Klassisk før-bilde. Til forveksling lik etter-bildet

Mitt alter ego.

Jeg har gjort mange dumme ting her i livet. Faktisk kan det egentlig godt stå på gravstøtten min den dagen en av de dumme tingene mest sannsynlig gjør ende på meg, at «Her ligger Mats Ulshagen, han gjorde mange dumme ting her i livet». Likevel går jeg ikke av veien for å toppe lista fra tid til annen, og i august i fjor greide jeg i (litt for) hyggelig lag å lire av meg setningen:

«Vi skulle ikke ha forsøkt oss på den triatlonen da?».

Foranledningen var at vi hadde drukket og spist godt, og min nabo Erik fortalte at han hadde blitt utfordret av broren til å delta i Ironman 70,3 i Haugesund neste sommer. Erik er noen år eldre enn meg, ble truffet av 40-årskrisa lenge før meg, og har således drevet aktivt med trening i flere år allerede. I tillegg til å ha gått ned 10 - 15 kilo, løper han ti kilometere og sykler i timesvis uten å anstrenge seg merkbart. Til sammenlikning var jeg på dette tidspunkt omtrent 10 kilo over min komfortvekt, jeg gjorde knapt nok noen fysisk aktivitet utover å gå til og fra båten hver morgen, og av og til valgte jeg trappa framfor heisen når jeg skulle til lunsj. Likevel valgte jeg altså å foreslå at vi skulle ta i mot utfordringen, selv om Erik hadde takket nei og begrunnet det med at han ikke var i nærheten av god nok form til å gjennomføre noe slikt. Men jeg insisterte, og argumenterte med at vi hadde god tid på å komme oss i form, og etter et par øl og noen whisky var han med. Dessverre.

Dette er Ironman 70,3

Haugesunds-varianten av Ironman er halve lengden til den originale styrkeprøven på Hawaii

Ironman ble første gang arrangert på Hawaii i 1978, og det blir fortsatt avholdt årlige VM i øvelsen her. Her skal man svømme 3,9 km, sykle 180 km og avslutte med en maraton. Greier man det innenfor tidsfrisen på 17 timer, med ulike krav til hver av øvelsene, kan man med rette kalle seg en Ironman.

I Ironman 70,3 gjør man unna halve distansen, og kalles dermed en Half Ironman. Haugesund er en av byene der arrangementet avholdes, men det går an å konkurrere på opptil 25 ulike steder bare i Europa, i perioden mai til desember. Verdensmesterskapet i Half Ironman arrangeres i år i Østerrike 30. august.

To skritt fram, og to tilbake

Dagen etter våknet jeg med ganske grundig bondeanger, og etter å ha googlet Ironman 70,3 innså jeg hva jeg hadde begitt meg utpå. Jeg skulle gjerne ha sagt at jeg kastet på meg joggeskoene og begynte å trene umiddelbart, men sannheten er at jeg istedet begynte å motarbeide meg selv.

Jeg dro riktignok ut og kjøpte noen nye joggesko, shorts og t-skjorte, men møtte på en barndomskompis på vei hjem, og fem timer senere hadde jeg spist tre-retters på indisk restaurant, og skylt det ned med en rekke halvliter indisk øl.

Det samme gjentok seg da jeg noen dager senere kjøpte svømmebriller og badebukse, plutselig satt jeg småbrisen på fotballpub med en gjeng kamerater.

Det eneste positive som kom ut av det var at jeg greide å lure med enda en kamerat til Haugesund. Det er ikke bare jeg som gjør dumme valg i livet.

Det skulle ta en uke før jeg begynte med noe som kan kalles trening, da fikk jeg svømt 1000 meter på Frognerbadet mens ungene holdt på i skliene. Noen dager senere greide jeg 2000 meter (som er omtrent det som skal svømmes i Haugesund), men da hadde jeg så vondt i begge beina at jeg måtte ta lang treningspause og belage meg på å bruke heisen på jobben. Jeg har egentlig aldri lært meg å crawle heller, så jeg innså at jeg trengte å utvikle meg her.

Den første joggeturen jeg fikk tatt var omtrent en måned etter at vi hadde lagt de idiotiske planene. Jeg har vel ikke jogget siden cooper-testen (hvor langt kan du løpe på 12 minutter) på videregående i 1991, og det er ingen overdrivelse å si at første økt gikk svært, svært dårlig.

I følge treningsappen Endomondo løp jeg 3,03 kilometer på like under 18 minutter, og da var jeg så sliten at jeg måtte legge meg nedpå inne i skogen, det tok meg en halvtime før jeg skjelvende og med prikker foran øynene kom meg tilbake til bilen.

En uke senere løp jeg igjen tre kilometer, før jeg dagen etter klinket til med fire. Etter ytterligere en måned var jeg oppe i en mil i et strekk.

Så dro jeg på en jobbtur i London, en uke med massive mengder engelske pints, g&t's og junkfood. Og sånn fortsatte det utover høsten og vinteren: Noen små forsiktige framskritt, før jeg dro på en ukes heisatur til Las Vegas. Litt treningsstudio i slutten av november og begynnelsen av desember, etterfulgt av to uker med julebord og fest, julemat, drammer og massevis av deilig juleøl.

To skritt fram og to tilbake der altså.

Treningsutstyr på plass - feire med en øl?

Ble ikke så mye trening i Barcelona, bortsett fra denne sykkelbaren.

Øl som belønning og restitusjon

Det er nå halvannen uke til jeg skal til Haugesund, og selv om jeg faktisk har trent ganske godt de siste to ukene, har jeg også hatt en uke i Dublin og enda en i Las Vegas, samt langhelger i Tallinn, Liverpool og Barcelona i løpet av vinter og vår. Jeg har stort sett hatt med meg treningsutstyret mitt overalt, men det har fått ligge urørt i kofferten, og jeg har latt meg lokke utpå rangling og inntak av masse usunn mat stort sett hver eneste gang. Jeg er vel ikke en gang halvveis i rute etter ti og en halv måned. Det betyr at jeg aller helst skal gjøre ganske mange framskritt de neste halvannen ukene for at dette skal være gjennomførbart.

Jeg begynte å sykle i begynnelsen av juni, og fikk et par 40-kilometere i beina før jeg syklet til og fra jobb for to uker siden (50 km hver vei). På lørdag gjennomførte jeg 100 km i et strekk, men var da så utslitt at jeg sovnet på sofaen kl 17, og sov rundt.

To ganger har jeg greid å løpe over 20 km, som altså er strekningen jeg skal gjennom etter to km svømming og 90 km sykling. Det vil si, jeg har kommet meg gjennom 20 km, de siste tre - fire har ikke nødvendigvis blitt løpt.

En kollega av meg kom tidligere opp med beskrivelsen «et løpesett som ser ut som noen løper under vann i sakte film», og det beskriver i grunnen godt framdriften fra 16 km og ut.

Noen lærdommer jeg tar med meg på veien videre:

* Hva trening angår, så er vel løping, sykling og svømming noe av det kjedeligste det er mulig å gjøre.

* En iskald øl etter en treningsøkt er usedvanlig motiverende, og de fleste jeg har snakket med sier at det faktisk er helt innafor (... noe med kjappe karbohydrater, etc)

* Ikke inngå veddemål/avtaler når du har drukket.

* Å proklamere at «Jeg skal gjennomføre en triatlon i juli» på Facebook gjør det langt vanskeligere å trekke seg. Fint som motivasjon, idiotisk om du faktisk ønsker å trekke deg.

Til slutt tar jeg gjerne i mot trips og triks for hvordan jeg skal få til dette. Jeg er generelt mer glad i tips som «øl etter trening er bra», enn ... vel, «øl etter trening er ikke bra».

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!