Triatlon

Sertifisert jernmann

Etter 1900 meter i vann og 90 kilometer på landevei ble det bråstans på brosteinen inne i Haugesund. Den mentale kampen var i gang.

Sist oppdatert

I et anfall av voldsomt overmot (og med litt alkohol innabords) fikk jeg det for meg at jeg skulle greie å gjennomføre en Half Ironman, selv om jeg var totalt utrent og synes både løping, sykling og svømming var utrolig kjedelig. Jeg inngikk til og med veddemål med to kompiser om at jeg skulle gjøre det bedre enn dem. Sjokkerende nok gjennomførte jeg. Det gikk faktisk svært bra, i all beskjedenhet.

Den originale Ironman, som var den originale triatlon-øvelsen, ble første gang arrangert på Hawaii i 1978. Historien forteller at den oppsto som et resultat av en diskusjon mellom løpere og svømmere om hvem som var de tøffeste idrettsutøverne, og man satte samme et program bestående av tre eksisterende konkurranser på øystaten: Waikiki Roughwater Swim (3,86 km), todagersrittet Around-Oahu Bike Race (185.07 km) og Honolulu Maraton (42.195 km). Sykkeldelen ble av praktiske årsaker kuttet med fem kilometer, og man hadde funnet opp en ny idrettsgren. Den amerikanske marineoffiseren John Collins fant ut at vinneren skulle bli kalt Iron Man, og 18. februar 1978 gikk Gordon Haller over streken som tidenes første Ironman etter å ha brukt 11 timer og 46 minutter på kraftprøven.

Iron Man arrangeres fortsatt på Hawaii, og en rekke andre steder i verden, og vår egen Norseman har samme distanse. Imidlertid er ikke 10 - 11 timers konkurranser hverdagskost for folk, så triatlon kommer i en rekke ulike lengder. Den vanligste er nok en såkalt olympisk distanse, som ganske riktig er den man konkurrerer i under OL. Den består av 1500 meter svømming, 40 km sykling og 10 km løping.

Ironman 70,3 blir altså kalt en "half iron", det høres jo ikke så imponerende ut så klart, men den er mye lenger enn den olympiske øvelsen. De kjappeste utøverne gjør unna 1900 meter svømming, 90 km sykling og en halv maraton på like under fire timer, og jeg regnet meg fram til at det burde være mulig å presse seg inn under sju timer (litt under en time på svømminga, omtrent fire timer på sykkelsetet og litt i overkant av to timer på løpedelen).

Det var altså et veddemål som lå til grunn for at jeg skulle prøve meg på en half iron, og begge jeg veddet mot var relativt aktive på treningsfronten. Erik hadde deltatt i flere halvmaraton, mens Pål blant annet har syklet Trondheim - Oslo, og begge legger ned en tre - fire treningsøkter ukentlig. Jeg gikk Birken for noen år siden, også den gang etter et veddemål og uten spesielt mye treningsgrunnlag, men har ligget på latsiden etter den gang. Første joggetur endte med blodsmak, krampe og hold etter tre kilometer.

Jeg har imidlertid trent det siste året, tidvis ganske bra, og selv om det har blitt mange heisaturer der treningen har måttet vike for rølp og moro i løpet av året, var jeg ganske trygg på at jeg skulle greie å gjennomføre da det nærmet seg. Den siste måneden fram til startskuddet gikk syklet jeg til og fra jobben noen ganger (femti kilometer hver vei), og jeg begrenset alkoholinntaket til noen få enheter hver fredag og lørdag, pluss noen pils som belønning etter endt trening så klart, i tillegg til et par sommerfester.

Dette er Ironman 70,3

Ironman ble første gang arrangert på Hawaii i 1978, og det blir fortsatt avholdt årlige VM i øvelsen her. Her skal man svømme 3,9 km, sykle 180 km og avslutte med en maraton. Greier man det innenfor tidsfrisen på 17 timer, med ulike krav til hver av øvelsene, kan man med rette kalle seg en Ironman.

I Ironman 70,3 gjør man unna halve distansen, og kalles dermed en Half Ironman. Haugesund er en av byene der arrangementet avholdes, men det går an å konkurrere på opptil 25 ulike steder bare i Europa, i perioden mai til desember. Verdensmesterskapet i Half Ironman arrangeres i år i Østerrike 30. august.

Men min første og eneste fullførte treningshalvmaraton kom helgen før konkurransen, og eneste gang jeg syklet over 90 km på en og samme tur var helgen før det igjen. Så det er vel ingen underdrivelse å si at jeg kunne hatt godt av noen måneder til med forberedelser. Mine to kompiser stilte utrolig mye bedre trent og forberedt. Jeg hadde derfor ikke egentlig noe utbredt håp om å vinne den interne konkurransen, men var mer enn godt nok fornøyd med å gjennomføre.

Natta før konkurransen sov jeg utrolig dårlig. Jeg har vært flink til å ikke tenke på konkurransen i ukene og månedene før, kanskje litt for flink med tanke på treningsgrunnlaget, men kvelden før går det opp for meg hva jeg skal begi meg utpå. Jeg hadde fulgt et råd om å ta en øl for å sortere ut de verste tankene, men det hjelper lite. Klokka blir 12, ett og to før jeg sovner, og jeg våkner flere ganger i løpet av natta.

Når jeg våknet av vekkerklokken klokka seks var jeg likevel merkelig uthvilt, og når jeg går ut i Skeisvannet litt over klokka åtte er jeg i hvert fall ikke trøtt. Jeg tar en bitteliten runde i det grumsete vannet, for å komme gjennom sjokket av piplende kaldt vann inn på kroppen, og ser rundt på ca 500 innbitte konkurrenter omkring meg. Starten på Iron Man er delt opp i flere grupperinger, først de proffe mannlige idrettsutøverne kl 08, de kvinnelige proffene ti minutter senere og så alle glade amatører under 44 fra 08.25. Vi har lysegrønne svømmehetter på oss. Et kvarter senere starter de over 45, med matchende grå svømmehetter, før resten av damene starter kl ni. Det vil si at jeg har 15 minutter forsprang på en gjeng topptrente gråsprengte, og omtrent 40 minutter på de kjappeste damene. Det slår meg at jeg kan komme til å bli passert av mange i løpet av dagen.

Såkalte Manndomsprøver er i vinden som aldri før. Både Birken på sykkel og ski bli utsolgt på et blunk, og Ironman Haugesund har opplevd en mangedobling av antallet deltakere siden de startet opp i 2002. Da fullførte 60 kvinner og 278 menn. I år var antallet påmeldte over 1600.

De aller fleste ser ut som om de har noe på startstreken å gjøre, og det slår meg plutselig at det ser det ikke nødvendigvis ut som jeg gjør. Jeg har lånt våtdrakt, sykkeldrakt og sykkel for å være med, har en sykkelhjelm med solbrem i stedet for sånn alien-aktig aerondynamisk som de fleste andre, og til tross for at jeg har godt ned fem - seks kilo det siste året har jeg fortsatt såkalt pappakropp, med noen ekstra kilo mage.

Like etter at vi har klappet inn de proffe gutta, som har gjort unna sine 1900 meter på godt under de 25 minuttenes forsprang de hadde på oss, går signalet og vi er i gang. De aller mest ivrige slåss i en mølje innerst til høyre, mens vi som har litt mindre ambisjoner legger oss lenger bak og til venstre. Svømmedelen av triatlonet er likevel en ganske fysisk full-kontakt-idrett. Jeg begynner med å crawle, men skjønner raskt at verken jeg eller noen av de omkring meg er spesielt flinke til å manøvrere i vannet, og legger over til brystsvømming som jeg behersker langt bedre og gir langt bedre oversikt i det kaotiske feltet. Det eneste problemet med dette er at jeg bruker beina langt mer enn de fleste omkring meg, og det kan komme til å koste senere i distansen. Men jeg svømmer svært rolig, med lange tak og føler at det går forholdsvis greit. Kommer litt for langt ut på venstresiden i den første svingen, der er det utrolig langgrunt, og jeg svømmer omtrent hundre meter i vann som er 30 cm dypt med masse sjøgress. Etter halvsvømt distanse følger jeg en liten gruppe svømmere i helt feil retning, som gir meg en liten omvei, og på siste strekket får jeg en fot i trynet som gjør at jeg svelger omtrent en halv liter vann. Men ellers går svømminga over all forventning.

Jeg kommer meg opp av vannet og begynner å gå mot skiftesonen. Alle andre løper imidlertid, og selv om konkurranseinstinktet mitt er fullstendig fraværende til fordel for et mer overlevelsesbasert instinkt, så begynner jeg å småløpe litt jeg også. Det er jo publikum her, og et eller annet sted hører jeg noen rope navnet mitt. Dama til konkurrent Erik står der inne et eller annet sted og tar bilder. Best å løpe.

Jeg jogger inn til skiftesonen, og får vrengt av meg våtdrakta. På med sykkelklær, lommene fulle av bars og juicer og en banan, og på med sko, hjelm og hansker. Før jeg vet ordet av det er jeg ute på landeveien. Kroppen føles helt fin, det er overskyet og ca 18 grader, og nesten ikke vind, selv om dette er Vestlandet. Optimale forhold, med andre ord. Jeg tråkker til ganske bra, og plutselig har jeg passert ti, tjue og tretti kilometers merkene. I følge speedometeret på sykkelen har det ikke en gang gått en time. På trening har jeg aldri vært over 25 km/t i snitt, nå er jeg godt over 30. Dette går jo så det griner.

Jeg blir riktignok passert og parkert av den ene romfarerhjelmen etter den andre, de raskeste gråskallene tok meg igjen allerede i skiftesonen.

Etter 40 - 50 kilometer merker jeg at jeg begynner å bli litt mer sliten. Jeg har tatt til meg næring på alle stasjoner, spist noen energibarer og føler ikke akkurat at jeg går tom, men jeg har mindre fraspark i beina.

Etter 65 km er jeg tilbake i Haugesund, og skal ut på en siste sløyfe ut på Karmøy. Nå er det i ferd med å bli tyngre og tyngre. Plutselig kommer de sprekeste jentene, som startet 35 minutter etter meg, mange av dem med minst en litt eldre mann på hjul. Litt for tett på hjul, skal det vise seg, for flere ganger kommer følgebiler og minner dem om "ti meters"-regelen. Dette er hver mann for seg selv kamp, og det er ikke lov til å dra fordel av å ligge på hjul.

Karmøy-runden er seig, noen lange, tunge oppoverbakker suger kreftene ut av meg, men lokalbefolkningen skal virkelig ha for at de har stilt mannssterke opp omkring løypa. Overalt er det ansamlinger med mennesker som jubler og roper, noen med bjeller og andre med 17 mai-effekter. Det veier opp for tapt energi, i hvert fall nesten. Jeg kommer meg tilbake til skiftesonen igjen, i det sola titter fram. Jeg begynner å grue meg skikkelig til løpinga. 21,1 kilometer i stekende sol, med over fire timers aktivitet i beina. Jeg har det ikke akkurat travelt med å komme meg gjennom skiftesonen. Går feil når jeg har satt fra meg sykkelen, dropper å løpe. Tar av meg alle sykkelklærne og ser at jeg har glemt løpeshorts. På med sykkelbuksa igjen. Spiser en banan, drikker masse vann, tar på joggesko og t-skjorte og reiser meg resignert opp.

Etter omtrent 500 meter møter jeg Pål på vei inn med sykkel. Jeg regnet med å lede på ham etter svømming, men trodde han kom til å passere meg på syklinga. Det viser seg at han er ti - femten minutter bak meg i løypa. Jeg angrer på at jeg ikke skiftet raskere. Ubevisst øker jeg løpetakten, og når jeg kommer ned i sentrum har hele Haugesund møtt opp. Godstemningen rundt sykkeltrasseen har blitt til en folkefest i bykjernen. Jeg blir båret fram på jubelen og godstemningen til de oppmøtte. Jeg svinger opp fra sentrumsgata, spretter opp en liten kneik, svinger lett gjennom noen smågater og møter veggen med et brak etter omtrent fire kilometer. Jeg er helt ferdig. For første gang vurderer jeg om det finnes andre alternativer enn å bli ferdig med dette.

De neste par kilometerne går jeg. Jeg lander på at jeg skal avslutte, jeg skal komme meg i mål, men det lille fnugget av håp jeg hadde da jeg så Pål i trygg avstand bak meg, har forsvunnet. Kanskje orker jeg å henge på ham litt når han tar meg igjen. Når jeg kommer til seks kilometers-merket begynner jeg å regne på prosenter og avstander, og innser at jeg faktisk har gjennomført over en fjerdedel av løpinga. Jeg får i meg litt energidrikk, litt banan og tar i mot en svamp med vann på neste drikkestasjon. Og så begynner jeg å løpe igjen. Det går slettes ikke fort, men det er løping. Jeg hadde blitt diska på kappgang, i det minste. Når jeg vender etter ca sju kilometer har jeg okkupert hodet med utregninger og andre tankespill. Når passerer jeg 40% av løpet, hvor stor del gjenstår av hele løpet, omgjort til prosent av tiden, etc. Så møter jeg på Pål igjen. Han ligger nesten halvannen kilometer bak meg. Omtrent ni minutter om han løper kilometerne på seks minutter, som vi hadde kommet fram til var en grei pekepinn. Jeg fikk nye krefter.

Jeg inngikk en avtale med meg selv om jeg skulle få lov til å gå gjennom hver drikkestasjon, og opp to spesifikke bakker, ellers skulle jeg løpe. Dette hjalp. På andre runden visste jeg nøyaktig hvor drikkestasjonene var og når det kom oppoverbakke. Jeg gledet meg til de to oppoverbakkene. På vei til andre og siste vending møtte jeg Erik. Dessverre kunne det se ut som om han hadde to bånd, det vil si at han hadde vært på andre vending allerede. Jeg ble litt nedstemt. Jeg følte at jeg kunne ta Pål nå, men Erik hadde tatt igjen de 15 minuttene han lå bak meg i løypa, og plusset på en hel haug minutter.

Ved en tilfeldighet så jeg ned på min egen arm, jeg hadde også to armbånd. Vi startet jo med ett. Erik hadde mest sannsynlig ikke rundet mer enn en gang. Han var en halv runde bak meg i løypa. Jeg ledet over begge kompisene.

Jeg fikk nye, uante krefter, og de siste fem - seks kilometerne gikk som en lek. Da jeg hadde en halv kilometer igjen til mål møtte jeg Pål, som hadde en kilometers sløyfe mer enn meg til mål. Han gratulerte meg med seieren. Plutselig var konkurranseinstinktet tilbake for fullt. Jeg stavret meg gjennom de siste meterne, høy på stemningen fra Haugesundspublikummet, og passerte målstreken på 6:29:22. En halvtime bedre enn jeg hadde våget håpe på. Jeg klarte det, jeg var en Iron Man. En halv en, i det minste.

1381 deltakere gjennomførte Iron Man Haugesund, av dem hadde jeg den 1165. beste tiden. Jeg ble nummer 994 av 1080 startende menn, og i aldersgruppa 40 - 44 var jeg 187 av 197. Jeg luktet altså ikke akkurat på en pallplassering, men var bedre enn et par hundre deltakere og ti av dem jeg startet samtidig som. Og ikke minst slo jeg de to kompisene mine. En bedrift ingen av dem, meg selv eller noen andre hadde hatt noen tro på. Akkurat det var prikken over i-en.

Nesten gang skal jeg også øve på være raskere i skiftesonen, jeg skal ha flere og lengre treningsøkter på sykkel og løping, og ikke minst kombinasjonen av de to, og kanskje skal jeg bli flinkere til å crawle. For det blir en neste gang, merker jeg. Neste mål er å komme under 6 timer. Om jeg ikke da skal gå for en hel Iron Man ... Huff.

Denne saken ble første gang publisert 10/07 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.

Les også