Valgte livet som nonne og munk: Ane-Elisabet og Hallvard lever i sølibat

– Jeg håper å bli her livet ut

For 30 år siden fikk Ane-Elisabet en overbevisning og tillit til at Gud ville at hun skulle vie sitt liv til å tjene Ham og at han har en plan for hennes liv. 

Midt på tykkeste Majorstuen i Oslo, mellom butikker og boligblokker går en liten stikkvei. Her ligger en bygning i rød tegl, det er det katolske nonneklosteret Sankta Katarinahjemmet. Klosteret ble grunnlagt i 1928 med hjelp fra blant andre Sigrid Undset. I dag bor det åtte nonner, eller søstre her. En av dem er søster Ane-Elisabet Røer. I 30 år har hun levd som dominikanerinne i klosteret og viet sitt liv til Gud.

– I 1994 var vi 17 søstre her, forteller Ane-Elisabet.

Hun er 53 år, og i dag en av de yngre søstrene i klosteret. Den eldste er 84 år.

Med en gang vi er innenfor døren i den røde teglsteins­bygningen føles det plutselig riktig å senke stemmen litt. All støyen fra livet utenfor er på et vis dempet her inne. Her handler det om å være sammen i stillhet.

– Jeg håper å kunne bli i klosteret livet ut, om helsen da ikke blir så svak at jeg trenger pleie i et sykehjem, sier Ane-Elisabet mens hun går gjennom klosterkorridorene med raske skritt.

Over heisen henger et helgenbilde, over en annen dør henger Kristus på korset, og på flere av veggene er det vakre fresker. Søster Ane-Elisabet er stolt over å kunne vise frem hjemmet sitt.

Alt tilhører klosteret

Det er litt kaldt, så Ane-Elisabet har en tykk lusekofte utenpå nonnedrakten. Den har hun hatt en god stund. Skal hun kjøpe et nyt klesplagg, må hun snakke med priorinnen om dette. Ingen av søstrene har egen økonomi, alt som kommer av gaver og inntekter tilhører klosteret. De lever etter et av de første kristnes grunnprinsipper, å gi det man eier og har til fellesskapet, og så få tilbake alt det man trenger.

– Hva om du har lyst til å kjøpe deg en brus eller en ­sjokolade?

– Da er det naturlig å tenke seg om. Vi avlegger løfter om å leve i fattigdom. I tillegg er klostrene helt avhengig av gaver utenfra for å klare seg. Det er da naturlig å tenke igjennom hvordan fellesskapets midler brukes. Det er en vurdering fellesskapet må gjøre sammen, og ikke en avgjørelse den enkelte bør ta alene.

Hektisk hverdag

Tre ganger om dagen møtes søstrene til bønn i kloster­kapellet, et lunt rom med trebenker. Over alteret er det ikoner som fremstiller de tolv apostlene, det er vakre glassmalerier og bakerst i kapellet en madonnafigur. Ane-Elisabet tenner et lys i stillhet.

Det er lett å tenke at livet i et kloster består av stillhet og bønn. Men Søster Ane-Elisabet har tett program. Hun står opp 05.30, leser litt, spiser frokost og går til bønn i kapellet. Deretter starter dagens aktiviteter. Å tjene andre er en viktig del av livet til dominikanerinnene. 

Ane-Elisabet bidrar på kjøkkenet og i hagen, organiserer mye av den daglige ­driften på Sankta Katarina­hjemmet, tar vare på husets studenter og ansatte, er med i søstrenes grupper og aktiviteter. Og så er det bønn tre ­ganger om dagen. Et ganske hektisk liv.

– Se her, sier Ane-Elisabet og finner frem noen fargerike barnebøker. De er det hun som har skrevet. 

– Jeg er glad i å skrive.

Hun smiler.

Det er ikke uvanlig å se ­søstrene ute i bymiljøet på vei til eller fra daglige gjøremål. Du kan også risikere å se Ane Elisabet kjøre rundt i klosterets felles bil. For bil må de ha, de lever tross alt i 2025.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bestemt og litt sær

Ane-Elisabet Røer vokste opp på Eidsvoll og i Tønsberg, i en søskenflokk på fem. Hun spilte i korps, gikk med avisen og var politisk aktiv i SOS Rasisme.

– Jeg har alltid vært veldig bestemt, selvstendig og spontan. Og litt sær. Hun smiler.

Men hvordan havnet Ane-Elisabet her i klosteret? Hva var det som skjedde?

– Det var et forholdsvis uvennlig klima mellom barna på Eidsvoll, og det å være tøff var viktig for å «overleve». For meg betød det at jeg lærte meg butikknasking. Jeg var 8–9 år gammel på den tiden. Jeg forsto at dette var feil, men visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av det, forteller søster Ane-Elisabet.

– En natt våknet jeg opp til en kraftig solnedgang. Det var et så sterkt lys, og jeg ble slått av styrken i det. Der og da forsto jeg bare at lyset var sterkere enn alt annet, ja selv en atombombe, som jeg hadde lært om på skolen. Jeg ba min aller første bønn den natten. Jeg ba om at dette lyset måtte hjelpe meg til å bli et bedre menneske, og gjorde han det ville jeg i gjengjeld gi meg selv til Gud.

Valget

I årene som fulgte lever Ane-Elisabet et ganske vanlig tenåringsliv. Hun forelsker seg, men har aldri noe seriøst forhold. Hun er 17 år når hun bestemmer seg for å bli katolikk. I noen år studerer hun filosofi ved Universitetet i Oslo, hun reiser til India og jobber i slummen for Mor Teresa – en eventyrlyst ung kvinne son ønsker å bidra og gjøre en innsats for andre. 22 år gammel tar hun et avgjørende livsvalg; hun vil bli nonne og leve i kloster. Hun har fått et kall.

– Hva er egentlig et kall?

– Du får en overbevisning og tillit til at Gud vil du skal vie ditt liv til å tjene Ham og at han har en plan for ditt liv. Det er Gud som har gitt deg et oppdrag.

Deretter starter en prosess for Ane-Elisabet og hun trer inn i novisiatet – en slags prøveperiode på tre år.

– Da får man drakten og avlegger løftet om fattigdom, lydighet og kyskhet. Etter de tre årene kan man gi løftet for evig tid.

Det løftet gir hun.

Heretter skal klosteret og et lite rom – en såkalt celle, bli hjemmet hennes.

– Hvordan reagerte familien din på at du ville leve som nonne?

– Selv om kanskje livs­valget mitt var utenom det vanlige, møtte jeg støtte i min familie. Det er jeg svært takknemlig for.

– Var det et vanskelig valg? Å velge bort samliv, barn og familie?

Hun trekker på skuldrene.

– Nei, egentlig ikke. Jeg hadde allerede gitt mitt liv til Gud da jeg så dette lyset som barn. Klosterlivet ble på et vis en naturlig følge av det løftet jeg ga da. Samtidig må jeg si jeg opplever at jeg har både barn og barnebarn, selv om jeg ikke har født noen selv. I tillegg har Gud gitt meg et fellesskap i klosteret, som jeg er takknemlig for.

– Hender det du angrer på at du valgte å bli nonne?

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

– Nei, det kan jeg ikke si. I det hele er jeg bare svært takknemlig for det livet Gud har gitt meg, sier Søster Ane-Elisabet og retter litt på det sorte hodetørkleet.

Thomas var 16 år da ha tok et valg. Han ville leve som Frans av Assisi, og tjene Gud og medmennesker, som munk.

Håndtrykket er fast og han smiler mellom skjegg og designerbriller der han leder oss i inn i det som har vært hjemmet hans siden august 2024: St. Frans kirke og kloster i utkanten av Larvik. 

Antrekket er en brun munke­kjortel med en hvit snor rundt livet. Det ganske ny­bygde klosteret har flere korridorer og rom- eller celler med plass til flere, men i dag er det bare to munker her. Hallvard og 32 år gamle polske Dolindo.

Lav rekruttering

De håper på å bli flere, men det er ikke så enkelt å rekruttere nye munker. Dagen så langt har bestått av morgenbønn og kontorarbeid, og nå er det tid for dagens andre bønn. 

Tre ganger om dagen er det ­tidebønn, da møtes Hallvard og Dolindo i klosterkapellet, et rom prydet med krusifikser, glassmosaikk og ikonmalerier. 

De to munkene setter seg på hver sin benk – vent mot hverandre, og Hallvard leser bønnene- på polsk, en mess­ende nesten syngende frem­føring. De ser litt små ut, de to mennene i det store rommet.

Kunne vært annerledes

– Jeg har akkurat fylt 40, og det er jo nå man ser seg til­bake og tenker på hvordan ­livet kunne vært – kjørt barn på fotballtrening, spist middag med familien og dratt på ­sommerferie.

Pater Hallvard tar en slurk kaffe.

– Men jeg har tatt et valg, nå er det dette som er livet mitt.

Den unge gutten som het Thomas Hole, som vokste opp i Hønefoss, forelsket seg i jenter og vurderte å bli lærer – han finnes ikke lenger. Livet skulle ta en annen vending. Veien til klosteret i Larvik og til livet han lever i dag startet da Thomas var 16 år og gikk på videregående.

– Det var da jeg fikk jeg et kall. Jeg leste om den hellige Frans av Assisi og ble veldig fascinert av hans tanker om å tjene Gud gjennom å tjene medmennesker, bety noe for andre. Jeg tenkte; sånn vil jeg bli!

– Tenkte du på alt du ville måtte gi avkall på?

Munken trekker pusten.

– Jeg tror nok ikke jeg tok det inn over meg på det tidspunktet.

En annen form for ekteskap

18 år gammel flytter Thomas inn i St. Hallvard kloster og blir til fransiskanermunken Hallvard. Han avgir løftene om fattigdom, kyskhet og ­lydighet.

– For en gutt på 18 må det være et tøft valg? Aldri mer ha en kjæreste eller egen familie?

– Klosterlivet er litt som et ekteskap. Forelsker du deg i en annen, må du bare ta deg sammen og vente på at det går over. Jeg har blitt valgt til dette livet, og det kjennes riktig for meg.

Men hva med foreldrene til Thomas. Hvordan forholdt de seg til at tenåringssønnen deres ville bli munk?

– Mine foreldre var ikke forundret over at jeg tok et ­annerledes valg, men det var heller ikke noe jeg hadde en spesiell samtale med dem om. Det ble bare klart i løpet av det siste året på videregående at det var veien videre for meg etter den sommeren. Jeg har ikke følt annet enn støtte på at jeg må ta mine egne valg, sier Pater Hallvard. 

Studier og utenlands

I årene fremover tar han en doktorgrad i teologi, han studerer i Polen og lærer seg polsk, og bor nesten tre år i Italia. Nå er han her i Larvik, som prest og munk i et kloster fra der det er plass til mange flere enn de to mennene som bor der i dag.

– Å være munk betyr jo en veldig spesiell måte å leve på, som absolutt ikke er for alle. Hva er det som gjør at du ønsker å leve sånn?

– Du må ha et kall, og føle deg tiltrukket av dette livet og denne livsformen – ønske å være fullt og helt tilgjengelig for andre og for Gud. Det kan jeg når jeg lever på denne måten. Jeg trenger ikke tenke på barn som må hentes eller følges til tannlegen.

Hverdager

Livet i klosteret består av bønn, kontorarbeid, holde messer, dra på sykebesøk, holde undervisning for konfirmanter og ved dåp, og vedlikehold av klosteret.

– Kan du gjøre ting som å dra på trening eller løpe en tur?

– Ja, jeg pleier å dra og svømme og så sykler jeg.

Pater Hallvard besøker dessuten jevnlig søsteren sin i Oslo.

– Hun har en liten sønn på to år, forteller munken og smiler.

– Og min mor har vel følt det fint at jeg har kunnet prioritere å være sammen med dem i ferier og når jeg har hatt fri.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Jeg tenker at jeg vil bo her og få til et miljø rundt kirken og klosteret. Og så tenker jeg at vinduene trenger å pusses. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 23 2025