Kangbashi i Indre mongolia

Folketomt

Her må det bygges en by bestemte kinesiske byutviklere like etter årtusenskiftet. Resultatet, Kangbashi, står i dag på Indre Mongolias vindblåste sletter. Finnes det noe merkeligere enn en tom millionby?

ET UNDERLIG SYN: Tomme boligblokker popperopp av slettelandskapet i en avsides krok av Indre Mongolia.
ET UNDERLIG SYN: Tomme boligblokker popperopp av slettelandskapet i en avsides krok av Indre Mongolia. Foto: Johnny Haglund
Publisert Oppdatert

Firefelts vei, rekker av høyhus med flere tusen leiligheter og 40 etasjers kontorbygg. Jeg befinner meg i sentrum av en millionby på en torsdags morgen – midt i morgenrushet. Likevel står jeg alene. Midt i veien. Og jeg står trygt, for her er ingen biler. Ingen folk heller.

Jeg rusler videre. Fugler synger uten å bli avbrutt av motorlyder. Lyskryssene skifter mellom rødt og grønt, men her er hverken fotgjengere eller biler. Likevel er busker, trær, fortau, veier og bygninger ikke bare velholdte, men i perfekt stand. Og de er bygd med vekt på moderne arkitektur uten at utbyggerne har snudd på så mye som en krone. Og søppel er så fraværende at jeg begynner å tvile på om jeg faktisk er i en kinesisk by.

Men jeg er det. Og kanskje er jeg ikke bare i Kinas merkeligste by, kanskje er dette også verdens merkeligste by; Kangbashi er bygd for å huse over én million mennesker, men innbyggertallet stopper på 50 000. Og det kun i helgene.

– Mer enn halvparten av Kangbashis 50 000 innbyggere pendler frem og tilbake mellom jobb i andre byer og hjemmet her i Kangbashi, forteller parkarbeideren Wang. Jeg møter ham i en av byens vakre, men folketomme parker. Her sitte han på alle fire og luker ugress. Men tid til å skryte litt av byen sin, har han: – For bare 15 år siden var det ikke annet enn noen små hytter og tørre sletter her, minnes mannen og slår ut med armene: – Nå har vi Kinas flotteste by.

– La oss bygge en ny by!

Kangbashis naboby, Ordos, ligger godt plantet i et avsides hjørne av Indre Mongolia. Men fordi ørkenområdene rundt Ordos var, og fortsatt er, rike på kull, gull og gass, ble byen for et par tiår siden svært velholden. Og ikke ulikt en rekke andre nyrike, kinesiske byer på samme tid, hadde myndighetene i Ordos et stort ønske; å bygge en ny by.

– Vi trenger flere investorer og mer arbeidskraft til våre fabrikker, var den offisielle forklaringen da lokalmyndighetene i 2003 begynte å konstruere en helt ny by ute på de vindblåste ørkenslettene 23 kilometer unna Ordos.

De opprinnelige innbyggerne der Kangbashi nå ligger, ble omplassert, det vil si de ble lovet en leilighet i byen straks den sto ferdig. To etniske mongolske landsbyer ble jevnet med jorden og skyskrapere, fancy bygninger, brede veier og enorme parker overtok slettelandskapet. Og er det noe kinesere kan, så er det å bygge. Kort tid etter sto en moderne by ferdig. Klar for å huse én million innbyggere som skulle bidra til at regionens inntekter ville stige til himmels. Men så skjedde noe uventet. Flere av fabrikkene i Ordos-regionen ble stengt av Kinas myndigheter på grunn av forurensning. Hovedstadens ekstreme smog, samt resten av verdens fokus på nettopp luftforurensning, gjorde at myndighetene i verdens mest folkerike land følte for å ta grep. Konsekvensene for Beijings plutselige innsats mot luftforurensning, fikk store konsekvenser for Ordos og den nybygde byen Kangbashi;

– Menneskemengden som alle hadde forutsett ville flytte til Kangbashi uteble, noe som førte til en rekke konkurser hos de private utbyggerne og mange problemer for de lokale myndighetene, forklarer An, som selv jobber i nettopp et slikt firma her i Kangbashi.

– Vi bygger et leilighetskompleks i utkanten av byen, Tan Ljuen, med luksusleiligheter og svømmebasseng, høy sikkerhet og garasjer under bakken, skryter han.

– Men står ikke tusenvis av leiligheter tomme i Kangbashi, undrer jeg? Gubben smiler:

– Jo, men hit vil folk flytte, hevder han. Når jeg derimot spør hvor mange av de 672 leilighetene de har solgt så langt, er svaret – null.

Å besøke Kangbashi er en underlig opplevelse på mange måter. I begynnelsen da byen sto ferdig, var myndigheten litt flaue over hva de hadde skapt. Kangbashi var kort og godt verdens største og mest moderne spøkelsesby – og det var selvsagt litt pinlig både for myndighetene i Ordos-regionen og de høye herrer i Beijing. Så da Al Jazeeras Melissa Chan i 2009 tilfeldig oppdaget byen under en reise i området og som en av de første journalistene presenterte Kangbashi til resten verden, ble hun faktisk utvist fra Kina.

Men så har vel myndighetene klødd seg litt i hodet og undret over hva i all verden de skal gjøre med denne enorme spøkelsesbyen uten å tape for mye ansikt og for mange penger. Svaret de har landet på er turisme. Og da blir det nesten enda merkeligere.

Etter en lang dag med vandring gjennom tomme gater, topper det seg når kvelden sniker seg over Kangbashi. For i enden av byens enorme torg, er det hver kveld et lysshow med tilhørende musikk. Kontorbygg på 40 etasjer har blitt kledd opp og ned med neonlys, som blinker i forskjellige farger og fasonger. Jeg har sett noe lignende i Las Vegas – bortsett fra to ting; lysshowet i Kangbashi er større og mer prangende. Tilskuermassen derimot, er ikke helt som i Las Vegas. Kun et fåtall står her, og det underlige er at de jeg snakker med ikke er turister, men fastboende: – Lysshowet og musikken er for turistene, men vi synes det er fint vi også, så vi kommer hit nesten hver kveld, forteller et ektepar og legger til at de elsker byen sin – frisk luft, tomme gater og billige, luksuriøse leiligheter – kan det bli bedre?

Rolls-Royce

Da Kangbashis medietalsmann Chai Jiliang i 2012 ble spurt av China Daily hvorfor det er så få mennesker i byens gater, svarte han: «Hvorfor skal innbyggerne gå i gatene, når de har biler og gratis kollektivtransport?»

Mannen hadde kanskje et poeng, for buss er gratis i Kangbashi og drivstoff til byens innbyggere er subsidiert. Men argumentet hans faller likevel i fisk, for jeg ser nesten ingen biler her heller. Og de få jeg ser tilhører folk som neppe er avhengig av billig bensin for å få endene til å møtes; splitter nye Land Cruisere, Porscher og til en med Rolls-Royce finner jeg her.

– Kangbashi tiltrekker seg velstående mennesker, hevder Juo (62). Selv er han ikke blant dem, men han klager ikke. Snarere tvert imot:

– Jeg tjener 100 Yuan dagen (ca. 125 kr) for å plukke søppel i gatene, og velstående mennesker kaster ikke søppel i parker og på fortau, hevder han.

Som et ledd i planene om å tiltrekke seg turister, blir byen holdt i perfekt stand og flere steder jobber små team av arbeidere med å plante busker og trær, legge fliser og stelle blomster, eller plukke søppel. Og de aller fleste av disse er nomadene som bodde i traktene før Kangbashi ble bygget.

Gjengrodde innganger

Artikkelen finner du i denne ukas Vi Menn
Artikkelen finner du i denne ukas Vi Menn

Men til tross for en hær av arbeidere, tærer tidens tann også her. Synligst er dette i drabantbyene. Her står 24 etasjers boligblokker på rekke og rad. Hver blokk har 72 romslige leiligheter myntet på familier. Men utenfor står tomme lekeplasser og under bakken ligger garasjeanlegg med gjengrodde innganger. Inntrykket av ubebodd by hviler tungt over disse massive blokkene.

Og fordi kinesere generelt har stor respekt for lover og regler, er ingenting ødelagt. Vinduene i de tomme blokkene er uknust, dører og garasjeporter ikke brutt opp. Det er med andre ord bare å flytte inn for dem som ønsker. Og kanskje kommer det beboere hit en gang i fremtiden. Inntil da er dette verdens største og mest moderne spøkelsesby – med god margin.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen