Ble nektet abort: «Allerede første ­setningen ­forteller meg at svaret blir nei»

Men det var nemnda som bestemte. Å møte opp der var vondt, forteller «Maja». I juni i år avsluttes endelig 50 år med abortkamp for Gro Harlem Brundtland.

Atten år gamle Maja er gravid. Det passer ­dårlig. Hun er student og vil gjerne fullføre studiene. Hun ønsker å ta abort.

Men året er 1971 og derfor kan ikke Maja bestemme slikt selv. Hun må legge frem ønsket sitt for en nemnd, så skal de avgjøre om Maja får lov til å ta abort eller ikke. I nemnden sitter gjerne to leger og en kurator. Majas fremtid ligger i deres hender. Og loven sier at abort kun kan innvilges av medisinske årsaker. Maja er frisk som en fisk.

Det går så bra så

I boken «Ikke send meg til en «kone», doktor: Fra 3 års fengsel til selvbestemt abort» av Ellen Aanesen forteller Maja: 

«Jeg får ikke sagt det jeg har planlagt. Alt er avgjort, og allerede første setningen forteller meg at svaret blir nei. Det vil gå så fint så. Statistik­ken viser at mange studentpar med barn klarer seg utmerket.

Alle mine bekymringer er grunnløse – alt vil gå bra. Mine følelser betyr åpenbart intet, og jeg får ikke komme frem med noe. Det ekteskapet som jeg nå bør inngå, vil gå fint, både økonomisk og ­ellers.» Maja får avslag på søknaden sin. 

Abortloven fra 1960 gakun tillatelse til trygg abort på sykehus dersom det var på grunn av medisinske årsaker som en nemnd hadde funnet gyldig nok til at abort kunne utføres. Maja har nå to alternativer, illegal abort eller å bære frem barnet.

Tusenvis av ­kvinner før henne har vært i samme situasjon. Mange har valgt å ta abort i det skjulte, noen ganger med livet som innsats.

Hvis det ble oppdaget har straffen variert fra dødsstraff til seks års straffarbeid, og fra 1902 til 1960 bøter og inntil to år i fengsel. I tillegg kommer fortvilelse, sorg og skam. 

– Vi var jo rasende

«At noen er imot abort og gjør en trygg abort mindre tilgjengelig, betyr ikke at ­færre kvinner slutter å ta abort.

Det betyr bare at flere slutter å ta en trygg abort», sa Gro Harlem Brundtland på talerstolen i Stortinget i 1974.

Hun satt selv i en abortnemnd og kunne vise til en statistikk som beviste at hun hadde rett. Da hun holdt sin ­legendariske tale til i Stortinget det året, hadde kvinnebevegelsen allerede i flere tiår kjempet for kvinners rett til selvbestemt abort.

Nå var denne retten blitt Gros viktigste kampsak, og nå skulle det stemmes i Stortinget.

– Loven om fri abort uten nemndenes innflytelse gikk, ved avstemningen i 1975, ikke igjennom på grunn av én stemme, og det var fra SV’s representant Otto Hauglin, forteller lege og tidligere medlem av abortnemnden ved Ullevål ­sykehus Ragnhild Halvorsen.

Hun husker den dagen med gru. 

– Vi var jo rasende, minnes Ragnhild som synes SVs ­representant kunne holdt seg hjemme på den avstemningsdagen. 

– Men som et plaster på såret fikk vi i 1976 i hvert fall innvilget at man fra da av kunne søke abort ikke bare grunnet medisinske årsaker, men også på grunn av sosiale forhold som for eksempel problemer med trangboddhet, store barneflokker og dårlig økonomi, fortsetter Ragnhild.

Likevel var det hennes erfaring at særlig mannlige leger i nemndene følte for å vise at makten og den endelige avgjørelsen, ja den lå i deres hender.

Veldig, veldig redde 

– Noen abortnemnder kunne være mer restriktive enn andre, for eksempel på Aker sykehus der det satt en lege med et kristens livssyn. Der ble det omtrent aldri innvilget abort på grunn av sosiale årsaker, kun medisinske, sier Ragnhild.

På Ullevål hvor hun satt i nemnden fra 1972 til 75, ble de fleste søknadene godkjente. Kvinnene var altså prisgitt den legen de kom til. Hele systemet var rett og slett svært personavhengig. I tillegg hadde alt helsepersonell reservasjonsrett. Det vil si at de som av samvittighetsgrunner ønsket det, kunne fritas fra å utføre eller assistere ved svangerskapsavbrudd. 

«Trine» var en av de som i 1974 søkte abort på Aker sykehus. Hun forteller: 

«Vi satt sånn på rad og rekke, jeg tror vi var seksten stykker i en lang korridor – en og en ble ropt opp av gangen, og jeg var den aller siste. Du så hvor nervøse alle var, og noen var helt fortvila. Noen var stramme og skulle slåss. 

Du så hvor enda bleikere de var når de kom ut – og noen så lettet ut. Så begynte du å gjette hvem som hadde fått innvilget og hvem som ikke hadde fått det. Det var ordentlig fælt. Jeg ble enda mer nervøs enn jeg var fra før – veldig, veldig redd for å ikke få innvilget.»

Historien er hentet fra boken Ellen Aanesen skrev om abortlovens historie. 

Les også: (+) Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten

Provoserte mange

– Det er så utrolig mange ufortalte historier fra den tiden, sier Ellen Aanesen. Tenk bare på hvor mange eldre kvinner på rundt sytti år som i dag går med alle disse vonde minnene inni seg. De fikk aldri anledning til å bestemme over egne kropp. 

Ellen Aanesen har tidligere jobbet i Dokumentar- og ­samfunnsavdelingen i NRK, og var i en årrekke aktiv i Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening. Hun har skrevet flere bøker om tema, og var også redaktør for boken «Vi var mange» om kvinne­aktivistene på 1970-tallet. 

– Kravene vi stilte den gangen ble ansett som radikale og provoserte mange. I dag er det meste vi kjempet for innfridd. Yngre kvinner synes selvfølgelig at det nærmest er utrolig hvordan det var for femti år ­siden. Men det var en annen tid.

– I de såkalte husmor-årtiene på førti-, femti- og sekstitallet hadde kun få kvinner utdannelse og egen økonomi. Var du ugift, var det nesten umulig å få tak i prevensjon, og det var forbudt å bo sammen dersom man ikke var gift. Homofili og abort var forbudt ved lov og regulert i straffeloven. Og så sent som i 1968 døde en kvinne i Norge etter en illegal abort, forteller Ellen.

Kister, kors og blod 

Da den endelige loven om selvbestemt abort frem til uke tolv ble vedtatt i 1978, lot protestene ikke vente på seg. Sognepresten i Balsfjord, Børre Knudsen ble på 1970- og 80- tallet kjent som den mest innbitte anti-abort aktivisten i landet. Han tydde til makabre virkemidler for å vise sin avsky mot den nye loven.

I 1988 helte han saueblod over hodet utenfor Stortinget for å markere at han betraktet abort på lik linje med drap og slakting.

Sammen med sin kumpan, den kristne-konservative presten Ludvik Nessa fra Jørpeland, tok han med seg små kister, blodige babydukker og kors som rekvisitter i sine protestaksjoner mot selvbestemt abort. Aksjonene deres vakte oppsikt og avsky og forårsaket sjokkbølger og hat­meldinger.

Da loven om selvbestemt abort uten nemndenes påvirkning ble vedtatt, var det nøyaktig femogseksti år siden kvinneaktivisten Katti Anker Møller i 1913 startet sin kamp for kvinners rett til selvbestemt abort, og krav om avskaffelse av straff overfor kvinner som valgte å ta abort. 

Les også (+): Etter samlivsbruddet oppdaget Lill-Karin (44) en mørk familiehistorie

Fra 12 til 18 uker

Abortloven fra 1978 ga kvinner rett til selvbestemt abort innen utgangen av uke tolv, ­etter det må fremdeles en søknad om abort i dag behandles av en nemnd ved et sykehus. Men fra 1. juni 2025 endrer dette seg. Da trer nemlig den nye loven om selvbestemt abort frem til uke atten i kraft.

Loven ble vedtatt i desember i fjor og en av de fremste talskvinnene for denne loven, var nok en gang lege og tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Hun hadde da ­argumentert mot nemnder i femti år. Gros holdning hadde vært, var og forble det hun sa på Stortingets talerstol i 1974: 

«Det blir aldri likhet eller renslighet i disse sakene, så lenge leger eller andre skal frata kvinnene det ansvar som det i virkelighet ikke er mulig å dele med andre.» 

– Jeg traff Gro Harlem Brundtland i NRK på et pensjonisttreff for et halvt år siden og benyttet da anledningen til å takke henne for det engasjementet og den kampen hun har stått i femti år. Gros betydning i denne kampen er rett og slett uvurderlig, sier Ellen.

Nye metoder

I dag utføres abort enten ­medisinsk eller kirurgisk. Hvilken metode som anbe­fales, avhenger av hvor langt man er i svangerskapet. Medisinsk innebærer at man får tabletter som tas med to dagers mellomrom og aborten kan da skje enten hjemme ­eller på sykehuset hvis man ønsker det. Kirurgis abort utføres på et sykehus.

Fra 1. juni i år er det kvinnene selv som bestemmer, mens råd, veiledning og hjelp tilbys helt kostnadsfritt. Det blir en merkedag som setter punktum etter over hundre års kvinnekamp.