Den lille kafeen endret et helt lokalsamfunn

– Velkommen til ­nabokafeen! Vi har ventet på dere, dette er kjekt, sier Liv Helene Austbø og sveiper hånden over det fullsatte lokalet med blide fjes.

– Og dette er gjengen som er her, sier primus motor, ­initiativtager, og også menighetens diakon med et stort smil.

Vi ble advart før vi kom. Lokalene er ikke de beste. Taket lekker enkelte steder, men det eneste vi ser er hjerterom og husrom, og nærmere hundre mennesker som prater, ler og skåler i kaffe og Hjemmets medbrakte marsipankake.

Besøket fant sted før jul 2025.

Tjensvoll nabokafé har alt. Røde duker. Kaker og kaffe. Fantastiske mennesker som vet å lage lyd rundt seg. Praten går, latteren sitter løst, og nå skal straks Hjemmets juletre på plass i de sjarmerende ­lokalene, der veggene er fylt med stappfulle bokhyller, T-skjorter med «Tjensvoll i ditt hjerte», bilder og en gjenbruksavdeling fylt av alt du måtte trenge, eller ikke visste at du trengte.

De er der i alle kategorier og i alle aldre; pensjonister, uføre, deltidsarbeidende og andre som trenger et sted å møte sine medmennesker. Noen kommer for å handle. Noen for en kopp kaffe, en kakebit, en prat og kanskje et slag kinasjakk.

Andre igjen hankes inn som frivil­lige og bidrar til at hjulene går rundt, gjenbrukte klær og inventar får nye hjem, kaffekanna aldri står tom og ­kakene bakes og selges.

– Her blir alle sett, uansett bakgrunn, skrev Hilde Ånensen blant annet i sin begrunnelse da hun nominerte kafeen til Hjemmets juletre.

Og det er ikke fritt for at ­ordene til Hilde brakte frem noen tårer i redaksjons­lokalene til juletre-juryen.

«Det er bare med hjertet du ser klart. Det vesentlige er usynlig for øyet», siterte hun fra boka om den «Den lille prinsen» av Antoine de Saint-Exupéry.

For tiende året på rad gir Hjemmet et juletre til noen som fortjener en oppmerksomhet. Vi har reist ­landet rundt, på kryss og tvers, og i år var det nabokafeen på Tjensvolli Stavanger som fikk juletreet.

– De som er frivillige på denne kafeen, ser virkelig med hjertet. Derfor har jeg så lyst til at de skal få årets juletre for å vise hvor mye de betyr for mange, deriblant meg selv.

Les også: Skal vi danse-dommer Cengiz Al: – Jeg er glad jeg ble far i ung alder

Møteplass

Det hele startet med at Liv Helene, diakon i Tjensvoll menighet, gikk forbi de store lokalene som i mange år ­hadde stått tomme. Veien derfra og frem til det koselige samlingsstedet vi befinner oss i dag, er fylt med diakonalt pågangsmot, engasjement, ­frivillighet og en stor dose nestekjærlighet.

6. mars 2024 åpnet gjenbruk- og nabokafeen på Tjensvoll torg. Her er kaffen alltid varm, og med Bunnpris som nærmeste nabo får de kunder rett fra butikken som ligger vis-à-vis.

– Jeg blir en sånn syden-innkaster. Jeg går ut, inviterer de jeg tenker er hjemme på dagtid og spør om jeg kan få spandere en kaffekopp. Så blir noen med inn, og så ryktes ­etter hvert. Neste gang tar de kanskje med en venninne, ­eller en kompis.

Det tok ikke lang tid før ­kafeen var en medmenneskelig suksess. I 2024 var til sammen 16 000 mennesker innom ­kafeen og gjenbruksbutikken. På en vanlig dag kommer mellom 50 og 120 mennesker innom, noen ganger enda flere.

– Det er en utrolig positiv ting at folk kan komme innom, bli sett. Få en kaffe til ti kroner. Målet er ikke å tjene penger, men å skape en samlingsplass. Noen bruker dette som en storstue, og er her hver dag.

Flere titalls frivillige bidrar på ulike måter. Noen baker kaker eller brød, andre lager suppe og karbonadesmørbrød, eller bidrar til å skape tilhørighet. Her er varme, omsorg og medmenneskelighet i praksis. Litt øyekontakt, en hånd på skulderen og et lyttende øre, er vel så viktig som kaker og kaffe.

– Jeg kan ikke få rost og takket de frivillige nok. Jeg setter så utrolig stor pris på engasjementet de viser. De er så gode for andre, og for hverandre, sier Liv Helene rørt.

Hjelp til selvhjelp

Merete Justnes Aanesta (58) er frivillig på kafeen tre dager i uken.

– Hver mandag, tirsdag og fredag. Da tar jeg kassen og maten, og så er jeg miljøterapeut og snakker med alle som er her, smiler Merete.

For 58-åringen er kafeen også hjelp til selvhjelp. Ett år tilbake i tid var situasjonen en helt annen. Merete sliter med angst, er ufør og har sine begrensninger. Derfor var det på mange måter tilfeldig at hun kom til nabokafeen. Hun var på tur med sin miljøarbeider for å trene på å gå i butikken, da de møtte Liv Helene som inviterte inn på kafeen.

– Jeg var et ras da jeg kom inn her for ett års tid siden. Jeg hadde mistet moren min, alt var galt og jeg var langt nede. Dette hjalp meg mye, og til slutt så sa miljøarbeideren min at: «nå klarer du deg selv, Merete».

Resten er historie. Hun ­smiler, ler, hilser og sender hyggelige kommentarer i alle retninger.

– Her treffer jeg masse ­naboer som jeg har sett, men aldri snakket med. Her snakker vi sammen. Det er så kjekke folk her. Og her føler jeg meg trygg, forsikrer hun, og tar et tak i julepynten. Treet skal pyntes, julesanger synges, og stjernen skal skinne.

Les også: (+) På bryllupsreisen forsto Sofie at hun hadde gjort sitt livs feil

Gjør en forskjell

Halina Ottesen (85) er en av kafeens faste brukere, og får æren av å skjære opp Hjemmets medbrakte jule- marsipankake. Datteren Eva kan ikke få fullrost kafeen. For en sykepleierdatter er det godt å se at moren har fått ­tilbake livskvaliteten etter et slag for to år siden. Halina ­hører dårlig, er nesten blind og klarer ikke å gå så langt. Men på kafeen kommer hun hver dag.

– Mamma elsker dette stedet. Etter slaget klarte hun ikke å komme seg ut så mye. Men hun bor rett i nærheten, så da Liv satte i gang dette, så begynte hun å gå hit. I begynnelsen var hun litt skeptisk, men Liv og de frivillige engasjerer alle som kommer inn. Alle får personlig oppfølging, de blir hjulpet til bordet, og de snakker med hver enkelt. Det er så konkret alt, det er ikke sånn at du kommer hit og blir sittende alene, forsikrer Eva.

– Mamma har hatt et så utrolig tøft liv. Hun er opprinnelig polsk, satt flere år i konsentrasjonsleir og har mange traumer. Her på kafeen blir hun omfavnet. Hun er så ­bortskjemt her, du aner ikke, smiler hun.

Eva kan ikke få fullrost Liv Helene og de frivillige.

– Det er imponerende hvordan Liv har satt i gang hele Tjensvoll. Men hun er ikke en som roper ut om hva hun selv gjør, så derfor er så hyggelig at hun får litt oppmerksomhet nå.

Drar lasset

For Hilde som nominerte kafeen, var beskjeden om at de skulle få Hjemmets juletre i år, en gledelig nyhet.

– Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg har lyst til å takke Hjemmet. Kafeen er kanskje ubetydelig i det store, men den betyr mye for vårt lokalmiljø, smiler Hilde.

Dessverre fra sykesengen. Planlagt behandling på sykehuset for revmatisk sykdom gjør at hun ikke er til stede når julen setter inn på nabokafeen. Men som hun sier:

– Jeg har ikke lyst til å ha fokus på meg, men på kafeen. Det er menigheten og alle de frivillige som sammen drar lasset.

Et lyspunkt i tilværelsen kaller Hilde kafeen. Hun er ­sivilingeniør med doktorgrad, og følte på et stort fall da hun ble ufør for noen år siden.

– I begynnelsen hadde jeg nok med meg selv. Men etter hvert savnet jeg noe meningsfylt å fylle dagene med. Jeg hadde lyst til å bidra, men med noe som ikke var altfor forpliktende.

Hilde er glad i å bake og endte opp som en av kafeens faste bakere, og baker nå tre kaker hver onsdag, som selges i kafeen. Den ukentlige aktiviteten gir henne mye.

– Dette har gitt meg mer selvtillit og tro på meg selv igjen, og det er så godt å føle at jeg bidrar med noe i samfunnet.

Les også: 10 tegn på at du mangler D-vitamin

Fjær i hatten

I bakgrunnen summer praten, latteren og samholdet. En gang rundt juletreet blir det også, når det grønne, glitrende endelig er ferdig pyntet, og troner vakkert midt i lokalene.

For Liv Helene er det rørende å få Hjemmets juletre.

– En kjempeopptur. En fjær i hatten. Det å bli satt pris på og bli lagt merke til, skaper enda mer en «oss-følelse», tror Liv Helene.

Hun er vant til å ta vare på alle rundt seg, men i dag er det henne alle har lyst til å skryte av. Det vil hun ikke ha noe av.

– Jo da, det er jeg som startet dette, men dette hadde aldri gått uten de frivillige. Vi kunne aldri hatt åpent seks ­dager i uka uten Merete, Geir, Ellen, Tove, Oxana, Natalia og Steinar. Det høres kanskje ut som en floskel, men det er noe så enkelt som at alle ønsker å bli sett, inkludert og ventet på.

På en tavle henger 63 personlige krus som stamkundene har tatt med seg. Å få kaffen i sitt eget krus, er en liten ting, men har stor verdi. Det skaper eierforholdet til kafeen, tror hun.

– Det å bli sett, dulta borti og få en klem. Det å se med­følelsen fra den frivillige til de som kommer. Det er så vakkert. Når du ikke har noen rundt deg, da kommer du til kafeen, tar kruset ditt og kan lette hjertet ditt. Det er mange hverdagspsykologer her på kafeen. Det er så lite som skal til, som blir stort i et menneskes liv.

Hun er glad for å vise frem betydningen av en nabokafé.

– Ensomheten er den største folkesykdommen i samfunnet vårt. Mye kan nesten kureres, smertene kan bli mindre, når man deler med andre. Akkurat som gledene blir større. Derfor er det viktig å ha noe å gå til, mener Liv Helene.

Samtidig vet hun at dørmila er lang for mange.

– Det er derfor jeg står og hanker inn, og spør igjen og igjen, hvis jeg ser at de kan ha glede av å komme til oss. Jeg sier at de ikke skal sitte alene, det å gå inn og sette seg ned alene ved et kafébord, er ikke lett. Da setter vi oss ned med dem. Og så blir de etter hvert trygge. Mange kommer igjen fordi de blir sett og inkludert som den de er.

At en diakon tar initiativ til en kafé, er helt i tråd med stillingsbeskrivelsen, mener hun.

– Jeg har i oppgave å lage fellesskap, ta ansvar for frivillige, ta vare på skaperverket, vise omsorg for folket rundt meg og se de som lider, oppsummerer Liv Helene.

– Nå vil jeg ikke si at disse som er her, lider, men det er mye ensomhet. Du har de som har mistet sine kjære, andre som er syke og ensomme. Og du har hun som var hos legen sin og fikk beskjed om at du behøver ikke psykologen, gå til kafeen din, du.

Hun stopper opp litt:

– Vi som ikke får dagen til å gå opp fordi vi har det så travelt, vet ikke hva den ensomheten er. Den type ­ensomhet der du står opp om morgenen, og ikke ser et menneske før du går og ­legger deg om kvelden.