De som arvet krigen: – Livet i Norge ble mitt helvete

Foreldrene deres snakket ikke om det de hadde opplevd ­under krigen. Holdningen var at man skulle glemme og l­egge krigen bak seg.

– Men mor glemte jo ikke, sier Kristin Andersen (81), født i fangenskap.

– Og det var med mor som med så mange andre som satt i konsentrasjonsleir eller opplevde andre ting under krigen, de snakket ikke om det, ikke engang til sine nærmeste, forteller hun

Arrestert og gravid

Kristin er datteren til det ­norske ekteparet Henriette og Øyvind Bie Lorentzen som begge drev kurervirksomhet og spredning av illegale aviser under krigen. 

Da Kristins far kom i Gestapos søkelys, flyktet han til Sverige, mens moren, som var gravid med Kristin, valgte å fortsette motstandsarbeidet, fordi hun anså det som utenkelig at Gestapo ­ville arrestere en gravid kvinne.

Hun tok feil! Kristins mor ble både arrestert, torturert og sendt til Grini, og siden til Gestapos fengsel i Møllergata 19 i Oslo der hun i 1943 fødte Kristin i fangenskap.

 Kristin ble straks skilt fra sin bio­logiske mor som ble sendt rett til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.

Mor var en fremmed

– Hun overlevde de forferde­lige årene i konsentrasjonsleiren, og jeg var halvannet år da hun kom hjem. For meg var hun jo en fullstendig fremmed. Jeg var blitt godt ivaretatt av en barnepike og var litt her og litt der mens hun var borte, men jeg manglet en tilknytnings­figur. Det fikk jeg ikke umiddelbart i mor, siden hun også var en del borte de første årene etter krigen. Men slik var ­barne­psykologien den gangen, det var ikke så uvanlig å overlate barna til en barne­pike, sier Kristin.

– Hun uttrykte i ettertid at hun ønsket hun hadde vært mer hjemme hos meg og min bror da hun kom hjem fra Ravensbrück, men for henne var det viktig å formidle det vonde hun hadde opplevd. Og jeg tror det var et riktig valg. Hun hadde ikke vært i stand til å være en grunnleggende ­omsorgsperson med alt det vonde hun hadde inni seg, mener Kristin.

– Det som var spesielt med mor, var jo at hun valgte å gå ut i offentligheten å informere. Hun skrev og holdt foredrag. Hun hadde lovet seg selv at hvis hun overlevde alt både under torturen her hjemme og i Ravensbrück, ja, da skulle hun formidle det. Mor var en sterk person, og jeg tror hun klarte seg nettopp fordi hun holdt det hun lovet seg selv, å formidle nazistenes grusom­me handlinger.

Ble preget

– Først da jeg ble eldre, fikk jeg et nærmere forhold til henne, uten at hun fortalte så mye til meg. For det gjorde hun faktisk først da jeg i ­voksen alder skulle være med «Hvite busser» til Ravensbrück. Det likte hun ikke. Hun sa tydelig fra at da kommer dere til et museum og ikke til den konsentrasjonsleiren hun hadde vært i.

– Om jeg ble preget av ­dette? Ja, jeg kjente jo til min historie og hvor dramatisk det var da jeg ble født, og det tok jo lang tid før jeg fikk et nærmere forhold til mor. Jeg tror alle vi som er barn av folk som satt i fangenskap, eller døde under krigen, er preget av det våre foreldre opplevde, sier Kristin.

Arven etter Holocaust

«Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg skulle arresteres bare fordi jeg var jøde.» Slik begynner boken «Jeg vil ikke dø» som Nora Savosnicks morfar, Robert Savosnick, skrev etter at han kom hjem fra konsentrasjonsleir. Morfaren hennes var en av de 532 jødene som i november 1942 ble tvunget om bord i frakteskipet Donau i Oslo, for så å gå rett i konsentrasjonsleir. Han var en ung ­legestudent da han ble arrestert, og han overlevde årene i fangenskap.

Barnebarnet Nora Savosnick (29) er fotojournalist med base i New York og Oslo, og hun har blant annet dekket krigen i Ukraina. Hun forteller at det å være barnebarn etter en som overlevde Holocaust, har preget henne.

– Holocaust og krigens ettervirkning har alltid vært til stede i livet mitt. Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på det. At mennesker, naboer og bekjente kunne gjøre noe sånt mot morfar og andre jøder. Det føles både uvirkelig og helt virkelig på samme tid. Langt borte, men også veldig nært. Som barn orket jeg ikke å høre om det. Som voksen har jeg selv reist til konfliktområder i et forsøk på å forstå det, og for å være vitne med egne øyne. Jeg har våknet fra mareritt om det, og samtidig lært om medmenneskelighet og ansvar, verdier jeg har med meg fra morfar, forteller Nora.

Les også: (+) Asbjørn (92) og Vivian (89) er stormende forelsket: – Det går ikke en time uten at jeg tenker på henne

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

– Morfar sa at «en Savosnick gir aldri opp». Med vekten av det han hadde opplevd, ga de ordene en helt spesiell mening. Og det er fortsatt noe jeg prøver å leve etter i dag. Jeg føler ansvar for å formidle historier fra konfliktområder og sørge for at stemmene til ofrene ikke blir glemt, enten det handler om Holocaust eller dagens overgrep, sier hun.

– I perioder føler også jeg en slags grunnleggende uro, en følelse av at trygghet ikke er noe man kan ta for gitt. Den følelsen er blitt sterkere de ­siste årene, i takt med at antisemittismen øker. Det gjør meg mer bevisst på hvem jeg er, og hvor skjør stabiliteten i et samfunn faktisk kan være.

Hvordan opplever du å være jøde i Norge i dag?

– Å være jødisk i Norge i dag kan oppleves både trygt og sårbart. Jeg har vokst opp i et åpent og godt samfunn, men også med en bevissthet om at det finnes fordommer – og dermed en frykt for å bli redusert til andres fordommer om meg. Samtidig gir det å være en minoritet et sterkt fellesskap og et tydelig moralsk kompass i møte med urett. Jeg tror det gjør meg mer ­lydhør, mer spørrende og mer engasjert, mener Nora.

– Jeg tenker at det viktigste vi kan gjøre som etterkommere, er å fortsette å bære vitnes­byrdene videre. Ikke bare som personlige fortellinger, men som en del av vår felles historie. For meg handler det også om å beskytte sannheten i en tid hvor grensene mellom ­fakta og løgn blir stadig mer uklare. Det er nettopp derfor jeg jobber med visuell journalistikk og utvikler teknologi som gjør det mulig å spore opprinnelsen til nyhetsbilder slik at publikum kan vite hvor bildene kommer fra og stole på det de ser, sier hun.

Tyskerungen Tove Laila

Tove Laila Strand (83) er blant de første som ga skjellsordet «tyskerunge» et ansikt her i landet. Hun er resultatet av et kjærlighetsforhold mellom en tysk soldat og en norsk pike. Paret hadde til hensikt å gifte seg når krigen var over, men Werner Perkün ble drept i krigen. Tove Laila ble et uønsket barn i Norge, og derfor sendt til Werners foreldre i Tyskland.

Et par år etter freden fikk imidlertid Tove Lailas farmor et brev fra norske myndigheter som slo henne fullstendig i bakken. 

Tove Laila var blitt fem år gammel og var bestemors store kjærlighet og trøst etter tapet av en sønn i krigen. At hun nå måtte sende fra seg sitt halvt norske barnebarn knuste hjertet hennes.

– Men farmor fikk sydd pene klær til meg før hun sendte meg av gårde til Norge, minnes Tove Laila, som i mange år har holdt kontakt med sine tyske slektninger.

– Jeg kom fra et trygg og kjærlig hjem like utenfor Berlin. Selv om det var ruiner og nød, hadde jeg det godt. Livet i Norge ble mitt helvete. Moren min hadde i mellomtiden giftet seg på nytt med en mann som ofte ville banke tyskeren ut av meg. Jeg ble banket med en kleshenger over ryggen, jeg ble siden også misbrukt av stefar og spyttet på fra så langt tilbake jeg kan huske, forteller Tove Laila.

I 2018 fikk hun en offisiell unnskyldning av statsminister Erna Solberg for behandlingen tyskerbarna ble utsatt for.

Nazister i familien

Arnfinn Horne (64) var over 30 år før han fikk vite at besteforeldrene på morssiden var nazister.

– Da falt mange brikker fra barndommen på plass. Blant annet hvorfor vi plutselig og uten forvarsel måtte flytte fra barndomshjemmet og gode venner da jeg var syv år gammel. Hvorfor bilder fra gamle familiealbum var blitt fjernet, og hvorfor det aldri ble snakket om krigen hjemme hos oss, sier Arnfinn.

– Min mor opplevde at hele bygda kom for å lynsje ­familien da krigen var over. Hun fortalte hvordan hun vettskremt satt på loftet med de to søstrene sine da mobben sto utenfor. Jentene bestemte seg der og da for å klippe håret sitt kort i håp om å unngå ydmykelsen ved at de andre gjorde det. Mors foreldre var ikke ­aktive nazister, de var hardt­arbeidende bønder, men med en tyskvennlig innstilling, og det var selvfølgelig nok for bygdefolket som hadde sett at tyske soldater ble ønsket velkomne på gården, forteller Arnfinn.

– Da vi plutselig skulle ­flytte den gangen, var det fordi noen hadde gjenkjent mor som datteren til den nazivennlige bonden. Hun hadde giftet seg og fått nytt etternavn, og ville legge alt det vonde fra krigen bak seg, men fortiden innhentet henne. Foreldrenes valg av feil side under krigen kastet skygger over det opprinnelig lyse sinnet hun var født med. Hun var en fantastisk mor som jeg elsket høyt, og da jeg fikk vite hva hun hadde måttet gjennomgå etter krigen, følte jeg både på sorg og behovet for å vise omsorg, sier Arnfinn.