EvangeliesenteretS Lise Karlsen (76): Livshistorien
Da Lise sa hun ville skilles, stengte ektemannen Ludvig seg inne med en hagle. Det forandret livet deres for alltid
Ludvigs drikking øker. Lise har fått nok.
Et skudd fra soverommet flerrer plutselig stillheten. Lise klarer ikke røre seg fra kjøkkenstolen og sitter lammet av sjokk med kaffekoppen i hånden i flere lange minutter.
Først skal vi tilbake til en midtsommeraften i 1943: Det er midt under annen verdenskrig, og en liten jente blir født på Josefinegaten Kvinneklinikk i Oslo.
Hun får navnet Lise Wenche og forblir et enebarn. Mor er frisør og modell. Far er fengselsbetjent og fotballtrener. Hun liker seg på skolen, og driver med skøyter, turn og speideren på fritiden.
Etter krigen er det mange som sliter. Lises hjertet banker særlig for dem. På vei til skolen gir hun bort mang en matpakke til hjemløse og rusmisbrukere i parken. Hun er aldri redd dem. Hun blir ikke redd før hennes egne foreldre begynner å drikke, og det blir mye festing hjemme.
Alkohol og bråk
Noe har forandret seg hjemme i det siste.
På fridager, høytider og helger samles foreldrenes mange venner seg hos hverandre med god mat og mye alkohol. Da blir de veldig annerledes.
Det gjør Lise usikker og redd. De snakker høyt, diskuterer, krangler og er ofte sinte.
Lise er som regel med når de fester. Hun har ingen søsken. Har noen av de andre med seg barn, går det ikke lang tid før ingen voksne legger merke til dem lenger.
Barna går alene ut i gatene når lydnivået og temperaturen begynner å stige.
Oslo, julen 1954: Lise sitter under et pledd i den slitte, myke, blå godstolen i stuen.
Leselampen lyser ned på boksidene med de fine, fargerike bildene og tekstene som fanger henne på en helt spesiell måte.
Hun elsker barnebibelen moren og faren ga henne på julaften. Hun bruker mye tid på å fordype seg i den. Hverken moren eller faren er bekjent kristne, selv om hun er døpt.
Julaften er eneste dagen i året de er i kirken. Da gråter alltid far. Hun har aldri spurt hvorfor. Instinktivt føler hun at hun ikke skal det.
Mens Lise leser i godstolen, begynner bråket fra foreldrenes fest å ødelegge konsentrasjonen. Hun tar på seg skjerf og boblejakke og går ut.
Da hun kommer inn igjen noen timer senere, er det full krangel og håndgemeng mellom moren og faren. Hun roper og skriker og ber dem holde opp. Skal de ta livet av hverandre? Skal de skilles?
Lise begynner å hate alkohol. Folk skulle bare visst hva som foregikk bak den fine fasaden hos den pene moren og den strenge faren i lovlydig uniform.
Begynte i speideren
Lise er 12 år og går i speideren på Tøyenkirken. Hun liker å være der. De lærer om friluftsliv og får høre om Jesus. Før de går, leser alltid lederen fra bibelen.
En dag må lederen gå litt tidlig og spør om Lise kan lese for de andre isteden. Lise blir overrasket. Hun er sjenert og tør ikke nekte. Da hun først setter i gang, litt flau, kjenner hun en varm, deilig følelse i hele seg. Hun kjenner en bit av noe viktig. Noe trygt.
Midt i siste året av syvende klasse flytter familien til en av de første høyblokkene på Bøler.
For første gang får de WC inne, og Lise får eget rom. Men hun er ikke glad for å måtte forlate alle vennene sine, og hun klarer ikke tilpasse seg den nye skolen. Det gjør henne i opposisjon til alt og alle.
Lise begynner å vanke med litt eldre ungdommer som ofte samles og vanker på «Stripa» på Karl Johan. Her ferdes også småkriminelle og uteliggere.
Frelsesarmeen oppsøker stedet ofte, for å samle ungdommer til møtene sine. Lise blir med dem en gang og blir oppslukt og fascinert av stemningen, sangene og musikken.
Sammen med andre ungdommer blir hun invitert hjem til noen i menigheten, men foreldrene hennes nekter henne å gå. De mener det kan være farlig å bli med fremmede slik. Lise føler det som om noe blir tatt fra henne, men gjør som foreldrene sier.
Les også (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
For «umulige piker»
16 år gammel kommer Lise under barnevernet og blir sendt til Bjerketun i Bærum, et hjem for «umulige piker». Her blir hun satt på lukket avdeling sammen med ni andre jenter fra hele landet.
Hun tror årsaken kan være at hun stakk av til København og ble sendt hjem av politiet, forsømmelse av plikter, samt hennes etter hvert hyppigere tilhold på «Stripa».
Det blir et tøft opphold. Heldigvis klarer hun å skaffe seg en jobb og får flytte hjem til foreldrene ett år senere.
Men den livsglade og festglade jenta klarer ikke fast jobb mer enn et par måneder. Sammen med venninner reiser hun ofte til København. Der føler de seg mer fri, tar seg strøjobber – og fester. Det ender i en graviditet og et brutt forhold.
18 år gammel føder hun lille Wenche Marie, oppkalt etter mor og tante. På grunn av den vanskelige livssituasjonen får Lises foreldre den daglige omsorgen.
Arrestert
Julaften, Bredtvet Kvinnefengsel 1962: Noen har stjålet penger fra en beruset mann på «Stripa». Lise har fått skylden og blitt satt sammen med to venninner i varetekt. Hun kunne ikke ha brakt mer skam over faren, fengselsbetjenten, enn dette. Lise er fortvilet, tenker på den vesle jenta si og foreldrene.
Hun folder hendene og ber til Jesus:
«Jeg lover å være en snillere pike!»
Da andre sitter rundt julebordet, er Lise helt alene på en liten celle. Da banker det på døren, og en dame fra Frelsesarmeen spør om å få komme inn. Lise blir så glad at tårene triller, og hun forteller hele sin livshistorie, mens hun får frukt, tobakk og medfølelse.
«Vær så snill og be for meg! At jeg må komme ut herfra!» sier Lise da damen skal gå.
Damen tar henne varsomt i hånden, og de ber sammen. På ny kjenner Lise denne trygge og varme følelsen strømme gjennom seg.
To uker senere er 19-åringen fri.
Forelsket
Våren 1963: Vårsolen skinner og gjør 20 år gamle Lise full av håp og glede. Hun er lei livet i byen og alt hva det fører med seg. Hun har hørt om flere som har reist til sjøs. Nå vil hun gjøre det samme. Hun har akkurat vært på sjømannskontoret og registrert seg.
Knoppene spretter irrgrønn langs Karls Johan, og Lise bestemmer seg for å ta en øl på friluftsrestauranten Saras Telt. Da kommer den åtte år eldre Ludvig Karlsen bort til henne. Hun har så vidt møtt ham før på noen fester. Han bestiller også et glass øl, og praten går lett. Han forteller at han nettopp er blitt sluppet ut fra Drammen fengsel. Han er brun, kjekk og sjarmerende.
Timene flyr. Da hun skal til å gå hjem, overtaler Ludvig henne til å bli med videre til Skansen uteservering. Derfra blir hun videre med ham hjem til huset hans på foreldrenes tomt på Råholt. Her bor også søsteren med sin mann, så de ender med å slå opp et telt for natten. Her kysser de hverandre for første gang – og forelsker seg hodestups.
Ludvigs mor, Edvine «Vina», sitt varme smil i teltåpningen er det første Lise ser neste morgen. De blir invitert på frokost i foreldrenes vesle, røde stue, der det dufter herlig av nybakt brød. Foreldrene er fastboende, selv om de er av det reisende romanifolket.
Far, Valentin «Valle», er predikant. Da han spør Lise om hun tror på Gud, tør hun ikke å si annet enn «ja».
Det er denne morgenen Lise skal møte på Sjømannskontoret igjen, for de siste stempler og underskrifter.
Da hun drar, lover hun å komme opp til Råholt igjen når hun har hentet rene klær hos foreldrene.
Ludvig er lei seg. Han frykter at det bare er et påskudd. Han er redd for at Lise drar til sjøs og ikke kommer tilbake.
Foreldrene hans har fått så godt inntrykk av frokostgjesten at de ber hele dagen til Gud om at hun må vende tilbake til sønnen deres.
Midt på Karl Johan står så Lise med nytt klesskift i en liten bag og lurer på om hun skal dra tilbake – eller dra til sjøs.
Kjærligheten vinner – og fra denne dagen kaster Lise og blikkenslageren Ludvig både loss og anker sammen.
Les også (+) Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin
Baby og bryllup
Råholt, 23. oktober, 1965: Både foreldre, svigerforeldre, søsken, tanter og onkler av brudeparet er til stede på Eidsvoll sorenskriverkontor.
Lises fire år gamle datter sitter på mormors arm, og i vognen ligger parets syv måneder gamle søster, Monika.
Lise har lys brun silkekjole på, perlekjede og røde nelliker i buketten. Ludvig har rød nellik i knapphullet, og det stripete silkeslipset hans matcher kjolen hennes.
Blanke ringer settes på fingrene. Lise og Ludvig blir mann og kone.
Alle er glade for at kjæresteparet endelig er skikkelig gift.
Festen står i stuen hjemme hos Valle og Vina, med lapskaus, bløtkake og vørterøl.
Etterpå fortsetter den i de nygiftes lille huset uten innlagt vann som Ludvig har bygget på tomten til foreldrene.
Han har fått tak i noe sterkere enn vørterøl. Det er jo tross alt fest!
Året etter kommer sønnen Kai Håkon til verden, og i 1972 blir lillesøster Vera født.
Men livet er alt annet enn rosenrødt for familien. De har det trangt økonomisk, de flytter ofte og det drikkes mye alkohol i helgene. Ludvig er flere ganger i fengsel for å sone dommer for slåssing og småkriminalitet. Lise tar tabletter for å holde styr på nervene.
Hun tenker på barna: De må ikke vokse opp i samme utrygghet som hun selv.
Tønsberg en lørdag i oktober 1975: Ludvigs drikking øker. Lise har fått nok. Da Ludvig kommer hjem, sitter hun klar på kjøkkenet, med nervetabletter i kroppen for å tørre å si at hun vil skilles. Barna er ute og leker. Lise sitter stiv på kjøkkenstolen. Hun har sittet slik lenge, og ventet og gruet. Men hun må fortelle Ludvig det nå, at hun ikke orker mer. Hun skvetter da han plutselig kommer trallende inn døren og står fremfor henne på filleryen på kjøkkengulvet. Klokken er tre på ettermiddagen.
Hun sier det hun har bestemt seg for å si.
Ludvig sier ingenting. Ansiktet er helt lukket. Så snur han seg bare og går inn på soverommet. Lukker døren. Porselensklokken på veggen viser tre.
Et skudd fra soverommet flerrer plutselig stillheten. Lise klarer ikke røre seg fra kjøkkenstolen og sitter lammet av sjokk med kaffekoppen i hånden i flere lange minutter.
Så hører hun noen romstere der inne, og Ludvig kommer ut.
Han hadde ikke skutt selg selv, som Lise hadde fryktet.
«Skal vi ikke reise opp til mamma og pappa og fortelle hva vi skal gjøre?» sier han.
Ansiktet hans er mildt, rent og spørrende.
Barna kommer inn og blir glade for at vi skal på besøk til besteforeldrene. Da den lille, røde bilen 15 mil senere svinger inn på tunet, står Vina på trappen med utstrakte hender.
«Hva var det som skjedde da klokken var tre, Ludvig? Da måtte jeg nemlig rope til Gud for deg!» sier hun oppskaket.
Les også (+) Foreldrene mine vokste opp med alkohol og vold – det preget dem hele livet
På bakerste benk
Neste morgen våkner Lise til duften av kaffe og et fredfylt svigerforeldre-hus.
Barna sitter og tegner. Valle sitter i hvit skjorte og leser i sin svarte skinnbibel. Stemningen er så fin at Lise blir rørt.
Valle spør om de vil være med på et møte med tilreisende predikanter på Betania. Lise sier ja. Ludvig sier nei. Da sier Lise at hun heller ikke vil, men da sier Ludvig at han vil bli med for hennes skyld.
Så drar de og smyger seg inn på bakerste benk.
Mennesker kommer med vitnesbyrd fra talerstolen. En tidligere kriminell bandeleder også. Lise blir berørt og begeistret. Ordene treffer henne, og hun kjenner kallet fra Gud i hele hjertet. Han kaller på henne nå! Men hun tør ikke reise seg.
Da kommer en gammel mann frem til henne og spør om det ikke er i dag hun skal ta imot Jesus. «Vi kan gjøre det her, du trenger ikke gå frem», sier han. Senere får hun vite at mannen er blind. Lise bøyer seg på kne, alle rundt henne ber for henne, og plutselig fylles hun av en sterk indre fred og glede.
Da hun ser etter Ludvig, har han lagt fra seg Rød-miksen han satt og rullet utålmodig på. Han ligger også på kne og blir bedt for.
Det er et helt nytt ektepar, klare for et helt nytt liv, som kjører hjem til Vina og barna etterpå. Alle tre står ute på trappen og tar imot dem da de går ut av bilen.
«Jeg vet det! Jeg vet det! Endelig er dere frelst!» roper Vina høyt og lykkelig mellom utstrakte armer.
Neste dag er Lise nesten redd for å våkne. Vil den deilige freden hun har kjent på, fortsatt være der? Ble hun virkelig frelst? Det er med lettelse hun står opp, og erkjenner at alt det gode fortsatt er i henne. Sammen med Ludvig og barna lager hun i stand frokost. Barna merker også den gode stemningen fra mor og far, som forteller om hvordan de er blitt frelst.
«Er det sånn som Valle og Vina er? Skal vi ha det slik som dem?» spør barna.
Da det blir bekreftet, jubler de av glede. Før frokosten er over, går tre barn, den minste knappe tre år, ned på kne i stuen for å bli frelst de også.
Les også: Jobbet for «sultelønn»: Slik var det store hermetikkeventyret i Norge
Hjelper andre
Lise og Ludvig heller ut all sprit de har stående i huset, og sneipen Ludvig rullet rett før han ble frelst, blir kastet.
Vinteren 1976 blir de medlemmer og får oppgaver i Betel menighet på Nøtterøy.
Ludvig er ivrig på å vitne om hvordan livet hans er blitt forandret, så ivrig at Lise til tider synes det er litt pinlig. Hun tar vakter på et sykehjem, mens ektemannen etter hvert får flere og flere forespørsler om å tale i menighetene.
Mange mennesker kommer hjem til dem for å snakke. Mennesker som sliter med rus og ønsker seg et annet liv.
Lise og Ludvig bygger om garasjen. Her innreder de med senger, stoler og et lite bord, til rusmisbrukere som ikke har noe sted å sove. Dusj, WC og mat får de inne hos familien.
Tanken om å hjelpe mennesker som har slitt som dem selv, slipper ikke. Paret finner et lokale på Roa på Hadeland. Med hjelp av urokkelig tro og pågangsmot får de lån og kjøper stedet. Det første Evangeliesenteret åpner dermed dørene 2. juli 1983.
- Lise og Ludvig Karlsen grunnla Evangeliesenteret. Det første behandlingssenteret for rusavhengige åpnet dørene på Roa i 1983. I dag finnes det seks slike behandlingssentre.
- Tusenvis av mennesker er blitt rusfrie takket være sentrenes arbeid. Ludvig Karlsen mottok Kongens fortjenestemedalje i gull. Han var daglig leder av Evangeliesenteret frem til han døde i 2004. Lise overtok etter hans død, frem til hun pensjonerte seg i 2010.
- Trenger du, eller noen du er pårørende for, hjelp til å bli rusfri? Inntakstelefon: 930 00 173 Kontakt/info: evangeliesenteret.no
Kilde: evangeliesenteret.no og wikipedia.no
Bare tre måneder senere omkommer sønnen Kai i en motorsykkelulykke. Han blir bare 17 år. Sorgen er ikke til å bære. Lise forstår det ikke. Hun bebreider sin Gud.
Hvordan kan Gud la noe slikt skje? Ludvig sier til henne at hun må få det ut, at hun får rope og skjelle ut Gud og Jesus med alt hun bærer på. En kveld da Lise ligger i fosterstilling på kjøkkenet, gjør hun nettopp dette.
Hun føler hun ikke klarer mer og er i ferd med å gi opp alt. Da hører hun stemmen som gir sorgen en helt annen ro, selv om hun har båret den med seg hver eneste dag siden. Stemmen sier: «Kai er hjemme hos meg. Hvis du vil møte Kai igjen, må du holde deg tett inntil meg.»
Etter denne episoden forandrer Lise seg fra å være en sjenert kvinne, til å være en som holder taler og snakker frimodig om livet sitt. Hun blir mer utadvendt og tøffere og tryggere i arbeidet sitt med å hjelpe rusmisbrukere til nye og gode liv.
Lise og Ludvig driver Evangeliesenteret så godt at det raskt utvikler seg til flere sentre over hele landet. Evangeliesenteret blir Norges største tiltak innenfor rusomsorgen.
I 2004 dør Ludvig, og Lise overtar som leder, med god støtte fra datteren Monika og flere gode medarbeidere.
Mening i livet
I dag bor Lise sammen med sin lille hund i en lys leilighet på Kråkerøy i Fredrikstad.
Rundt det store trebordet i stuen samler hun barna, barnebarn og oldebarn så ofte hun kan. Lise har fortsatt hjertet sitt i Evangeliesenteret og bruker litt av tiden sin på styreverv og TV-opptredener der.
– Når jeg ser tilbake, er det helt klart for meg at Gud har kalt på meg flere ganger. Jeg hørte ikke på Gud før det nesten var for sent. Min takknemlighet er stor for at jeg fikk denne livsoppgaven, livet med Ludvig og alle vi har klart å hjelpe. Sammen med barna mine har det gitt meg den meningen i livet som gjør meg ydmyk, stolt og glad, sier Lise i dag.
Er det noe hun angrer på?
– Det er mye jeg angrer på, men samtidig har det gitt meg verdifull livserfaring som gjør at jeg lettere forstår mennesker som sliter med rus.
Lise må smile da hun forteller at hun og Ludvig nok var barnlige og enfoldige i sin tro.
– Men hadde vi ikke vært det, hadde vi aldri klart dette. En flik av tvil ville veltet alt.
Denne saken ble første gang publisert 16/10 2020.
