fikk kontakt med sønnene igjen:
Plutselig sitter mor og sønn ansikt til ansikt for første gang på mange år – men begge er ruset
Da Simon kom tilbake til mammaen sin, skjønte Eva-Brit at hun måtte gjøre noe. Nå har de fått en ny start.
Her er min yngste sønn Oskar bare halvannet år gammel. Det var siste gang jeg holdt ham på en lang stund, sier Eva-Brit (49) og blir stille mens hun ser kjærlig på bildet av seg selv og minstegutten.
På et annet bilde er Oskar rundt fem år og klemmer mammaen sin. Ved siden av bildet er det en lapp der det står «jeg elsker deg, mamma».
Den har Eva-Brit tatt vare på som et kjært minne om gutten sin. Siden den gang har hun drømt om å holde sønnen i armene igjen.
– Og i sommer skjedde det, sier hun og får tårer i øynene.
Et skikkelig «mammahjem»
Lukten av røkelse fyller gangen hjemme hos Eva-Brit.
– Denne lukten minner meg om min eksotiske bestemor, sier Eva-Brit fra kjøkkenet der hun lager kaffe til oss.
Fra kjøkkenvinduet ser vi Sunnmørsalpene som bader i lav høstsol. På veggene henger familiebilder i svart-hvitt, og stuen er innredet med en blanding av nytt og gammelt interiør. Det er en varm og koselig atmosfære, et skikkelig «mammahjem», som Eva-Britt kaller det.
– Jeg har mange gode minner herfra. Bestemor reiste mye og var bohem i stil og sjel. Kanskje det startet allerede der, den intense nysgjerrigheten på alt, reflekterer hun.
Eva-Brit setter seg i en stor, rund hengestol og lener seg etter en røyk på bordet. Sigarettene står ferdigrullet i ulike størrelser i et melkeglass. I dag smiler Eva-Brit, men livet har vært alt annet enn enkelt.
Les også:(+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Mistet omsorgen for barna
Eva-Brit fant tidlig roen på et småbruk i Trøndelag med eksmannen. Da var hun sent i tenårene. De hadde fire mål jord, høner og ender, et lite paradis.
– Vi fikk tre barn, og jeg har flere gode minner fra da barna var små. Det var mens jeg gikk gravid med sistemann at vi begge forsto at det ikke var mer å hente i forholdet.
Eva-Brit og eksmannen skilte lag. I begynnelsen trodde hun at hun kunne kjempe for omsorgsretten for barna sine, men etter flere måneder i rettssystemet, skjønte hun at det var nytteløst.
– Det er en lang og tung historie bak tvisten, men jeg ønsker ikke å plassere skyld, sier hun og stumper røyken. Men det var da hun selv ikke klarte mer og søkte «dårlig» selskap.
– Ungene mine hadde lite kontakt med meg og visste etter hvert ikke lenger hvem jeg var. Jeg dro inn til Ålesund og der traff jeg en gammel bekjent som satte det såkalte jomfru-skuddet med amfetamin på meg.
Dette var begynnelsen på et brutalt mørke av vold og rus som varte i over ti år.
«Mamma! hvor er du?»
Eva-Brit var blitt 30 år og holdt sammen med folk som hadde ruset seg hardt siden tenårene.
– Rusen ble nøkkelen til å holde ut livet. Jeg skylder ikke på noen andre enn meg selv og prøver å tilgi meg selv hver eneste dag, sier hun stille.
Eva-Brit tenkte på barna sine hver dag. Da hun våknet på morgenen gråt hun for at hun var i live, men samtidig følte hun en letthet over at hun ikke var død. Inni henne brant det en liten flamme. Kunne det finnes en mulighet for at hun en dag skulle få se noen av barna sine igjen?, undret hun.
Dessverre mistet hun grepet om alt.
– På et tidspunkt var jeg «fritt vilt», uten holdepunkter i livet og i livsfarlige relasjoner der jeg ble utsatt daglig for vold.
På denne tiden veide Eva-Brit knappe 50 kilo, hun ventet på å dø, og hadde ingen motstandskraft. Midt under det verste kaoset, tok hennes nest eldste sønn, Simon, kontakt, ut av det blå.
– I 2010 tikket det inn en melding på Facebook. Ordene «Mamma! Hvor er du?», lyste mot meg fra skjermen. Jeg svarte ham, og ikke lenge etter satt sønnen min i en nedslitt leilighet midt blant meg og flere narkomane, sier hun og rister på hodet.
Det viste seg at Simon ikke hadde tålt den turbulente oppveksten, og at han selv var blitt rusavhengig.
Nå satt mor og sønn for første gang på mange år ansikt til ansikt, og begge var ruset.
– Det gjorde ufattelig vondt å se ham slik. Neste dag fikk vi en god samtale. Han fortalte hvordan det var å sitte på gutterommet og vente på at mamma skulle komme hjem. Simon hadde vært redd for å ta kontakt, og kunne ikke forstå hvordan jeg kunne forlate han. Så sa han at det nå ikke spilte noen rolle om jeg var narkoman, han ville ha meg inn i livet sitt uansett hvordan ting var, forteller hun.
Da Simon kom tilbake til mammaen sin, skjønte Eva-Brit at hun måtte ut av rusmisbruket for å kunne hjelpe sønnen.
Les også (+) – Jeg har opplevd det verste av alt
Ville leve
Allerede neste dag gikk Eva-Britt til Nav – på ben som nesten ikke klarte å holde henne oppe.
– Jeg sto i skranken og sa «jeg vil leve!». Der møtte jeg en fantastisk sosionom, og hadde det ikke vært for hennes hjelp, hadde jeg nok vært død i dag. På et tidspunkt gikk jeg og sønnen min samtidig til rusbehandling på Ålesund behandlingssenter.
Eva-Brit klarte mirakuløst nok å bli rusfri, og kunne dermed hjelpe sønnen Simon som ble en svingdørspasient i systemet, og som fortsatt får mye hjelp fra helsevesenet.
– I dag bor Simon like borti gata her, og vi treffes fast to ganger i uken. Det er forferdelig å tenke på at det er min skyld at han ikke har fått et bedre liv, men samtidig går det ganske bra med ham nå, med tanke på forholdene, sier hun.
Les også: Susanne ble forlatt av moren da hun var to år – det takker hun henne for i dag
Oskar kommer hjem
Livet gikk fra å være en kaotisk høststorm til å bli en varm sommervind, og i dag jobber Eva-Brit i Kirkens Bymisjon.
Hun har flyttet inn i leiligheten til besteforeldrene og er også politiker i Ålesund kommune.
– Det har gått ni år siden jeg satte mitt siste skudd. Jeg har passet på sønnen min, Simon, og har holdt kontakten med min yngste sønn Oskar på meldinger.
For en varm junidag tikket det inn en melding fra Oskar. «Hei mamma! Tenkte å ta med meg kjæresten til Ålesund en tur, så vi kommer på besøk.»
– Mammahjertet gråt av glede. Tenk, nå skulle jeg endelig få holde minstegutten min igjen, etter alle disse årene med savn.
Det ble en enorm gjensynsglede. Faren til Eva-Brit hadde ikke sett barnebarnet på 14 år.
– Så var han her, sønnen min, her i leiligheten med den fine kjæresten sin. Jeg hadde samlet slekten min her, og vi fikk mange fine timer sammen. Vi snakket naturlig sammen, om skole, jobb og interesser.
Eva-Brit er tydelig berørt. Stemmen sprekker, og hun må stadig tørke tårer. Oskar er opptatt av foto, den interessen har han kanskje fra morfaren som er fotograf.
– Vi gikk opp på loftet sammen, og der fant jeg frem pappas gamle fotoutstyr og familiebilder. Der ble vi sittende alene med gammel historie mellom fingrene. Det var bilder fra småbruket og lykkelige tider der brødrene sprang rundt sammen. Han synes det var så kjekt å se, og han fikk ta med seg masse utstyr og bilder hjem.
Les også: Jenny er 11 år og driver med håndball, hest og klarinett. Så rakner livet
Gode minner
Endelig kunne Eva-Brit fortelle sønnen om livet før rusen, om de gode dagene. Hun ville ikke snakke om alt som gikk galt, ville ikke fordele skyld eller forsvare seg.
Hun ville snakke om alt det andre, det som var fint, ferieturer og det gamle hjemmet deres.
– Oskar har ingen minner om en dårlig barndom, det har han bare blitt fortalt. Han kjenner historier om meg som et vrak, og det var godt å kunne vise ham at jeg nå virkelig gjør så godt jeg kan. Jeg håper han kunne kjenne på en tilgivelse i hjertet sitt, og se at mennesker kan forandre seg.
Eva-Brit og Oskar snakket ikke om det vonde, men hun spurte forsiktig om det var noe han lurte på om oppveksten, og sa at hun forsto at det har vært vanskelig å leve med en mor som hadde vært så «på kjøret».
– Han fortalte meg at han følte det var på tide å ta en sjanse og dra hit for å se med egne øyne hvem jeg egentlig var, forteller hun.
Møtte farsslekten
Eva-Brit fikk endelig være et vanlig menneske for sønnen, en mamma som ikke ruser seg, en mamma med jobb og et vanlig liv.
– Det er akkurat som at han ser hele meg nå. Det er overveldende og fantastisk å få en ny sjanse.
En måned etter møtet, reiste Eva-Brit og en venn av henne til Levanger for å besøke Oskar (nå 24) og kjæresten igjen. De tok med Simon (nå 27), slik at han skulle få treffe farsslekten.
– Jeg, Oskar og Simon var ute og spiste og fikk mye tid sammen. Det betydde utrolig mye for meg, og nå vet Oskar hvordan livet mitt er, og det blir nok mye enklere for ham å komme på besøk til meg senere en gang igjen. Det er kanskje ikke så skummelt lenger, sier hun og smiler.
Les også: (+) Han kunne miste familien sin på grunn av meg
Livet har fått ny betydning
Eva-Brit har lengtet etter å treffe sønnen Oskar i mange år. Da drømmen ble virkelig, var hun glad for at hun hadde gått i terapi.
– Jeg er så glad for at jeg har fått bearbeidet opplevelsene mine underveis, slik at den dagen jeg fikk sjansen til å treffe Oskar igjen, da kunne jeg klare å snakke om det gode livet, ikke dvele ved det som ikke var så godt.
Etter treffet gråt hun i mange dager.
– Det var et enormt vendepunkt i livet mitt å endelig treffe Oskar. I dag kan jeg bruke erfaringene mine til å hjelpe andre ut av mørket.
Tidligere kunne Eva-Brit være litt tilbakeholden med å si at «alt går an», men etter at Oskar kom tilbake, sier hun til dem hun møter at det alltid finnes et lys.
– I jobben min møter jeg hver dag folk som står i tunge situasjoner. Nå kan jeg si «hold ut, gjør de rette tingene, på et eller annet tidspunkt kommer det gode. Aldri, aldri gi opp håpet! Ting kan ta lang tid, men aldri gi opp håpet!»
Nå tenker Eva-Brit at det spiller ingen rolle lenger hvor lang tid det tar før hennes siste sønn, eldstemann, kommer tilbake i livet hennes. Sikkert er det at hun kommer til å fortsette med å sende bursdag- og julegaver.
– Han tar kontakt om og når han vil, og han vet hvor jeg er, og jeg gleder meg til den dagen det skjer.
Denne saken ble første gang publisert 22/12 2020, og sist oppdatert 22/12 2020.
