Kurt er født blind. Prøvde å kjøre bil som 9-åring
Som liten tenkte Kurt Ove Mæland ikke mye over at han ikke kunne se. Ikke før en lærer sa at Kurt aldri kom til å få seg jobb.
Han kommer ut fra heisen på Citybox hotell i Oslo. Han har fulgt førerhunden, Rio, opp på hotellrommet.
Kurt Ove Mælands (54) hjerte banker ekstra fort. Han skulle lufte Rio mellom jobb og intervjuet med Hjemmet, og så gikk de seg vill i Oslos gater.
– Jeg mistet hodet, og Rio ble usikker. Vi surret begge to, og det hadde ikke gått bra dersom vi ikke hadde fått hjelp til å finne tilbake til hotellet, sier 54-åringen og setter seg i en rommelig lenestol i hotellresepsjonen.
Han er jevnlig i Oslo i forbindelse med journalistjobben i Kabb, som står for «Kristent arbeid blant blinde og svaksynte».
Kurt er med andre ord godt kjent og har ikke opplevd å gå seg vill i hovedstaden før.
Sa unnskyld til læreren
Han er født og oppvokst i Bergen – og etter endt studietid flyttet han tilbake til hjembyen. Kurt bor sammen med kona, Sissel, som han traff på folkehøgskole i Drammen. Datteren og sønnen har rukket å bli voksne – og har flyttet hjemmefra.
– Det var mye tull og tøys i barndommen, minnes Kurt.
Han snakker om sin egen oppvekst i Åsane på 70-tallet. Som barn reflekterte ikke Kurt over at han var født blind.
Han var en av de aller første blinde som gikk på vanlig skole i Norge, og barndommen hans var ganske lik barndommen de andre barna i Åsane hadde.
Kurt minnes at det kunne gå hardt for seg i musikktimene.
– Vi slo hverandre i hodet med blokkfløyter og tullet mye. Det var ikke enkelt for musikklæreren vår, stakkars! Hun var verdens snilleste lærer, som tok seg tid til å lære meg noter med punktskrift på fritiden, forteller Kurt.
De nesten 50 årene som har gått siden han gikk på skolen, har han tenkt mye på læreren. Tilfeldigvis møttes de nylig i Bergen.
– Jeg fikk sagt unnskyld, og det føltes godt. Hun gjorde mye for meg, men som barn er man jo «midt i følelsene sine» – og ofte litt dum og utakknemlig, sier Kurt.
En umulig kar
Kanskje har musikklæreren litt av æren for at Kurt begynte å produsere musikk og jobbe som musiker – ved siden av journalistjobben i Kabb. Nylig spilte han på Åsanefest i Bergen, og også der traff han gamle kjente.
– Jeg møtte en gammel kompis, som hadde med seg moren sin. I alle år har moren trodd at jeg var en umulig kar. Hun var overbevist om at jeg satte en spiker i dekket på bilen hennes, men det var det sønnen hennes som gjorde, forteller Kurt mens han rister på hodet og ler.
– Sønnen har ikke innrømmet det overfor moren selv?
– Nei, det er jo litt betenkelig at han ikke har sagt noe, svarer Kurt lattermildt.
Kjørte bil som niåring
Om somrene var Kurt, søstrene og fetterne hos besteforeldrene på Bekkjarvik i Austevoll.
– Det var bading, fisking og stor frihet, sier Kurt.
Den sommeren han var ni, lærte onkelen ham å kjøre bil. Senere vil Kurt vise fetteren sin at han kunne kjøre.
– Fetteren min, som kunne se, satt i passasjersetet, mens jeg tok meg av gass, kløtsj og brems. Han lå over meg og styrte da den skumleste og strengeste tanten vår kom løpende og dro oss ut av bilen. Det var et under at vi ikke kjørte henne ned! Vi klarte å komme oss unna og torde ikke dra hjem til mormor og morfar før neste morgen.
– Hvordan gikk det?
– Mormor sa ingenting. Hun tenkte sikkert at det holdt å få den strenge tanten etter oss, smiler han.
Sjokk før eksamen
– Som liten tenkte jeg aldri på meg selv som en «blind person», men som en som var flink til noe – og dårlig til andre ting. Det at jeg var veldig sosial var i større grad med på å forme meg som menneske – sammenlignet med det at jeg ikke kunne se. Heller ikke vennene mine gjorde noe poeng ut av at jeg var blind, sier Kurt.
Derimot kom det som et sjokk da han gikk på journalistutdanningen i Volda og en av lærerne dagen før eksamen sa: «Du kan være sikker på at du aldri får jobb, Kurt Ove.»
– Det var lite pedagogisk, men han fikk dessverre rett, sier 54-åringen og blir med ett mer alvorlig.
Kurt fikk for øvrig best karakter av alle i sitt kull i Volda på den praktiske radioeksamen.
Krevende arbeidsliv
Etter studiene fikk Kurt jobb som radiojournalist i NRK Hordaland. Han hadde et engasjement i fire år, men fikk aldri tilbud om fast jobb.
– Når andre forteller deg at du ikke er flink nok, begynner du etter hvert å tro på det selv, sier Kurt.
Det var imidlertid flere som så verdien i Kurt og hans arbeid som radioreporter, blant andre tidligere arbeids- og administrasjonsminister og rektor ved Norges handelshøyskole, Victor Norman.
Professoren, som døde i fjor, snakket om viktigheten av Kurts stemme. Han uttalte en gang på NRK-programmet «Skavlan» at Kurt, som blind radioreporter, evnet å male et bilde av en situasjon eller et fenomen slik at Victor Norman selv og andre lyttere faktisk forsto det.
– Hva gjorde du etter NRK?
– Jeg begynte på fysioterapistudiene, men ga meg etter to år. Jeg fikk pensumbøkene på lydkassetter etter at eksamen var ferdig, så det ble vanskelig, forteller Kurt.
I noen år jobbet han med hunder ved ulike veterinærkontorer.
– Jeg fikset ledd og jobbet med myk manipulasjon, triggerpunkter og massasje.
Blinde barn ble forlatt
Det at foreldrene alltid har tatt Kurt på alvor – og hvordan de har stått opp for ham, har vært avgjørende for hvor rikt og godt Kurts liv er.
– Hadde jeg gått på blindeskole, ville jeg ikke hatt det bra nå. Da hadde jeg ikke sittet her i dag, i et intervju med deg, sier han med dempet stemme.
Kurt forteller om andre som ble sendt på internatskoler for blinde og dermed fikk lite tid med foreldrene i barndommen.
Han husker at han traff noen barn som gikk på blindeskole på sommerleir på 80-tallet.
– De var veldig annerledes enn andre barn, sier Kurt.
Hans egne foreldre ønsket å gi ham en mest mulig normal oppvekst.
– De møtte en del motstand. Folk mente at foreldrene mine var egoistiske.
Som journalist gjorde Kurt en gang et intervju med en mann som hadde bodd på barnehjem for blinde fra han var fem år gammel.
Han ble levert på barnehjemmet i 1939. Så kom krigen, og gutten så ikke moren igjen før han var 12 år.
– Moren hans trodde ikke hun var god nok til å ta vare på ham. Det var mye skremselspropaganda før i tiden. Foreldre ble overbevist om at de trengte eksperthjelp for å ivareta blinde barn.
Tilstedeværende far
I sin egen farsrolle for Eilen Valentina (24) og Alexander (20), som begge er adoptert fra Colombia, har Kurt valgt å være tett på. Han har brukt mye tid med barna i oppveksten.
– Det er nok både min og Sissels skyld at barna er gode til å sette ord på følelser og si fra når de er lei seg. Men om det har skjedd noe dramatisk, ringer de gjerne moren sin først. Hun er litt roligere enn meg, sier Kurt og gliser.
Siden han var fysioterapistudent mens barna var små, hadde han mulighet til å tilbringe lange morgener sammen med dem.
– Jeg var den forelderen som alltid leverte sist. Sjefen i den ene barnehagen var veldig streng og mislikte nok at vi alltid kom så sent, forteller tobarnsfaren med glimt i øyet.
Kurt, som pleide å ha ett barn i bæremeis og ett i vogn mens schæferen viste veien, sier at han har møtt fordommer som far.
– Noen tenkte at jeg ikke burde være alene hjemme med barna da de var små, sier han.
På en utviklingssamtale da sønnen gikk på barneskolen, sa læreren til sønnen at han gjerne kunne fortelle sin far at det sto kjeks på bordet. Kurt smiler og rister på hodet.
– Å være en god forelder handler ikke om hvorvidt du er blind eller ikke. Det handler om å være et godt menneske. Vi gjør alle feil hele tiden, og da gjelder det alltid å gi barna nok kjærlighet, sier han.
Empatiske barn
Sønnen Alexander (20) og datteren Eilen Valentina (24) er takknemlige for at de har nettopp Kurt som pappa.
– Det som gjør meg aller mest stolt av pappa, er evnen hans til å se på livet som en mulighet og ikke en hindring. Det er ikke mye annet enn å kjøre bil han ikke kan. Det meste er han like god – eller bedre – enn andre til. Det mest utfordrende med at han er blind, er å huske på å lukke og flytte ting etter bruk. Jeg er nok grunnen til at pappa har fått et skap i trynet X antall ganger, sier Alexander.
– Jeg har verdens beste pappa! Han er en av mine beste venner, og vi har det så gøy sammen. Det er ingenting jeg ikke kan snakke med pappa om. Pappa er et stort forbilde, og alle skulle fått muligheten til å bli kjent med ham, sier Eilen.
– Jeg skal ikke ta æren for at jeg har fått empatiske barn, men ved å ha en far som meg, har de lært at det er greit å være annerledes.
Tobarnsfaren husker en episode da Eilen gikk på ungdomsskolen, og noen ble holdt utenfor – fordi andre mente de ikke var kule nok. Da satte Eilen foten ned og sto opp for dem som ble trykket ned.
En gang da Alexander gikk på barneskolen – og alle skulle ake på Fløyen, valgte han i stedet å være sammen med en funksjonshemmet venn som ikke hadde mulighet til å ake.
– Jeg blir stolt når barna mine står opp for andre, sier Kurt.
I dag holder Eilen på med sykepleierutdanningen – og Alexander vurderer å gå samme studievei som søsteren.
– Erfarer du at samfunnet er rausere i dag sammenlignet med da du var barn?
– Nei, det er generelt blitt mindre raust å være en minoritet. Jeg opplevde at den mest tolerante tiden var midt på 90-tallet en gang.
Kjærlighetssang til Sissel
I løpet av de siste 32 årene er det én ting Kurt ikke har angret et sekund på – nemlig at han valgte Sissel.
– Det er større sannsynlighet for at hun kan ha angret, sier han lattermildt.
De hilste på hverandre den andre dagen på Danvik folkehøgskole i Drammen. Hun var 18, han 22.
– Jeg hadde spilt inn en demo med bandet mitt og hatt det veldig gøy. Derfor kom jeg sent på natten etter første skoledag. Jeg husker at jeg prøvde å være kul, der jeg gikk ned trappen ikledd skinnjakke og cowboyboots neste morgen, forteller Kurt.
Samme ettermiddag sto han utenfor skolen og snakket med en fyr. Det kom en trønder bort og hilste på han andre. Deretter henvendte hun seg til Kurt og sa: «Jeg får vel hilse på deg òg, sjø.»
– Det var Sissel, og den replikken har hun fått høre mange ganger etterpå, sier han og ler.
I løpet av høsten på Danvik, laget Kurt en sang om og til Sissel, og rundt juletider ble de et par – etter «litt frem og tilbake», slik han beskriver det.
Kona Sissel sier hun falt for Kurts musikk, humor og sjarm.
– Han er lett å snakke med og interessert i andre mennesker. I går feiret vi faktisk 31 år som gift. At vi giftet oss så tidlig, tror jeg medførte at vi har utviklet oss sammen og utfyller hverandre, sier Sissel.
Det beste med å ha Kurt som livspartner, er at hun stoler fullt og helt på ham.
– Kurt gjemmer seg ikke bak at han er blind, men tar del i hverdagslivets oppgaver. Jeg vet at vi alltid vil være der for hverandre, og at vi alltid vil være hverandres nærmeste. Det gir en enorm trygghet å være to i denne verden.
Trodde han skulle dø
Det viktigste livet har lært Kurt, er at det er fryktelig godt å ha noen å være glad i og elske, men at det gjør fryktelig vondt å påføre dem smerte.
Som barn ble Kurt syk og fikk farens nyre. I 40-årene fikk han kreft i denne nyren.
– Jeg fikk beskjed om at kreften hadde spredt seg. Da var det mørkt, men etter hvert tentes det et håp likevel. Kreften i nyren fra pappa viste seg å være hans kreft, noe som gjorde det lettere å bli kvitt den. Jeg fikk kreftbehandling, og to år senere fikk jeg en nyre av storesøsteren min.
Kurt blir tankefull. Han tenker på Sissel, medgir han.
– Når jeg spør Sissel om det kommer til å gå bra, og hun svarer ja, vet jeg at det går bra. Hun er veldig trygg.
Når Kurt spiller med bandet, merker han at han ikke har den samme energien som før, men han har det likevel godt med seg selv.
54-åringen har alltid gledet seg over små ting, men gleden over nykvernet kaffe, iskald skummetmelk og brødskiver på morgenen er blitt enda sterkere de siste årene.
