Helvete er som forventet fylt av egoistiske rasshøl uten begrep om egne begrensninger. Det er fylt med smerte og langsom pinefull tortur, og maten er ikke all verdens den heller. Ingen overraskelser der, altså. Men helvete er også snødekt og kaldt. MANN har gått Birken. MANN har lidd og MANN har hatet. Her er historien om verdens verste opplevelse.

Overvurdering

Det startet med en breial kommentar om at "det der hadde jeg greid lett". Jeg er sikkert ikke den første som har sagt det der, men for Guds skyld, la meg bli den siste. En god bekjent ville nok ha latt meg slippe unna med en slik flåsete kommentar, men en skikkelig god venn lar ikke slikt sleivete skryt slippe unna. "Bevis det", sa kompisen min tørt. Det gikk som det måtte gå, selvsagt skulle jeg gå Birken.

Jeg hadde første skitur 2. januar i år. Da gikk jeg 3 kilometer og var helt pumpa etterpå. Men fordelen med å starte på bunn er jo at det bare kan gå oppover, og i løpet av den første uka hadde jeg allerede gått over en mil. Neste uke hadde jeg gått to mil, og uke tre, vel da var jeg nede på en igjen.

Jeg kjøpte nye ski i begynnelsen av februar, riktignok bare turski ikke racing, jeg hadde ikke planer om å blakke meg fullstendig på overmotet mitt.

I midten av februar begynte jeg å bli cocky, og tro at dette faktisk kunne gå. Jeg utbasunerte mine intensjoner på Facebook og fikk kjapt et par veddemål å bryne meg på. En kasse øl på at jeg skulle greie snittet for min årsklasse, 4, 37 fra året før, og et litt mer sobert om at jeg skulle greie det på under fem timer.

=

Aldri før

Jeg tok kontakt med den lokale sportsbutikken, Energihuset på Nesodden, og fikk butikksjef Marius til å preppe skiene mine sånn som proffer gjør det. Med vokser og varmeapparater, og det hele. Til og med et pulver som heter Cera F, som er fluorkarbon som nesten er like dyrt som om jeg hadde preppet skiene med kokain.

"Denne preppen koster normalt mer enn skiene dine Mats", sa Marius mens han la på noen gode linjer på skiene mine. "Jeg tror vel strengt tatt aldri jeg har lagt Cera F på turski før".

Så forklarte han meg at jeg måtte legge på noen lag med smørning i festesonen på konkurransedagen, solgte meg noe skiklær og heiv på meg en Energihuset-lue, og jeg var "good to go".

=

Idyllisk?

Klart for konkurransedag. Jeg sto opp vanvittig tidlig, kjørte til Rena og gikk ut av bilen. Kaos. Det var mennesker over alt. Stort sett, kunne det virke som, menn i 20 - 40-årsalderen.

Jeg fikk startnummer, fant bussen til skistadion og rakk å bli grundig imponert over det organisatoriske mens jeg la på noen lag med festesmørning. Maken til proft, gjennomført opplegg skal du vel til Tyskland 1940 for å finne maken til, uten sammenligning for øvrig.

Pulje etter pulje med hundrevis av deltakere ble sluppet løs ut i skogene, og det nærmet seg raskt min tur. 26. og siste pulje. Jeg hadde 14500 deltakere foran meg i sporet, sola tittet fram og et bittelite øyeblikk fikk jeg det for meg at dette var litt koselig og idyllisk. Vel, så feil kan man altså ta.

For mange

Startskuddet gikk, og det gikk knappe fem minutter før første nedtur kom. Det viste seg at min iPhone av uante årsaker hadde bestemt seg for å spille samme låta om igjen og om igjen, i stedet for min spesialkonstruerte Birken-mix. En hver sang, hvor enn god den måtte være, blir et helvete når du hører den for sjuende - åttende gang, og til slutt skrudde jeg av hele greia. Strek i regninga.

Problem nummer to kom parallelt med dette sang i loop-helvete: Det er alt, alt, ALT for mange mennesker som går Birken. Det var tjukt av mennesker overalt. Åtte - ti spor i bredden hadde lite å si når det gikk åtte - ti stykk i bredden omtrent i samme tempo. Egentlig er det meningen at de som går treigest skal holde til høyre, sånn at de som går fortest kan gå forbi til venstre. Dessverre føler omtrent 95 % at de tilhører de som går fra middels til fort, slik at det var nærmest umulig å komme seg fram. Kreftene jeg bruker på å keite meg fram og tilbake mellom sporene, for så å hive meg foran folk og akselerere slik at de ikke må bremse opp, hadde kommet godt med senere i løpet. Det skulle jeg til de grader få erfare senere.

=

Velmenende

Monsterbakken på to mil gikk likevel relativt greit. Jeg hadde ikke gått ut for hardt, følte meg i god form, og det var begynt å bli litt tynnere i rekkene. Tredje nedtur kom imidlertid i første nedoverbakke. Jeg satte meg i hockey og syntes det lugga litt. Rundt omkring meg på alle kanter så jeg at folk gled forbi og fra meg. Og da snakker jeg om absolutt alle. Jeg hadde dårligst glid av samtlige 14500 deltakere. Jeg hadde tatt på for mye smøring, eller feil smøring, eller så var rett og slett turskiene mine så rævva som Marius på Energihuset hadde antydet. Jeg bannet for meg selv og måtte stake som en mann nedover alle bakkene.

Så fulgte en del bortover, hvor jeg heller ikke fikk noen glidhjelp. Jeg vurderte å stanse for å ta av smørningen, men viste at det snart kom en ny åtte kilometers motbakke.

I bunnen av bakken spiste og drakk jeg godt, jeg begynte å føle meg sliten, men var glad for at jeg tross alt var halvveis. Jeg spiste opp lefsa og bananen, drakk energidrikken og gjøv løs på siste tunge motbakke, og møtte veggen med et brak 200 meter senere. Krampen hogg til i begge leggene omtrent samtidig, jeg greide å stoppe før den kom for fullt, men jeg merket at den lå og lurte. Så kjente jeg det i lårene. Jeg heiv etter pusten noen minutter, og begynte å merke at ribbeinet ikke var helt i orden det heller. Jeg hadde i grunnen jævlig vondt i det ene håndleddet også. De neste åtte kilometerne er det verste jeg noensinne har vært med på. Det var helt grusomt. Jeg la meg helt til høyre, sammen med de andre sinkene, og nå begynte folk jeg hadde gått forbi å ta igjen meg. Det er sånn at det står hvilken pulje du starter i på sekken, og det er fem minutter mellom hver pulje, så det er lett å tenke seg hva jeg følte når folk fra pulje 16 gikk fortere enn meg oppover bakkene. Vi snakker om folk jeg hadde tatt igjen med 50 minutter, nå hadde de mye større fart oppover bakkene.

Alle de velmenende folka langs skiløypene som kom med tilrop og bød på appelsiner og sjokolade, kunne likeså godt ha stått og spytta på meg. Jeg hatet dem intenst der de satt i sola og grillet pølser og fortalte hvor langt det var til toppen.

=

Kamikaze

Etter omtrent seks kilometer av den åtte kilometer lange motbakken skjedde det imidlertid noe merkelig. Jeg var nær ved å kaste inn håndkle på dette tidspunktet, og vurderte om det var vanskelig å få haik tilbake til Rena fra noe sted. Men samtidig vokste det noe fram inni meg som jeg alltid har visst at jeg har mye av, men som nå viste sitt virkelige ansikt. Viljestyrken. Folkens, midt i den tyngste bakken, i den tyngste dagen i mitt liv, lærte jeg at jeg har viljestyrke. I fleng. Jeg tråkka til, det kilte i legger og lår som fortsatt lå helt i grenseland av full krampe, og ¿ den riktige termen er nok ikke fosset fram, men den får holde. Jeg sleit meg opp de siste to kilometerne, stanset på toppen for å fjerne all smøringen på skia, og fortsatt det som altså ikke helt var å "fosse fram". Jeg fikk en ny smell da det viste seg at det ikke var nedoverbakker da jeg kom til toppen, men en masse bortover, men nå var det rein stahet som drev meg framover. Da jeg kom til Sjusjøen irriterte jeg meg igjen over alle menneskene som hoia, og dreiv på, men takket ja da en fyr kom løpende med en slurk øl.

Endelig kom da også nedoverbakkene. Mange tusen plogende skiløpere hadde ødelagt alt av spor og de i min umiddelbare nærhet ploget også, noe som gjorde det vanskelig å holde sitt eget tempo nedover. Nå var jeg imidlertid så sliten at beinbrudd var en helt overkommelig utgang på løpet, så jeg satte utfor i en kamikazestil som jeg tviler på at Lillehammerfolk har sett maken til. Jeg kjørte sikksakk mellom plogende kjerringer og reddharer, og skiftet spor - eller renner - som en slalåmkjører. Øyeblikket kom da jeg nede i en bakke observerte en fyr som hadde tryna, og folk bremset ned foran ham. Jeg foretok noen kjappe kalkuleringer, og så at dersom jeg samlet beina maksimalt, huket meg ned og kjørte over bakskiene til fyren som lå på bakken, så kunne jeg greie det. Som sagt, så gjort. Jeg skaffet meg nok ingen venner, men passert et tjuetall løpere på et blunk.

Aldri igjen?

De siste fem kilometerne var de lengste jeg noen gang har gått, men på en eller annen måte kom jeg meg gjennom også dem. I mål så jeg at jeg hadde brukt 5, 49 minutter, og dermed hadde tapt to kasser med øl, men fikk vite at det var nesten 2000 personer igjen i løypa som jeg altså hadde gått fortere enn. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv, og det var smerter over hele kroppen. Likevel var det en ting som forbløffet meg, jeg hadde enda ikke, selv i den mørkeste stunden på fjellet eller inn mot mål, formulert tanken "aldri igjen". Nå stilte jeg meg selv spørsmålet; kommer jeg til å gjøre det igjen? Ja, jeg tror dessverre det.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!