På innsiden av kokainfabrikken

Velkommen til Ayacucho, mumler Abraham. Den spedbygde mannen lusker i skyggene og vekker minimalt med oppmerksomhet.

– Det bør du gjøre også, oppfordrer han og forteller kort at planen er forandret.

– Vi drar nå, ikke i morgen, informerer han lavmælt og tilføyer: – Uansett hvem du snakker med… du er bare en fuglefotograf!

Mitt Sør-Amerika-eventyr startet denne gang noen uker tilbake. Peru har nylig seilt opp til å bli verdens største produsent av kokain – noe jeg ville undersøke nærmere.

Gjennom mine kontakter fikk jeg tilbud om å reise inn i det beryktede VRAEM-territoriet, et jungelområde hvor det ifølge FN produseres mellom 200 og 350 tonn kokain i året.

– Vi har funnet en gruppe narkoprodusenter, som er villige til å la deg fotografere deres illegale produksjon av kokain, lød budskapet jeg fikk fra min kontakt, Lorenzo Vallejos.

Ofte er et slikt tilbud enten for godt – eller for farlig – til å være sant, men ikke i dette tilfellet. Lorenzo arbeider nemlig i UNODC, FNs program for narkotika og kriminalitet, i Lima. Han sitter derfor på enormt mye kunnskap om kokainproduksjonen i Peru.

– Narkokarteller fra land som Mexico, Colombia og Brasil er representert i VRAEM… og mye av kokainindustrien her styres av Sendero Luminoso, Perus fryktede terroristorganisasjon.

Lorenzo innrømmet at uten de rette kontaktene er det livsfarlig å reise inn her, og årlig rapporteres det om mellom 17 til 22 drap i området.

– Men det er nok bare toppen av isfjellet, tror han. Alle farene til tross, Lorenzo satte meg i forbindelse med en lokal kontakt i VRAEM.

– Dette er en pålitelig mann, men bruk hodet, og hold deg for all del unna politiet og de militære, advarte han.

Med de rette kontaktene synker risikonivået betraktelig, men det er langt fra en trygg tur jeg har begitt meg utpå, noe jeg merker allerede første dagen…

 

 Spioner og terrorister

– Vi må kjøre fort, hevder Abraham og feier av gårde på en vei som klynger seg til fjellsiden. Den smale stripen av grov grus er mildt sagt av dårlig kvalitet og på Abrahams side ligger avgrunnen 200–300 meter under han. På min side går det flere hundre meter rett opp med løst fjell. Store steiner i veibanen avslører at min tur inn i VRAEM fort kan ende her under en flere tonn tung stein.

Etter hvert blir nærværet av politi og soldater sterkere. Vi har allerede vært gjennom et par politisperringer, hvor bil og passasjerer blir undersøkt.

– De ser etter våpen, forklarer Abraham og forteller at for bare noen dager siden ble to politimenn drept og flere skadet i et bakholdsangrep langs veien.

Etter mange timer på en svingete fjellvei, ankommer vi den lille jungelbyen Machente. Her må vi vente i tre timer før veien åpnes, men Abraham kommer med en advarsel:

– Dette er hovedsjekkposten til både politi og militæret for dem som skal inn i VRAEM, og det er stadig vekk angrep på denne byen, forteller han. Men å bli skutt er ikke den største faren, ifølge Abraham:

– Militæret og politiet er ekstremt mistenksomme til alle som passerer her, de har spioner overalt, så legg vekk kamera og ikke snakk med noen.

Noen timer senere fortsetter ferden vår. De siste milene må vi kjøre i mørket, hvilket ifølge Abraham representerer en ny fare – landeveisrøvere. Ingenting i denne verden er gratis – særlig ikke i dette himmelstrøket. Sikkerheten min i VRAEM er en gruppe kokainprodusenter, som forlanger 12 000 $ (ca. kr 85 000) av meg for at jeg ikke bare skal komme inn i området – men også levende ut igjen. Og disse knitrende sedlene ligger i kamerabagen min!

Men vi kommer omsider trygt fram til målet vårt – landsbyen Pichari.

Slaver

Pichari er et underlig sted og på mange måter veldig ulik andre jungellandsbyer i Peru, men det er noe med atmosfæren her. Soldatene er kledd for kamp, militære helikoptre flyr stadig over oss. Og hva er det med alle disse frisørene og apotekene?

– For å gjøre «lovlige» innkjøp av kjemikalier til kokainproduksjonen, har kartellene etablert en rekke frisører og lignende her, forteller Abraham og tar meg med på en kjøretur.

Store jungelområder er kuttet ned til fordel for kokaplantasjer. Ifølge UNODC er 500 km² i Peru satt av til dyrking av koka og samlet er disse områdene i stand til å levere hele 121 000 tonn kokablader i året.

I Peru er det lov å dyrke koka, så lenge den går til lovlige formål som te og tradisjonell medisin.

– Men det er vanskelig å bevise hvor kokabladene fra en bestemt åker ender, hvilket er en årsak til at kun 5 % av landets kokaavlinger går til lovlig bruk – resten blir omgjort til kokain, medgir Abraham og berører et annet viktig tema: Hvorfor Peru er verdens største kokainprodusent: Korrupsjon.

Nylig ble en høytstående offiser i Dirandro, en spesialenhet i politiet som kjemper mot narkotikakriminalitet, tatt på fersken i å selge kokain han hadde konfiskert. Det ble litt oppstyr en periode, men Abraham hevder at alle med litt innsikt i kokainindustrien vet hvor skremmende vanlig det er at både politi og militære konfiskerer kokain, for så å selge det igjen og putte pengene i egen lomme.

– Som lovens håndhever i et kokainområde, har du muligheten til å tjene en bra slump penger på bestikkelser fra kartellene, forklarer Abraham og legger til: – Vår president, Ollanta Humala, var tidligere offiser i det militæret, og han var til tider utplassert i kokainland.

Abraham peker mot en åpning i regnskogen. En liten landsby bebodd av indianere dukker opp. Her møter vi høvding Amadeo (95). Han forteller at de har brukt kokablader i generasjoner til tradisjonell medisin.

Men kokain har han lite til overs for.

– Elvene våre er forurenset, fisken jeg spiste som guttunge er enten død eller for giftig til å spises, jungelen blir hugget ned og barna våre blir kidnappet, forteller han trist.

Abraham bekrefter hva den gamle mannen forteller:

– Selv om de lever i et område hvor det produseres kokain for millioner dollar i året, er dette de fattigste av de fattige, og hvert år forsvinner flere av barna deres for å ende opp som slaver i kokainindustrien.

Etter et par dager i Pichari er jeg blitt overlesset av historier om kokainindustriens nådeløse brutalitet og forurensende omfang. Og så, en stormfull kveld, begynner andre akt av mitt eventyr i VRAEM.

 

 

Kokainprodusentene

Mørket ligger tykt over oss idet vi triller sakte gjennom jungelen. Et uvær dundrer over oss. Brått stopper vi ved en sidevei. To karer spretter opp på pickupen vår, så tråkker Abraham hardt på gassen.

Vi farer gjennom regnskogen, tar inn på en smalere sidevei, over en ås, inn på nok en sidevei. Så bråstopper han midt i regnskogen.

– Løp inn i jungelen, kommanderer han. Brått er jeg omringet av en svart jungelnatt. En kar materialiserer seg ved min side og vinker meg videre inn i regnskogen. Vi vandrer gjennom mørket. Regnet sildrer fra oven, jeg sklir i gjørma, snubler over røtter og ser knapt hvor jeg går.

– Minimalt med lys, befaler mannen og føler for å dele følgende: – Det er ikke bare de rundt 4500 soldatene stasjonert i området vi ikke må bli oppdaget av – rivaliserende gjenger utgjør en vel så stor fare, og de dreper både deg og meg på flekken.

Etter hvert dukker en liten lysning opp.

– Her, sier mannen og slenger sekken sin på bakken. Ti kilo pasta basica – uraffinert kokain – åpenbarer seg.

– En kilo av dette blir en kilo rent kokain, opplyser han. I VRAEM koster en kilo pasta basica 800$ (ca. kr 5680), omgjort til kokain blir prisen ca. 1300$ (ca. kr 9230). Men det er i VRAEM – i Norge er prisen på ti kilo rent kokain ca. 16 millioner kroner.

– Ikke rart gubben er redd for rivaliserende gjenger, innser jeg og slår opp teltet så stille jeg kan. Kokainproduksjonen starter ikke før ved grålysningen. Nå er det natt, mens to av de maskerte mennene holder vakt.

 

 

Sendero Luminoso

– Vi begynner nå. Abraham vekker meg mens det fortsatt er mørkt. I det svake lyset ser jeg fire menn vandre gjennom jungelen bærende på diverse utstyr og kanner med kjemikalier. Etter hvert er laboratoriet etablert – prosessen kan begynne.

Pasta basicaen blir knust og malt opp i en kjøttkvern. Kjemikalier tilsatt – og jeg er med og tar bilder. En merkelig situasjon, for her er jeg midt i jungelen med illegale kokainprodusenter, men jeg føler at jeg kunne vært hvor som helst i verden med en gjeng arbeidere.

Men når Abraham forteller at to av karene er med i Sendero Luminoso og begge mest sannsynlig har liv på samvittigheten, forstår jeg hvor farlig dette egentlig er. Hvis disse gutta føler for å drepe meg og ta både penger og kamerautstyr, får det neppe noen konsekvenser for dem. Avisene vil bare skrive: «Nordmann involvert i narkotikakriminalitet funnet drept i VRAEM».

Brått blir jeg revet ut av tankene mine:

– Sett deg ned og vær stille, kommanderer Abraham. Et helikopter durer i det fjerne og hvilepulsen dobles.

– Blir vi tatt her, snakker vi minst 30 år i fengsel, hvisker Abraham, men trøster meg med følgende: – Du derimot vil nok få hjelp av ditt lands ambassade, du får neppe mer enn ti.

 

 

Livsfarlige kjemikalier

Spenningen varer heldigvis bare noen minutter og raffineringen kan fortsette. Timene går og jeg sjokkeres over at mennesker faktisk er villig til å sniffe dette opp i nesa.

Selv om kokain stammer fra kokablader, er det ferdige produktet en blanding av livsfarlige kjemikalier.

– Og på kjøpet ødelegger de naturen, finansierer drap og kidnappinger, støtter opp om korrupsjon og skaper svekkede livsvilkår for tusenvis av mennesker i mitt land, snerrer Abraham. Hans ønske er at kokain forsvant fra ønskelisten til rike snobber i den vestlige verden.

– Mitt land og folk kveles av kokainindustrien, innrømmer Abraham, men påpeker at det ikke er hans maskerte venner han vil ramme: – Disse gutta tjener ca. 37 000 Soles (kr 84 000) i året, mens bøndene som dyrker kokabladene, har en årslønn på rundt 15 000 Soles

(kr 34 000).

Abraham forteller at rundt 75 % av innbyggerne i VRAEM er direkte involvert i kokainindustrien, resten er indirekte involvert.

– Lever du her, har du lite valg, påpeker han og forteller at hvis du er involvert og ønsker å komme deg ut, er ikke det enkelt.

– For det første vil kokainkartellene være redde for at du skal tyste på dem – og du kan jo bare forestille deg hva de i så tilfelle foretrekker å gjøre med deg. Ikke er det lett å gå fra å dyrke kokablader til å dyrke for eksempel kaffe heller.

– Det tar fem år før jordsmonnet etter dyrking av kokablader er tilpasset dyrking av kaffe, dessuten kan en kokaavling høstes opptil fem ganger i året, mens kaffe bare en. Abraham sukker: – Risikoen disse karene løper, er enorm og fortjenesten minimal, mens neste ledd i kokainsirkuset tjener millioner.

 

 

Av beste kvalitet

Jungeldagen nærmer seg slutten når den første dosen kokain er ferdig raffinert. Stolt trekker mennene fram en håndfull hvitt pulver, som er blitt tørket i en mikrobølgeovn.

– Ekte vare av beste kvalitet, skryter de, selv om ingen av dem bruker kokain selv. For dem er dette bare en måte å tjene til livets opphold på.

Karene har fortsatt flere kilo pasta basica de skal raffinere, men det vil ta ytterligere tre dager.

– Alt har gått problemfritt så langt, vi burde komme oss ut av området, ønsker derimot Abraham. Narkoprodusentene befaler oss å vente til mørket legger seg.

Når natten faller på, sniker vi oss nok en gang gjennom regnskogen. Abraham går litt i forveien og henter bilen, som er gjemt i buskene et annet sted. Kort tid etter farer vi av gårde på små jungelveier. Først to timer senere merker jeg at Abraham senker skuldrene.

– Jeg tror vi har klart det, sier han idet vi når Pichari, men han advarer: – Hvis noen spør hvor lenge du skal være her, sier du to dager til.

– … men vi reiser i natt, klokken fire, hvisker han.

Tilbaketuren går som planlagt, jeg ankommer Ayacucho og blir møtt av en liten overraskelse. Nyhetene ruller over TV-skjermen og viser at bare noen timer etter at vi passerte Machente på vei tilbake, var det nok et angrep på politiet.

– En drept og flere skadet, forteller Abraham og minner meg på: – Ikke snakk om hva du har gjort i Peru før du er vel hjemme i Norge. Først da er du trygg.

 

Denne saken ble første gang publisert 16/02 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.