Sjokkfunnet på Norges største søppelfylling

Den fortvilede eieren av en Oslo-leiligheten hadde startet jakten på drapsmannen, Oslo-­politiets slunkne budsjetter var i ferd med å sette en stopper for jakten.

I åtte uker hadde kriminalteknikere med Bjørn Davan i spissen gravd intenst i kubikkmeter på kubikkmeter med søppel fra hovedstadens befolkning i snøfall og bitende vinterkulde på jakt etter bevis.

Men så kom ordren fra politihuset på Grønland: Budsjettene var brukt opp.

− Arbeidet skulle innstilles ved dagens slutt, forklarer daværende krimtekniker ved Oslo politi­distrikt Bjørn Davan (74) til Vi Menn.

− Den aller siste dagen vi fikk jobbe på fyllingen, en fredag, kom gjennombruddet, sier Davan i dag, 34 år senere.

Ransoppgjør

Et par måneder tidligere, en dag tidlig i januar 1991, troppet eieren av en leilighet på Torshov opp hos Oslo-politiet.

− Han hadde noe å fortelle, som han ikke greide ha på samvittigheten lenger, forteller Bjørn Davan.

En kamerat hadde fått låne leiligheten hans i Askergata 1 på Torshov, mens eieren hadde vært innlagt på sykehus, fortalte han. 

− Da eieren var innom leiligheten på permisjon fra sykehuset, la han merke til at to av gulvteppene hans var rullet sammen inntil sofaen, forteller Davan.

– Ut fra det ene teppet så han to føtter og et par sko stikke ut.

Leilighetseieren hadde utbedt seg en forklaring fra kameraten, 33 år gamle Arve Hansen. Til svar fikk han en voldsom historie: 

En kveld tidlig i desember 1990 hadde Hansen festet med to kamerater i leiligheten på Torshov. Kameratene hadde fått rede på at Arve Hansen sto bak et uoppklart ran av DNBs filial på Sinsen noen dager i forveien. Nå ville de ha penger av ham for å holde tett. En krangel hadde oppstått, ifølge Hansen.

Krangelen endte med at Hansen hadde skutt og drepte de to kameratene.

− Etter drapene skal kameraten (Arve Hansen, red.anm.) ha gått til innkjøp av en elektrisk motorsag som han parterte likene med. Så truet 33-åringen huseieren til å være med på å fjerne likene som var rullet inn i gulvteppene, fortalte eieren av leiligheten, forteller Bjørn Davan.

For dårlig rengjort

Politiet forsto at det kunne være hold i huseierens historie. To kamerater av Arve Hansen var ganske riktig meldt savnet. Og da etterforskerne begynte å gjennomgå huseierens leilighet i Askergata 1 på Torshov, forsto de at de sto overfor en drapssak.

− Leiligheten var riktignok forsøkt vasket ned, og det svært godt. Men ikke godt nok til at ikke drevne krimteknikere kunne finne spor. I leiligheten på Torshov fant mine kolleger blodspor som stammet fra de avdøde. De fant også motorsagen samt en kjøpskvittering som viste at sagen var kjøpt etter det angivelige drapstidspunktet, forteller Davan. 

− Motorsagen var blitt forsøkt rengjort, men i sporene på innsiden av kjedet, fantes blodrester som ikke var blitt vasket vekk.

Også dette blodet stammet fra de avdøde.

Men levningene var ikke funnet. For de var blitt dumpet på Grønmo søppelfylling utenfor Oslo, forklarte huseieren til etterforskerne.

− Det var ikke annet å gjøre enn å begynne å gjennomsøke Grønmo søppelfylling, sier Bjørn Davan. 

Åtte uker med en makaber og illeluktende variant av jakten på nåla i høystakken startet.

Gravde i dybden

En ansatt på Grønmo husket to menn som hadde vært der og dumpet noen pakker noen uker i forveien, rundt 10. desember 1990.

− Datoen var den samme huseieren hadde oppgitt til politiet, sier Bjørn Davan. 

Men synet som møtte Davan og hans kolleger på Grønnmo kunne ta motet fra enhver: En måned med avfall fra hovedstadens innbyggere var kommet til og dumpet på fyllingen etter at de to mennene var blitt observert.

I ukevis var søppel blitt spredd og presset sammen med en diger hjullaster med skjær og brede stålhjul med grove pigger. Og i dette havet av avfall skulle kriminalteknikerne lete etter deler fra to parterte lik.

Etterforskerne mistet ikke motet av hverken stank, møkk og søppelmengdene. De så i stedet etter fornuftige måter for å avgrense søksområdet og smarte måter å finne ut om de var på rett spor.

− I takt med at nytt søppel kom til, og søppelmassene ble fylt lenger og lenger ut på området, ble nye lysstolper satt opp. Den Grønmo-ansatte kunne angi hvilken lysstolpe de hadde befunnet seg ved rundt den 10. desember, forteller Davan.

Med hjelp fra en innleid mann med gravemaskin, begynte Davan og en håndfull andre etterforskere å grave ut området ved den aktuelle lysstolpen.

Melkekartong-sporet

Davan utviklet et system for å tidfeste mer nøyaktig når avfall var dumpet:

− Jeg så på datoene på melkekartongene. Vi begynte å grave på en mandag, og fant melke­kartonger fra oktober. Deretter november. Da vi kom til fredag, fant vi kartonger med utløpsdato i første halvdel av desember, i perioden likene skulle ha blitt dumpet. Nå begynte det å bli spennende. Samme fredag gjorde etterforskerne det første funnet.

Etter å ha vært på utallige åsteder opp gjennom årene, var Bjørn Davan godt kjent med den karakteristiske lukten av lik, en lukt de fleste av oppfatter som forferdelig, kvalmende og vemmelig. 

− Jeg kunne kjenne liklukten en god stund før vi gjorde funnet av en pakke i svart plast festet med brun pakketeip. Inni pakken lå et par armer, sier Davan og legger til:

– Skjorteermene var på. Gjerningsmannen hadde kappet offerets armer tvers av ved skulderen.

Ettersom ukene gikk, fant etterforskerne også ben, en hofte og en overkropp pakket inn på samme vis. Hver gang en ny kroppsdel ble funnet, gikk turen til Rettsmedisinsk institutt for obduksjon.

Manglet fellende bevis

Etter åtte ukers nitid arbeid på søppelfyllingen, manglet fortsatt én overkropp.

− Undersøkelser av overkroppen vi alt hadde funnet, kunne ikke gi svar på dødsårsaken, forteller Davan.

Uten å kunne fastslå dødsårsak, kunne det bli vanskelig å bevise at Arve Hansen hadde drept de to mennene.

Så kom beskjed fra ledelsen ved politikammeret en fredag ettermiddag, husker Bjørn Davan.

− Budsjettet var brukt opp. Vi fikk beskjed om å pakke sammen ved dagens slutt og avslutte grave­prosjektet.

Men Bjørn Davans magefølelse fortalte ham at løsningen var nær. Hans evne til å kjenne liklukt gjorde ham fast bestemt på å gjøre et siste forsøk før de innstilte arbeidet.

− Kort tid etter fant vi den siste overkroppen.

Koblet til pistol

Bjørn Davan og kollegaene kunne omsider pakke sammen på Grønmo. Den påfølgende mandagen bivånet Davan og en kollega obduksjonen. Den siste over­kroppen var sterkt preget av å ha ligget rundt 12 uker på fyllingen.

− Etter hvert fant rettsmedisineren et prosjektil fra en 9mm pistol i offerets hode, forteller Davan.

Dermed kunne man sann­synliggjøre at ofrene var blitt skutt, slik huseieren hadde forklart. Og ikke bare det; man kunne knytte prosjektilet til et våpen Bjørn Davans kolleger hadde funnet gjemt i leiligheten i Askergata 1.

Våpenet ble prøveskutt hos Kripos. Spenningen og lettelsen rundt disse funnene, glemmer Davan ikke.

Nå gjaldt det bare å få tak i mannen som var mistenkt for drapene. Arve Hansen hadde for lengst rømt landet og gått i dekning i den thailandske byen Pattaya, men hadde ikke gjemt seg bedre enn at han ble sporet opp av lokalt politi og utlevert til Norge. 

I avhør nektet 33-åringen for alt. Men han hadde ingen god sak; for i tillegg til funnene i drapssaken ble Hansen gjenkjent på videoopptak fra av DNBs filial på Sinsen og ranet som var opptakten til drapene. På bildene holdt han en pistol som lignet på drapsvåpenet.

Varige spor

Arve Hansen ble i juni 1991 dømt til 21 års fengsel for de to drapene og bankranet. I 2007 døde Hansen. Eieren av leiligheten i Askergata 1 ble trodd på at han var blitt truet til å være med på dumpingen av likene, og ble ikke straffet.

− Saken var utrolig spesiell og har vært med på å prege livet mitt på flere måter, sier Bjørn Davan.

For arbeid med slike saker kan knytte folk sammen. Etter åtte ukers graving i søppelet på Grønmo utviklet den innleide gravemaskinføreren og Davan et spesielt bånd.

− Vi ble gode venner, noe vi er den dag i dag, sier nå pensjonert krimtekniker Bjørn Davan til Vi Menn, 34 år senere.

Konsentrasjon

Bjørn Davan har ikke slitt nevneverdig med senvirkninger av arbeid på utallige åsteder.

− Jeg var bestandig konsentrert om å gjøre en god jobb. Min eksamen var å stå i retten etterpå og redegjøre for funnene. Jeg kunne ikke stå i retten og si «jeg tror», jeg måtte vite sikkert. Fokuset på å kun løse de krimtekniske oppgavene på åstedet, har nok reddet meg fra å ta sakene for mye innover meg på det personlige plan, sier Davan.

− Men selvfølgelig synes jeg et drap er leit, sier den pensjonerte kriminalteknikeren.

Samtlige drapssaker han har vært involvert i som krimtekniker, har funnet sin løsning.

− Alle drap utenom ett ble oppklart mens jeg fortsatt var i jobb. Unntaket var drapet på språkforsker Knut Kristiansen på Torshov i 1999 som først ble oppklart mange år senere, sier Bjørn Davan.

Kilder: Vi Menn nr 48/2005, NRK, Nettavisen, VG, lokalhistoriewiki.no.