og helt sikkert sang Abelone, som ifølge Sylvia Salvesen «sang fra hjertet» med en stemme som medfangen Sigrid Heide karakteriserte som «ru som ubehandlet malm.»
31. mai kom landhandelsbestyreren tilbake til Møkster. Her ble 61-åringen båret i land på gullstol. I og for seg ingen stor prestasjon; kvinnen veide bare 38 kilo.
I årene etter ville hun ikke snakke om krigen – og hun var svært motvillig til å snakke om sin egen rolle.
Dermed oppfylte hun krav nummer én for ekte helter: De skryter ikke av selg selv og sine bravader, snarere tvert imot.
Ble Abelone Møgster en helt fordi hun var villig til å ofre sitt eget liv og sin egen helse for en større sak som frihet eller medmenneskers overlevelse? Eller var hun først og fremst rå til å sjonglere ulike roller og en mester i å overleve?
Abelone Møgster overlot til ettertiden å vurdere. Selv fortalte hun aldri noe om hva som drev henne. Hun tok med seg sannheten bak heltegjerningene i graven − slik mange helter har gjort før henne.
Og dermed fikk venner, naboer, sambygdinger, landsmenn og verden for øvrig ikke vite hva som drev kvinnen til å bli fangenes fremste omsorgsperson i en av Nazi-Tysklands verste konsentrasjonsleirer.
Nobelt selskap
Kanskje kan forskningen til den østerrikske psykologen Viktor Frankl gi en pekepinn. Etter selv å ha overlevd Auschwitz, prøvde han å finne ut hva som gjorde at noen overlevde og andre bukket under i konsentrasjonsleirene. Hans funn var entydig: Det var ikke de sterkeste som overlevde nazistenes dødsleirer, de overlevende var de som hadde funnet en hensikt med livet som var større enn dem selv.
− De som var overbevist om at de hadde en oppgave som ventet på å bli fullført, og en misjon de måtte oppfylle, hadde større tilbøyelighet til å overleve, konkluderte Frankl.
Norske politikerne i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen fem mil sør for «Engelen fra Ravensbrück» brukte fangenskapet til å planlegge hvordan Norge skulle bygges etter krigen, blant dem var de senere statsministrene Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli.
Nelson Mandela brukte 18 år som fange i det beryktede fengselet på Robben Island, til å forberede Sør-Afrikas overgang fra apartheidstyre, og kom ut uten ønske om hevn. Kanskje var Abelone Møgsters indre drivkraft beslektet. Det eneste de som fikk oppleve fru Møgster vet med sikkerhet, er at hun var et spesielt menneske.
Abelone Møgster tok imot Kongens fortjenstmedalje i gull i 1958, 17 år før hun døde 92 år gammel. 12 år etter hennes død ble en skredskråning i Dronning Mauds Land i Antarktis døpt Møgsterbrekka som en honnør til Abelone Møgster.
I år 2000 ble hun ble nominert til tittelen Århundrets vestlending av Bergens Tidende. I 2011 ble kystnotbåten MS Abelone Møgster gitt hennes navn. Og endelig; i mai i år ble en skulptur i bronse avduket utenfor hjemmet Lonebu – samtidig som en ny, bearbeidet og utvidet versjon av «Abelone Møgsters Memoarer» ble sluppet.
Dronning av Møkster
Av mål var hun ikke stor, Abelone Møgster. Men målene hennes var alt annet enn små.
27 år gammel startet hun i 1910 butikk i naustet til broren i Vestrevågen på øya Møkster, i havgapet utenfor Sotra.
Noen år etterpå ville hun satse på en annen kant av øya. For å få til det måtte hun bygge både vei og kai. Dermed bar det til banken, hvor hun fikk lån – sikkert med minst mulig sikkerhet. Kaien ble til handelssted med tilhørende båtekspedisjon og post. Selv flyttet Møgster inn i huset Sjøstrand ved kaien.
Etter krigen ga hun opp butikkvirksomheten.
– Mine besteforeldre drev butikken da tante Lone ble tatt, og fortsatte også etter at hun kom tilbake, sier Irene von der Fehr Drivenes.
Da Abelone Møgster fylte 80, ble hun intervjuet av Vi Menn. Om trøsten og hjelpen hun ga medfangene i konsentrasjonsleiren, og som gjorde at hun fikk tilnavnet Engelen fra Ravensbrück, var hun knapp:
«De kom til meg og spurte om de kom hjem igjen. Jeg svarte at vil dere komme hjem, så kommer dere hjem.»
I forordet til Abelone Møgsters memoarer, skriver Tor Jan Ropeid:
«Sammen med en gruppe av sine tidligere medfanger feiret hun i 1963 sin 80-årsdag på kunstnerrestauranten Blom i Oslo. Tyve år tidligere fylte hun 60 år i Ravensbrück med halvråtne poteter på menyen, og med brutalitet og død som følgesvenner. Likevel sammenfatter Abelone på sin 80-årsdag tiden i fangenskap slik: Det var ille å bli sparka i rævo dagen lang og bli kalt ‘Schweinehund’. Likevel ville eg ikkje ha vore desse fanteri forutan, dei har gitt meg gode venar for livet».
Kilder: Fanger.no, Abelone Møgsters Memoarer, Tor Jan Ropeid v/ Gestapomuseet i Bergen, snl.no, Irene von der Fehr Drivenes, Lise Børsum: Fange i Ravensbrück, Stig H. Christensen: Kvinnestemmer fra Ravensbrück.
