Gåten i Isdalen: Hvem var Isdalskvinnen?
I november 1970 ble de forkullede restene av et kvinnelik funnet i en dal som på folkemunne kalles Dødsdalen. Etterforskningen har ikke avdekket hvem hun var, om hun ble drept eller hva hun gjorde i Norge. Saken er et mysterium med mange teorier. Håpet er at DNA kan avsløre hvem Isdalskvinnen var.
Bergen sentrum er litt over en times gange unna. Stort sett på en grusvei. Og himmelen her i vest er for en gangs skyld knallblå. Likevel, ingen turgåere, ingen joggere. Jeg er helt alene.
Etter hvert begynner solen å forsvinne, skogen blir mørkere. En underlig atmosfære legger seg over Isdalen. Et dalføre mellom to av Bergens mest kjente fjell, Ulriken og Fløyen. Men den har også et kallenavn: Dødsdalen.
Tjukk skog, store steiner, busker og kratt. Egentlig ganske ufremkommelig, men likevel vakkert. Litt som regnskogen på Ny Guinea. Men det er ikke opplevelsen av å være i flott natur som opptar sinnet.
Dødsdalen var faktisk var et sted folk i tidligere tider gikk for å gjøre ende på livet. Selvmord, folk forsvant. Og fallulykker skjedde visstnok titt og ofte i det bratte, ulendte terrenget. Det var slik navnet oppstod. Noe som får meg til å tenke på en skog jeg aldri har besøkt, men lest om; Selvmordsskogen i Japan. Ved foten av fjellet Fuji ligger en skog ved navn Aokigahara – bedre kjent som nettopp Selvmordsskogen. Et sted fylt av tragiske historier.
Før jeg dro inn i Isdalen, søkte jeg i mange aviser og blader om stedet. Selv om flere nyere artikler omtaler Isdalen som et område kjent for en rekke ulykker og redningsaksjoner, fant jeg ingen konkrete episoder. Men nylig oppsatte varselskilt ved inngangen til dalen, skilt som advarer mot steinras og bratte skrenter, bekrefter langt på vei at dette er en dal der farer truer.
Når mørket så legger seg over min lille camp er det derfor lett å kjenne på likhetene med skogen i Japan. Uansett hvor fjernt fra hverandre disse ligger. Stillheten, mørket, landskapet, historiene. Isdalen gjør noe med deg. Og faktisk er den kjent langt utenfor Norges grenser. Det skyldes en helt spesiell hendelse.
Fant forkullet lik
Søndag 29. november 1970 var en far på tur i området med sine to yngre barn. Et av barna oppdaget en død kvinne på et ganske utilgjengelig sted langt inne i Isdalen. Litt senere samme dag guidet mannen politiet til åstedet. Liket av kvinnen var forkullet, klærne hun hadde hatt på kroppen var brent opp, bare et par støvler var igjen.
Kvinnen lå halvveis inn i restene av et bål. Ved bålrestene fant politiet plastkanner, en sølvskje og noen sovepiller. Alle spor pekte i retning av voldelig død. Politiet konstaterer raskt: «De foretatte undersøkelser tydet på at det ikke var en naturlig dødsårsak».
Slik startet et av de største, uløste krim mysteriene i moderne norsk historie. For 56 år senere er Isdalskvinnen fortsatt et mysterium. Politiet vet ikke engang hvem den døde kvinnen var. Eller hvorfor hun var her. Eller om hun begikk selvmord, om det det var en ulykke. Eller om hun ble drept.
Attraksjon
Tidligere i dag, før jeg slo camp, besøkte jeg stedet hvor hun ble funnet. Da Isdalskvinnen ble funnet, var vegetasjonen tettere. Deler av skogen er hugget ned, men åstedet ligger fortsatt ulendt. Det underlige er at åstedet i dag er merket av på Google Maps. Som en slags turistattraksjon. Ganske morbid egentlig.
Samtidig forteller det hvor fascinert mange mennesker er av denne krimgåten. Dessuten har de besøkende hit tydelig vist respekt. Jeg finner knapt spor etter mennesker. Ingen søppel eller ødeleggelser. Unntaket er muligens den smale stien som i dag leder opp hit.
Men noe merkelig oppdaget jeg. For da jeg vandret rundt her fant jeg en fiskestang. Ikke fra 70-tallet riktignok, men likevel. Og den lå prominent parkert i terrenget, så ut til å ha blitt plassert der med omhu. Men her er ingen fiskevann. Og der den lå - og fortsatt ligger - er det kun kratt og busker. Omtrent tjue meter fra åstedet. Og ikke en eneste sti leder hit.
Sikkert ingenting, men nok engang: Et sted som dette gjør noe med deg. Noe også hendelsene etter 29. november 1970 viser.
Merkelappene fjernet
I gresset rundt den døde kvinnen fant politiet blant annet et brett sovetabletter av merket Fenemal. Men noen form for identifikasjoner på hvem hun var, fantes ikke på åstedet. Til og med merkelappene på klærne til kvinnen var fjernet.
Dødsårsaken antas etter hvert å være en kombinasjon av forgiftning forårsaket av Fenemal (flere titalls sovetabletter ble også funnet i magen til kvinnen) og karbonmonoksid. Selve skadene oppstått ved brannen kan ha vært en medvirkende dødsårsak.
Gades institutt, som foretok obduksjonen, anslo kvinnens alder til å være rundt 30 år samtidig som tennene til den avdøde gav politiet visse indikasjoner på at hun kunne være fra Østen, Sør- eller Mellom-Europa.
Eneste spor etter vold var et blåmerke på halsen. Stort mer fikk de ikke ut av undersøkelsene. Mysteriet vokste.
Gjennombrudd
Hva slags etterforskningsskritt politiet deretter foretok, er beskrevet en rekke steder i ettertid. Ned til nærmest minste detalj. Og særlig var oppdagelsen av to kofferter, innelåst i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen i Bergen den 30. november 1970, et gjennombrudd i saken.
Begge viste seg å tilhøre Isdalskvinnen. Men de avslørte ikke hvem hun var. Derimot avdekket funnet at Isdalskvinnen trolig ikke var en vanlig kvinne med et vanlig yrke. Her var langt mer.
Blant annet fant politiet 500 tyske mark (en høy sum den gang), en tube med salve der både legens navn og pasientens navn var skrapet bort. Også en lapp med koder ble funnet. Disse ble tydet og avslørte at kvinnen hadde reist mye, både i Norge og andre land, før hun endte sine dager i Isdalen.
Jo mer politiet etterforsket, desto større ble mysteriet. Blant annet fant de ut at Isdalskvinnen hadde reist under minst åtte forskjellige identiteter. Men ingen av dem var hennes egen.
En spion?
Under oppholdet i Norge i 1970 bodde hun på Hotell Viking i Oslo fra 21. til 24. mars. Hun oppgav å hete Genevieve Lacier, født i Brussel 28. juli 1945. Så fløy hun til Bergen og tok inn på Hotell Bristol. Der bodde hun fra 24. til 25. mars og skrev seg inn som Claudia Tielt, født i Brussel.
Så flyttet hun til Hotell Skandia i Bergen og ble der i to dager. Her brukte hun det samme navnet, Claudia Tielt. Deretter forsvant hun i en periode, men i oktober var Isdalskvinnen tilbake i Norge. På KNA-hotellet i Stavanger bodde hun natten mellom 29. og 30. oktober under navnet Claudia Nielsen, født i Kent.
Deretter må hun ha tatt fly til Bergen, for bare fem timer etter at hun skrev seg ut fra KNA i Stavanger, sto hun i resepsjonen på Hotell Neptun i Bergen. Her brøt hun mønsteret ved å oppgi at hun het Alexia Zaba-Merchex, født i Ljubljana, Jugoslavia.
Den 9. november dukker hun opp igjen i Stavanger, nå som Fenalla Lorck. Her bodde hun til den 18. november. Så bar det med fly tilbake til Bergen hvor hun tok inn på Hotell Rosenkrantz under navnet Leehouver.
Med tanke på at dette var på 1970-tallet preget av kald krig, tok det ikke lang tid før media spekulerte i om kvinnen kunne ha vært en spion. Spionteorien er derimot kun en av mange teorier også politiet hadde. For de gjorde en grundig jobb.
Konkluderte med selvmord
I boken til Dennis Aske fra 2018, «Døden i Isdalen», går forfatteren svært grundig gjennom alle dokumenter i saken om Isdalskvinnen. Også vitneforklaringer og tidslinjen blir detaljert beskrevet. Boken følger etterforskningen nesten dag for dag.
Det er ingen tvil om at politiet den gang tok saken svært alvorlig. Likevel, til tross for en rekke vitneavhør og spor: Svarene uteble. Politiet kom ikke videre. Og brått ble saken også avsluttet. Helt ut av det blå. Etter rundt tre uker. Politiet konkluderte med selvmord. En svært omdiskutert teori. Hvorfor gå langt opp i uveisomme Isdalen for å ta sitt eget liv med brann? Hvis du ikke ville at noen skulle oppdage deg, så er Isdalen ideelt. Men røyk kan ses fra langt hold. Noe også vitner forklarte i ettertid.
På den annen side, dersom det dreier seg om mord, så valgte drapsmannen et svært ulendt terreng som åsted. Å dra med seg offeret langt inn her?
En siste teori om hva som skjedde den dagen er at det hele var en ulykke. At kvinnen ved et uhell satte fyr på seg selv og svelget minst 50 sovepiller? Her oppe i lia? Da dukker selvsagt andre spørsmål opp: Hva gjorde hun her? Utenfor stier og veier? Lite tydet på at hun var en friluftsentusiast med sans for camping i kronglete og avsides strøk.
Likevel er det enkelte som står på den teorien. Og en av dem var ingen hvem som helst.
Kald krig
Saken om Isdalskvinnen har fascinert enormt. Og gjør det fortsatt.
– Jeg får henvendelser hver eneste uke, kan Marit Higraff fortelle.
Hun arbeider i NRK og sammen med BBC World Service og BBC-produsenten Neil McCarthy har hun laget en svært omfattende podkastserie om Isdalskvinnen.
Den kom ut i 2018, på engelsk. Sammen har de snudd hver stein i jakten på å løse mysteriet. «Death in Ice Valley» ble raskt en internasjonal suksess innen sjangeren «true crime». Selv om den ble laget nesten 50 år etter at Isdalskvinnen ble funnet død.
– Vi gravde i tre år og på det meste var vi fire personer, forteller Marit.
Resultatet ble nye bevis. Og nye vitner. En av dem var Ørnulf Tofte – den gang 96 år. Tofte var viden kjent for mye, også at han nesten aldri gav intervjuer. Marit fikk ham likevel i tale og i intervjuet var han veldig klar. Men har man hørt intervjuet, så kan man stusse over Toftes konklusjon:
– Ulykke, hevdet han. Med den uttalelsen ble mysteriet egentlig større.
Fortsatt ubesvart
Ørnulf Tofte var en av de mest markante skikkelsene innen norsk kontraetterretning under den kalde krigen. Men at Isdalskvinnen hadde noe med spionasje og etterretning å gjøre, avviste han kategorisk.
– Jeg tror Tofte visste mer enn han sa, forteller Marit. Den informasjonen tok Tofte med seg i graven.
Uansett innrømte Tofte indirekte at politiets sikkerhetstjeneste var involvert i Isdalensaken. Noe de nektet for den gangen. Men Tofte var i området i fjorten dager. Han var neppe der på ferie.
– Selvsagt hadde POT en mappe på saken og vi var de første utenforstående som fikk se denne tilbake i 2016, forteller Marit.
Selv om mappen var overraskende tynn, bekrefter det i hvert fall at spion-teorien har vært vurdert av både politiet og Politiets overvåkingstjeneste (POT).
Spekulasjon eller sannhet?
Men spørsmålet på hvorfor etterforskningen tilbake i 1970 ble henlagt etter kun tre uker, er fortsatt ubesvart. Flere av de som har satt seg inn i saken har hevdet at etterretningstjenesten eller justisdepartementet beordret politiet om å stoppe etterforskingen fordi den ledet politiet inn på strengt hemmelige og sensitive felt.
I 2019 fant Marit en indikasjon på at det kanskje ikke var fri fantasi. Hun ble da kontakt av Cecilia Flo hvis bestefar hadde vært en av etterforskerne på saken om Isdalskvinnen. Han hadde fortalt at saken ble stoppet av politiets overordnede. Det er ingen hemmelighet at lokale politietterforskere var frustrerte over den brå henleggelsen. Cecilias bestefar hadde i tillegg kommet over noe unikt:
– Bestefar hevdet å ha funnet en link mellom Israel og Isdalskvinnen, men etterforskningen ble likevel lagt ned, kunne Cecilia fortelle.
Det finnes imidlertid ingen offentlig dokumentasjon som bekrefter en israelsk kobling. Ingen navn, dokumenter eller tekniske bevis har knyttet Isdalskvinnen til Mossad eller Israel. Likevel er ikke teorien helt usannsynlig.
Tannanalyse
I 2016 produserte NRK en dokumentarserie for nrk.no om Isdalskvinnen. Under arbeidet med denne klarte man med hjelp av rettsmedisineren Inge Morild ved Haukeland universitetssjukehus og folk ved Gades institutt, å finne både kjeven samt de gamle vevsprøvene til Isdalskvinnen.
– Mye av etterforskningsmaterialet fra denne saken har på underlig vis blitt borte med årenes løp, forteller Marit. Derfor var det stor interesse rundt dette funnet.
Med vevsprøver kunne de finne DNA-et til Isdalskvinnen. Men det hjelper lite å ha Isdalskvinnenes DNA om du ikke har noe å sammenligne med. I politiets database fant de ingen match.
Men Marit gikk videre med funnet. Ved hjelp av analyser av tennene fra kjeven, klarte forskere ved Karolinska Institutet i Stockholm å komme frem til flere viktige funn om alder og oppvekstområde. Det mest oppsiktsvekkende var at karbon-14-analysene viste at Isdalskvinnen mest sannsynligvis ble født rundt 1930, pluss/minus noen år.
Dette var viktig fordi politiet opprinnelig trodde hun var rundt 30 år gammel da hun døde i 1970. Karolinska-forskerne konkluderte i stedet med at hun trolig var minst ti år eldre.
Forskerne ved Kripos og universitetet i Bergen analyserte også stabile isotoper i tennene - blant annet oksygen og strontium - som kan avsløre hvor en person vokste opp. Resultatene pekte mot området rundt Nürnberg i Sør-Tyskland i tidlig barndom, men analysene viste også at hun senere flyttet. Trolig til grenseområdene mellom Frankrike, Belgia og Tyskland i ungdomsårene.
Opplysningene plasserer Isdalskvinnen i en turbulent tidsepoke.
Agent eller Nazi-jeger?
Var Isdalskvinnen en jøde på flukt fra et gryende Nazi-regime i Tyskland? I så tilfelle er det ikke helt usannsynlig at Israels etterretningstjeneste, Mossad, plukket henne opp. Mossad var svært aktive i Norge på 70-tallet. Bare tre år etter at Isdalskvinnen ble funnet, ble den marokkanske kelneren Ahmed Bouchikhi drept på Lillehammer av Mossad-agenter.
Mossad trodde Bouchikhi var en sentral figur i den palestinske gruppen Black September – terrorgruppen som sto bak angrepet under OL i München i 1972. 11 israelske idrettsutøvere ble drept i terroraksjonen. Mossad drepte riktignok feil mann på Lillehammer, men det viser i hvert fall hvor langt de var villige til å gå.
Nazi-jeger teorien er kanskje eksotisk, og ikke veldig sannsynlig. Men den kan heller ikke utelukkes helt. Jeg har selv intervjuet mennesker som møtte nazi-jegere like etter krigen. Samtlige forteller om beinharde, kompromissløse folk med en rekke falske identiteter, besatt på å avsløre nazister på flukt. Måtte Isdalskvinnen bøte med livet for hva hun bedrev med?
Slik kan vi fortsette i det uendelige. Var hun prostituert, spion, flyktning, svindler, en kurér eller antikvitetshandler? Eller var hun mentalt ustabil?
Slutter alle spor
Uansett er det en trist sak. Jeg rusler forbi det gamle Hotell Hordaheimen i Bergen sentrum der Isdalskvinnen sjekket inn under navnet Elisabeth Leehouwer. Hun kom ned i resepsjonen på Hordaheimen mandag den 23. november ved 10.30-tiden. Da bestilte hun drosje og gikk ut for å vente. Hun hadde koffertene med seg.
Etter å ha tatt drosje til jernbanen i Bergen, har hun trolig satt fra seg bagasjen i en oppbevaringsboks. Der slutter alle spor, før hun ble funnet død og liggende halvt inn over noen bålrester i Isdalen.
En halvtime senere er jeg på hennes siste hvilested: Møllendal gravplass. Her ble hun begravd i sinkforet kiste i februar 1971. Graven har alltid vært umerket, men nylig har noen laget en anonym liten stein hvor «R. I. P. 11 – 1970» står gravert inn.
Selv om mysteriet ikke er løst, er det langt fra glemt. Og Marit er positiv.
– Noen sitter der ute med en ledetråd, ja kanskje til og med et svar, sier Marit.
Derfor er hun glad Vi Menn skriver om Isdalskvinnen.
– Saken har faktisk fått mer oppmerksomhet internasjonalt enn her hjemme, men mulig sitter det noen i en liten krok av kongerike Norge som husker noe, har hørt noe eller kjenner noen som kan ha et tips.
Hun har ikke tenkt å gi seg i jakten på å løse mysteriet om Isdalskvinnen.
Spionjegeren
Ørnulf Tofte jobbet i det som den gang het Politiets overvåkningstjeneste (POT), forløperen til dagens Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Han ble kjent som Norges kanskje mest berømte «spionjeger».
Tofte ble født i 1922 og begynte i politiet i 1940. Under andre verdenskrig deltok han i motstandskampen mot tyskerne, og etter krigen var han med på å bygge opp den norske overvåkningstjenesten.
Han arbeidet særlig med å avdekke sovjetisk spionasje i Norge og det var Ørnulf Tofte som personlig pågrep Arne Treholt på Fornebu i 1984. Tofte døde i 2020.
Drapet i Australia
«The Somerton Man» i Australia – også kjent som «Tamám Shud-mannen», har en rekke likhetstrekk med Isdalskvinnen. I begge saker var merkelapper og identifiserende kjennetegn fjernet fra klær og eiendeler.
Begge ble funnet døde uten ID-papirer, og politiet klarte ikke å identifisere dem i samtiden. Begge sakene oppsto også under den kalde krigen.
Isdalskvinnen og Somerton-mannen blir derfor ofte sammenlignet i true crime- og etterretningsmiljøer.
DNA kan gi svar
Kripos har uttalt at dersom det kommer frem nye avgjørende opplysninger eller moderne DNA-treff, kan saken tas opp igjen.
Marit Higraff forteller at de fortsatt jobber med å få tillatelse av politiet til å legge ut Isdalskvinnens DNA på en kommersiell DNA-base. Slike databaser inneholder DNA-profiler fra millioner av privatpersoner som frivillig har sendt inn spyttprøver for å finne slektninger.
Bruk av kommersielle DNA-baser i kriminalsaker er svært kontroversielt på grunn av blant annet personvernregler. Foreløpig er derfor DNA-et til Isdalskvinnen kun sammenlignet med DNA i politiets egne kriminaltekniske DNA-databaser.
I saken om «The Golden State Killer» i USA, brukte derimot politiet slektsmatching i databasen GEDmatch for å finne familiære forbindelser til forbryteren. På denne måten klarte de å identifisere gjerningmannen som Joseph James DeAngelo, en tidligere politimann. Han opererte hovedsakelig i California mellom 1974 og 1986 og sto bak minst 13 drap, over 50 voldtekter og en lang rekke innbrudd. I 2020 tilstod han og ble dømt til livsvarig fengsel.
