Berit er åpen om et liv under fattigdomsgrensen

Hun har sjarmert ­tusener av lyttere, og mediene har latt seg forføre. Selv Fredrik Solvang ringte og inviterte Berit Hafsmo til «Debatten» på NRK, men hun takket pent nei.

– Jeg er veldig begeistret for Solvang, og jeg syns det er synd at han har sluttet i «Debatten», men hele mitt liv har jeg vært anonym, og så skulle jeg plutselig stille opp på NRK i beste sendetid? Nei takk, sier hun og rister på hodet.

– Mange har tatt kontakt, og jeg har blitt lovet ære og berømmelse, men er det noe jeg klarer meg fint uten, så er det ære og berømmelse, sier Berit.

Og så skjer det: Den lange, lyse, klukkende latteren fyller rommet – en latter som podkastens lyttere har blitt godt kjent med, og som alene sikkert utgjør flere minutter av seriens lydspor.

Berit bedyrer at anonymitet fremdeles er viktig for henne. Derfor har hun sagt nei til alle TV-opptredener, og Hjemmets fotograf har måttet love at bildene i denne saken ikke avslører hennes identitet.

– Jeg vil ikke gå rundt i Trondheims gater og bli gjenkjent som «hun gærne dama i podkasten», sier Berit – og igjen runger latteren gjennom rommet.

– Jeg har jo nesten måttet isolere meg – av egen fri vilje. For selv når jeg snakker med folk på bussen, hender det at de kjenner meg igjen. På stemmen. Og hvis jeg tar en telefon, til det offentlige for eksempel, ja, så kan jeg plutselig få høre: «Å, jeg vet hvem du er!».

– Det hjelper kanskje ikke at andre sesong av podkasten nylig ble sluppet?

– Nei, nå gleder meg til at alt dette har lagt seg slik at jeg kan bevege meg fritt – uten å bli gjenkjent.

Vestlandslynne

Hjemmets utsendte har – på visse betingelser, altså – blitt invitert hjem til Berit, til den kommunale leiligheten hun fikk tildelt etter at hun ble kastet ut fra boligfeltet som har gitt serien sitt navn.

Skitbyen er kallenavnet på Marinevold hageby i Trondheim, bygget for arbeiderfamilier under boligmangelen etter første verdenskrig. Ifølge podkasten bodde det også flere renovasjonsarbeidere her – de som dro ut med hest og kjerre og tømte byens utedasser.

– Mange som hører pod­kasten blir slått av er din ­vitalitet og din grunnleggende ja-holdning til livet. Hva tenker du selv om det?

– Dette har jeg nok fra mamma, som kommer fra Vestlandet, og en slekt av ­glade folk. Det har noe med måten folk lever på. Hvis du kommer inn i et hus i Nordfjordeid er du hjertelig velkommen og du blir møtt med et smil. Her i Trondheim opplever jeg at folk er både tyngre til sinns og mer inneslutta.

– Så det er rett og slett et nedarvet lynne?

– Ja, det må det være.

– Din far, tannlege Leidulf Hafsmo, som var ­trubadur og ble kalt «den ­syngende tannlegen», fremstår også som en livsglad type.

– Ja, men han hadde nok sine mørke sider. Jeg var veldig glad i ham og syns det kan være ­vanskelig å høre på låtene hans. Han døde i 2019, men savnet er fremdeles stort. En av mine tre brødre, Lars, som også synger og spiller, tolker mange av låtene hans veldig fint, sier Berit og finner frem mobilen.

– Skal vi ringe ham?

Hun slår nummeret og på høyttaler fra Mosjøen kan Lars konstatere at Berit har veldig mye av moren deres i seg, men også at hun – som den eldste av fire søsken – faktisk selv inntok en form for morsrolle i ung alder.

– Alt var ikke helt på stell i vår familie, så egentlig var det Berit som tok hånd om min oppdragelse, sier Lars.

– Om hun lyktes med det er et annet spørsmål, he-he. Men vi står hverandre veldig nær, og jeg har mye å takke henne for.

– Nå skryter du, skyter Berit inn.

– Ja, svarer Lars og legger fort til: – Og det er bare fordi jeg tenkte jeg skulle spørre deg om å få låne et par hundrelapper.

Begge bryter ut i latter. Humøret – og humoren – er et familieanliggende, og en ballast søskenparet har med seg.

Berit sier seg enig i det.

– Jeg har en fin familie og gode venner, så «fattig» i ­ordets egentlige forstand er jeg ikke. Penger har ingenting med lykke å gjøre.

– Hva er lykke for deg?

– Lykken er som en liten fugl, den kan fly sin vei, men kommer alltid tilbake. Men gid den ville være her alle dine levedager, nærmest deklamerer Berit og ler igjen. Så blir hun stille. Tenker seg om et lite øyeblikk.

– Jeg vet ikke helt, men det gjør meg lykkelig å vite at jeg har fire barn som alle er friske. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører om familier som bryter sammen, og om barn som rakker ned på foreldrene sine. Selvfølgelig kan du oppleve vonde ting med et menneske, men da må det også gå an å tilgi, bli ferdig med det og komme seg videre.

Hippieliv

Det er Berits førstefødte, Ole Martin, som er ansvarlig for podkasten. Han forteller at han ønsket å vise at folk som lever under fattigdomsgrensen kan ha like mye livskvalitet og komplekse innholdsrike liv som alle andre. Da han startet på en pilot for NRK under pandemien var tanken at historien skulle favne flere folk, men Berit skilte seg raskt ut som den åpenbare hovedkarakteren.

– I podkasten får vi vite at du bare var 17 år da du ble gravid første gang, men ut fra det din bror fortalte var du kanskje allerede godt voksen?

– Ja, da hadde jeg skifta bleier på hele slekta. He-he. Men å bli gravid i den alderen det var ikke så uvanlig den gangen. I dag venter jo mange til de nærmer seg klimakteriet før de får sitt første barn. Jeg skjønner ikke at de orker!

Ole Martin forteller at moren og faren, Svein Åge, hadde møttes et par år før hun begynte på folkehøgskole, hvor hun ble gravid. Så skiltes de, ble sammen igjen og skiltes på nytt. Deretter fulgte flere kjærester.

– Hvordan artet livet seg for dere den gangen?

– Vi levde et slags hippieliv, og jeg er veldig glad får at jeg fikk oppleve 70-tallet. Det var på mange måter rett og slett en drøm.

Berit forteller at faren til Ole Martin den gangen jobbet på Selgren veveri, men en stund etter at de hadde flyttet til en bondegård i Hommelvik utenfor Trondheim, sa han opp jobben.

– Hva skal vi leve av nå? spurte jeg. Jo da! Han hadde fått tak i en gammel vevstol, så nå skulle vi veve selv – og det skulle bare være ull og rene naturprodukter. Så der satt vi og vevde dag og natt … vesker, matter og duker, som vi blant annet solgte på Martnan i Trondheim.

– Og lille Ole Martin var med?

– Ja, selvfølgelig. Vennene våre fikk jo også barn, så det var alltid masse unger. Og det var et veldig sammensveisa og koselig miljø. Vi gikk på turer i skogen og tente bål. Det var aldri noe tull. Så det var en fantastisk tid som jeg er glad for å ha opplevd.

«Stasi som faen»

– Hva tenker du om dagens unge, burde vi hatt litt mer ­flower power?

– Ja.

Svaret kommer kontant.

– Jeg tenker at det er altfor mye stress i samfunnet i dag. Når en gravid tobarnsmamma på død og liv skal ta en bachelorgrad, og så en master, og i tillegg jobbe ved siden av, ja, da blir jeg oppgitt. Men det store problemet i dag er jo at arbeidskontorene er borte, og at Nav ikke gir folk arbeid. I stedet tilbyr de arbeidstrening og sånt tull. Og så betaler de det private næringslivet for å ta inn unge folk mot at de betaler halve lønna. Da forplikter de seg egentlig til å ansette ungdommene etter et halvt år, men det skjer ikke. De blir sparka ut, og så tar de bare inn en ny en.

Berit rister på hodet.

– Hjertebarnet mitt er disse ungdommene. Jeg mener politikerne har glemt en hel generasjon når de lar unge mennesker gå på avklaringspenger år etter år etter år. Det gjør noe med mennesker, og jeg har sett så mange bli ødelagt og ende opp på trygd, rett og slett fordi det ikke finnes andre muligheter.

I kjølvannet av den første sesongen av «Skitbyen» fikk Berit mulighet til å ta opp alle disse tingene med daværende Nav-direktør Hans Christian Holte, etter at han inviterte henne til å delta i sin egen podkast, Holtes halve. Det skjedde etter at hun hadde rakket ned på Nav og blant annet kalt etaten «Stasi som faen», oppkalt etter det beryktede hemmelige politiet i DDR.

I podkasten kommer hun med mange konkrete råd om hvordan hun mener Nav kan forbedre seg, blant annet ved å tilby bedre hjelp til dem som ikke er på nett, heve minstesatsene og kutte i byråkratiet.

Sammenbrudd

– Men når og hvordan skar det seg for deg? Og hva var foranledningen til at du selv måtte søke hjelp?

– På midten av 80-tallet møtte jeg Otto, og vi fikk tre barn sammen. Jeg hadde jobb, og vi bodde i Fagerlia, en nydelig plass i Trondheim, hvor jeg hadde kjøpt en leilighet. Da den nesten var nedbetalt, ble Otto syk.

Berit forteller at Otto begynte å oppføre seg merkelig, og at hun på et tidspunkt oppdaget at han over lang tid hverken hadde betalt husleie eller avdrag på lånet.

– Jeg fikk panikk, sier hun alvorlig. Nå er den smittende latteren langt borte.

I podkasten får vi vite at Otto, når han drakk, kom med trusler og stadig ble mer utagerende. På et tidspunkt innså han selv at han hadde et alkoholproblem og sluttet å drikke. Men etter hvert gikk det opp for ham at problemet stakk ­dypere, og han søkte selv hjelp.

– Det viste seg at han var veldig syk, og omsider ble han innlagt med diagnosen schizofreni. Legene fortalte meg da at jeg ikke behøvde å forklare meg. De skjønte at jeg hadde fått mye juling – og det stemte jo.

Berit blir tankefull.

– Det var veldig bra for meg å få bekreftet dette. For jeg hadde ikke skjønt hvorfor han plutselig kunne eksplodere. Hvorfor han plutselig slo. Nå fikk jeg forklart at alt dette var sykdomsrelatert, og at det finnes ulike grader av schizofreni. Mannen jeg en gang forelsket meg i, var sterkt preget – og mistet alt.

Berit forteller at Otto i forbindelse med sykdommen fikk all mulig hjelp, men for hennes del var det da nedturen begynte.

– Vi sto jo plutselig på bar bakke, og jeg prøvde å lete ­etter en form for guide eller instruks om hvilken hjelp man kunne søke når man plutselig befinner seg i en slik akutt familiesituasjon. Men det fantes ikke. Da jeg kom til sosialkontoret første gang – med et nesten nedbetalt hus – burde det ha vært hjelp å få. Et lån, for eksempel. Men det eneste jeg fikk beskjed om, var at jeg måtte selge huset.

Nylig deltok Berit i et møte med Nav, der hun tok opp ­dette og spurte hvordan det forholder seg i dag: Hvis det har skjedd noe så dramatisk i en familie, tilbys de økonomisk hjelp, selv om de eier hus eller leilighet?

– Jeg ble veldig overrasket, for det oppsto usikkerhet. En del svarte «ja», mens andre svarte «nei». Og dessverre for Nav: I tilfelle «nei» blir det bare veldig mye dyrere for samfunnet.

Ettertraktet

Som et resultat av podkasten får Berit – og Ole Martin – nå stadig tilbud om å delta i slike møter og i debatter som har med disse spørsmålene å gjøre. Og iblant får hun til og med betalt, som da hun holdt på å dåne av tilbudet om et honorar på 15 000 kroner for 20 ­minutters medvirkning på kommunekonferansen i Trondheim i 2024.

– Ser du nå for deg en tredje sesong av «Skitbyen»?

– Nei, nei, nei! utbryter Berit og himler med øynene.

– Det nekter jeg. Da får Ole Martin finne seg et nytt offer, he-he!

– Når du nå – i en alder av 68 – ser tilbake på livet ditt, er det noe du angrer på?

– Ja, selvfølgelig! Jeg er jo bare et menneske, og når du kommer opp i min alder, så begynner man jo å se seg tilbake. Det er jo ting jeg den gangen tenkte at jeg bare måtte gjøre, mens jeg i dag kan tenke: Hvorfor pokker gjorde jeg det?

Hun trekker på skuldrene.

– Men veien blir jo til mens man går. Og selv om jeg i dag ikke har råd til å gå på kino eller sitte på puben og drikke øl, føler jeg meg rik på så mange andre områder.

Ansiktet hennes lyser opp.

– Og så har jeg blitt alderspensjonist. He-he. Og vet du hva? Nylig fikk jeg et brev fra staten om at pensjonen min ville øke med hele fire kroner i måneden. Og jeg tenkte: Alt monner!

Hun tar en liten kunstpause. Så smiler hun.

– Men et par dager senere mottok jeg også et brev fra kommunen hvor det sto at ­husleien ville øke. Med 800 kroner!

Berits latter sprer seg nok en gang i rommet.

– Da kan man jo ikke gjøre noe annet enn å le.