Edith gjemte seg i hule i syv måneder

«Havsel/Hula i Svartskog» heter en privat gruppe på Facebook. Den er laget for å minnes en helt slekt i respekt for hvordan de håndterte situasjonen da tvangsevakueringen av Finnmark ble effektuert høsten 1944. 

– Vi var ni voksne og åtte barn, som levde i en hule. Natt ble snudd til dag fordi vi ikke kunne fyre om dagen. Vi visste at røyken kunne avsløre oss. Inne sammen med oss var det to kyr og to geiter, som vi ikke hadde overlevd uten. De ga oss melk og fløte, som vi kunne lage smør av, forteller Edith Johannessen, født Karlsen.

Fortsatt finnes det tidsvitner, som kan fortelle om hvordan andre verdenskrig påvirket barndommen deres. Av de åtte barna i hula, lever tre; Edith, Norbjørg Sarnes (86), født Thomassen, og Hilgott Knutsen, født Thomassen (85).

– Våre første minner handler om krigen. Å leve i unntakstilstand ble vår normal, forklarer Edith.

Hun ønsker å dele hva de opplevde fordi det fortsatt er uvitenhet om hva mange finnmarkinger sto i. Hun støttes av kusinene i at historien må fortelles før de ikke lenger er her til å gjøre det.

Skilte foreldre

For å forstå hvorfor Edith var hos besteforeldrene i oktober 1944, da tvangsevakueringen ble iverksatt, må familiehistorie deles.

Moren Dagny Benedicte Olsen, født Thomassen, var fra Nordfjord på Stjernøya. Hun var gift med Salmar Karlsen fra Kvalfjord på ­samme øy. De to fikk fire ­døtre sammen før de ble skilt. Begge giftet seg på nytt og fikk seks barn til hver. Moren flyttet til Øksfjord og der bodde Edith hos henne og hennes nye mann, Hans Olsen.

– Det var internatskole tre uker om gangen, så var vi hjemme i tre uker om gangen også. Ofte i friukene var vi søstrene hos bestemor Hansine og bestefar Anton Thomassen på Stjernøya. Da evakueringsordren kom, var tre av oss fire jentene der. Det er rart, for det er som om mitt livs hukommelse koblet seg på i kaoset, som oppsto der og da, oppsummerer Edith.

Folk fra Alta kom med ­båter og hadde Nordfjord som møteplass fordi det var full krig i hjembyen. Det er spesielt én episode som brente seg fast.

– Bestefars slekt kom med venner, og en av damene kastet seg i havet i fortvilelse og desperasjon. Hun ble heldigvis reddet, forteller Edith.

Ordren som endret alt

Hitlers ordre om tvangsevakuering av Finnmark ble skjellsettende. Adskillelsen fra ­moren var tøff isolert sett. I tillegg skjedde det mange andre skremmende ting.

Hula de søkte tilflukt i, lå ikke langt unna, men de måtte vandre i mørket i bratt og ulendt terreng. Selv om skjulestedet bare lå rundt neset, var det krevende å få fraktet små og store usett dit.

Dagen etter at de i nattemørket flyktet fra Nordfjord til Svartskog, tente tyskerne på husene deres og skjøt buskapen som var igjen. Og fordi de ble igjen mens flesteparten av finnmarkingene evakuerte, opplevde de «den brente jords taktikk» på nært hold. 

Ennå ser hun tydelig for seg alt som skjedde.

På øya var det også folk som hadde planlagt å la være å evakuere. De hadde forberedt seg på å holde seg skjult ved hula sammen med dyrene sine og hadde fraktet litt utstyr dit, deriblant en stekeovn. Den fikk bestemor Hansine utnyttet godt. Edith var sammen med henne, bestefaren, to søstre, onkler og tanter og deres barn. De første døgnene husker hun i detaljer.

– Vi hadde en kikkert med oss og så brannene på Sørøya. Vi så kirketårnet falle og var alle veldig redde, forteller hun.

De var godt kjente i området rundt hula, og fordi den lå vanskelig tilgjengelig, var den derfor et godt skjulested. Tidligere var det bare mennene som hadde tatt seg til den når det var nødvendig. Det fine var at det var utmark for dyrene i området rundt. Det var også høyløer og noen ­gamle gammer, så både folk og dyr kunne få tak over hodet i vintermånedene. Gammene ble brukt som tilholdssted når det føltes trygt å være utenfor hula. 

Les også: (+) Skipet kom inn til havn ved Mandal med store skader. Ingen visste om mannskapets grusomme hemmelighet

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Ekstreme forhold

Hvor krevende det var, er umulig å forestille seg for andre. Besteforeldrene til Edith ga barna mat og omsorg under ekstreme forhold.

– Bestemor var unik. Hun trygget oss barna i en skremmende tid. Jeg savnet mamma og spurte etter henne. Hun ville ikke vise hvor tungt hun hadde det og forsøkte å skjule tårene sine. Det gjorde veldig inntrykk, sier Edith.

En dag skulle bestemoren steke blodpannekaker. For å få blod, måtte det slaktes en geit. Edith fikk beskjed om at hun skulle røre i blodet, slik at det ikke størknet. Mens hun satt der og ventet på at geita skulle tas av dage og blodet bli helt i bøtta, kom krigsskipene rundt neset og slaktingen bråstoppet. Geita løp skadet av gårde og hun så de veldig røde blod­sporene i den hvite snøen.

– Det ble ingen blodpannekaker, men tanken på geita og lidelsene, plaget meg.

I syv måneder gjennom en tøff vinter levde de i en krigshverdag. De voksne ­gjorde en enorm innsats for å få ungene trygt gjennom de brutale og skremmende tingene som skjedde. Tyske soldater patruljerte jevnlig rundt øya. Var de for nærgående, måtte alle inn i hula fort. Edith ­husker at de som barn også tok emosjonelt ansvar, for de prøvde å skjule hvor redde de var for å spare de voksne for bekymringer.

Tøffe forhold

De sov på halmmadrasser, men hadde sengetøy. Klær ble vasket i en bekk like ved, på vinteren smeltet de snø. De kinnet smør av fløten fra melken. Spiste kjøtt, som var saltet og tørket. Hva de lengtet etter, var brødmat. Noen ganger gnagde de på greiner for å stille sulten.

– Vi led ikke nød, men fisk hadde vi ikke tilgang til fordi båtene var senket og tatt. Det ble ensidig kost.

Edith forteller at hun lærte å karde, spinne garn og strikke mens de var i hula og dette har hun hatt glede av i alle år siden.

To av onklene hennes ­hadde vært i fronten i Narvik, men hadde hoppet av og var i hula med dem. De registrerte at andre i slekten satt i båter på havet og holdt vakt for tyskerne. Det var en turbulent og tøff tid, da andres valg ikke alltid var lett å forstå.

De to onklene i hula hadde tatt med seg hver sin 50 kilos sekk med mel da de flyktet og de stekte surdeigsbrød i ovnen så lenge de hadde mel til det.

– En mann vi kalte «Kobbe-Einar» kom roende med illegalt mel i melsekker som ble gjemt på et avtalt sted. Det var en ­risikabel aktivitet, som ikke kunne skje ofte, minnes Edith.

Litt over midtveis i huleoppholdet, en gang i mars, klarte Ediths stefar sammen med en venn å ta seg opp til hula. De tok med seg Ediths eldste søster, Hildur, til Brøstadbotn, der de hadde evakuert. Da fikk Edith vite at moren hadde født en sønn, og at hun var blitt storesøster til en gutt. Og han kunne fortelle moren at døtrene var i live.

Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den

Da freden kom

8. mai, frigjøringsdagen, kom det folk i fjæra og Edith og de andre barna ble så redde at de gjemte seg. Bestefar og onkler dro for å se hvem de var. Det var to menn, som bare ville si at krigen var over. 

De fikk en deilig dag, men måtte fortsette å bo i hula fordi de hadde dyr å passe. Det fantes heller ingen stor båt, som kunne ta med alle. Det viktigste, sa de voksne, var å huske at de var i god behold – og at mamma og de andre var trygge der de var, i Brøstadbotn i Troms. Det fikk de nemlig vite ganske raskt.

Edith og de to søstrene ble gjenforent med moren, stefaren og resten av søsknene etter noen uker. 

– Da krigen var over fikk jeg vite at mamma og stefar gjorde det de kunne for å få med oss sørover, men hjelperne, som skulle hente oss, ble stoppet av tyskerne. De sa at om de fortalte hvor vi oppholdt oss, så skulle de sørge for at vi kom etter. Men de forsto at de ikke kunne røpe hvor vi var. Så mens mamma, stefar, søster Sonja og de yngre halvsøsknene mine flyktet sørover, ble vi igjen på Stjernøya.

Annonsørinnhold

Gjest i bryllup: Disse kjolene går du for

Hvor tungt det var for moren å måtte flykte uten tre av sine barn, kan vi bare forestille oss. Gravid med sitt syvende barn, med ektemann og tre barn, havnet hun i Brøstadbotn. Gjennom den tidlige vinteren ante hun ikke om Edith og de to søstrene fortsatt levde.

I februar ble hun mor til en sønn mens det ennå var krig i Norge, men det visste Edith og de andre i hula ingen ting om før flere uker senere.

Da Edith ble gjenforent med moren, ble hun satt til å se etter sin nye lillebror. Hun glemmer ikke nyttårsaften 1945. Moren hadde invitert de som hadde hjulpet dem med å gjenreise huset til en liten fest. Edith voktet barnevognen ute da det ble uvær. Tre brakkeflak ble revet av gårde med vinden rett ved der hun sto. Hun ble fryktelig redd.

Les også: Alfhild (83) ga bort huset sitt: – Jeg tror advokaten lurte litt

Ville dele

Edith fikk etter hvert sin egen familie. Med ektemannen Asbjørn Johannessen fikk hun fem barn. Hun fortalte dem om sine krigsopplevelser så snart de var gamle nok til å forstå.

– Jeg har reist med krigs­veteraner til områder de var utstasjonert. Min far var i Alta-bataljonen. Det har vært til hjelp å få vite mest mulig om alt det som skjedde under andre verdenskrig. Jeg er blitt fortalt av de som gikk i fjellene at de plukket opp kroppsdeler, som lå strødd. De siste årene har jeg hatt skoleklasser hjemme hos meg, som har fått høre min historie.

«Vet dere hva som sto igjen i Alta etter krigen?», spør hun barna. Når de rister på hodet, kan hun fortelle at bare Alta kirke, Alta gård og Kåfjord kirke sto igjen.

Edith har ingen bilder fra den dramatiske tiden. I årene etter at det ble fred, var det ­ingen som ville tilbake til hula. Først etter 36 år kom ­behovet for å se og minnes. 

Senere lette lillebroren Frithjof etter den i mange år, og for snart fem år siden, ­klarte de å samle hele slekten for å dra og se. Alta museum var med for å lage en liten film om utflukten og bakgrunnen for den.

Hele slekta til Edith og hennes huleboer-kusine Norbjørg tok den fire timer lange båt­turen og ble fraktet til land av småbåter. De registrerte at hula har forandret seg. Fjellet har seget sammen og gjort ­åpningen trangere.

På vei tilbake til Alta etterpå, lurte de unge på: Hvordan kunne 17 personer sove i den lille hula? Edith svarte at de holdt varmen, altså sov tett inntil hverandre. Men det hendte også at de sov i gammene når de voksne vurderte det som trygt.

Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid  

Sterkt gjensyn

Gjensynet med hula var sterkt for både Edith og Norbjørg, begge født i 1938. De følte seg nesten nedstemte etterpå, tårene presset seg på.

– Krig er trist, ferdig snakket, sier Edith.

Hun har vært kokk i hele sitt voksne liv, fra hun var 16 til nesten 80 år. Etter at Asbjørn døde for 32 år siden, har hun levd alene i Alta. Den lidenskapelige strikkeren har laget mange hundre par Selbu-sokker.

Spesielt en ting tenkte hun mye på som ung; at de alltid måtte gå baklengs inn i gammen når den skulle brukes. Som barn syntes hun at det var rart.

– Nå vet jeg at det var fordi sporene skulle fortelle fienden at vi hadde forlatt gammen og ikke gått inn i den. De voksne tenkte på alt, konstaterer hun.

Månedene i hula ga Edith og de andre spesielle bånd. Når det gjelder moren hennes, levde hun til hun var godt over 97 år gammel. For henne var adskillelsen fra tre av barna det verste med krigen, hun levde i usikkerhet om døtrene Edith, Hildur og Aud var i live.

– Selv er jeg redd for at det skal bli krig igjen. Verden er skremmende slik det er nå. Braker det løs, tror jeg ikke at noen overlever, sier 86-åringen til Hjemmet. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 21 2025