Marie Lunde var femten år gammel da hun fikk vite om pappas hemmelighet

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Juni er PRIDE-måneden, en tid for å feire likeverd, mangfold og fri kjærlighet. Det er en anledning for å vise frem hvem vi er, uten skam. 

Jeg vil dele en personlig historie som illustrerer hvorfor dette med STOLTHET er så viktig, og ikke bare for folk som selv er skeive.

 Da jeg var femten år gammel, i 1995, var jeg ganske konform. Som andre ungdommer på den tida balanserte jeg tynn-brynet og brunkrem-marinert rundt på høye Buffalo sko, mens jeg hørte på Spice Girls og drømte om kjæreste som spilte i band.

 Det var også dette året jeg fikk vite at pappa var homofil.

Det var ikke vanlig med homofile foreldre på den tiden, de fleste av dem satt vel fortsatt ulykkelige i sine (u)ekteskap. Men min far, som var skilt fra min mor, hadde møtt drømmemannen og det ble nødvendig med en oppklaring på hvem denne velkledde fyren som stadig vaket rundt pappa var.

Jeg ble hverken sjokkert eller skuffet. Det var mer som om løsrevne biter av tanker og observasjoner jeg lenge hadde hatt, endelig falt på plass.

 Likevel kjente jeg ingen andre med homofile foreldre, og på den tiden, var «homo» et nokså vanlig skjellsord blant unge.

 Jeg forstod at jeg måtte velge mellom å holde det skjult som noe jeg skammet meg over, eller bære og dele hemmeligheten med stolthet.

 Anledningen bød seg i en religionstime på skolen. Læreren snakket om fordommer mot minoriteter. «En minoritetsgruppe kan for eksempel være homofile» sa han. Et par av guttene så på hverandre og flirte. 

«Faren min er homofil» kastet jeg plutselig ut. Det ble stille som graven i klasserommet. «Ja, ikke sant» svarte læreren, før han ramset opp flere eksempler på minoriteter.

Jeg hørte aldri noen snakke om det siden. At faren min var homo, ble aldri et tema på skolen. Grunnen tror jeg var at jeg eide situasjonen den dagen i klasserommet.

Jeg hadde ikke trengt å fortelle det, men jeg gjorde det likevel, som om jeg var stolt av det (og det var jeg). Som om jeg forventet at de andre skulle ta del i den stoltheten med største selvfølgelighet. Ingen ville kunne bruke det mot meg, for det ville ikke ramme meg. Jeg skammet meg jo ikke. 

Les også: (+) Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet

Som foreldre har Ola og jeg gjort vårt beste for å skape et hjem preget av åpenhet og nysgjerrighet. Barna mine viser liten interesse for at de har homofile besteforeldre og snakker om dem på skolen med største selvfølgelighet, uten at klasserommet holder pusten av den grunn. 

Det viser at vi har tatt et betydelig steg i riktig retning. Selv er jeg nok litt mer bevisst på temaet, vil gjerne dele at min far er homofil og vise at jeg er stolt av det.

 Man skulle tro det ikke er nødvendig å fortsette med slike kunngjøringer i dag. Men sånn er det dessverre ikke. Fordommer og skam lever i beste velgående, i kommentarfelt, på arbeidsplasser, men også på skolene.

Vi må ikke slutte å vise frem stoltheten vår; med ord, med farger og med kjærlighet.

Morten Schou, Tore Edvard Berghaust og Marie Lundes mor er kjent med innholdet i kommentaren og at den publiseres på klikk.no.