Finner og nøytraliserer de verste terroristene

Hello, you must be the Norwegian guy. Welcome to Colorado!

Marty Skovlund strekker fram en enorm neve, og min hånd forsvinner i hans. 28-åringen måler 193 på strømpelesten og gir umiddelbart inntrykk av å være en tøffing.

Og det er han. Marty har vært gjennom fem perioder som elitesoldat i Irak og Afghanistan. Spesialitet: Spore opp og nøytralisere de verste terroristene. Gjerne i senga mens de sover.

Nå har han skrevet bok om sine og kameratenes opplevelser:

– Jeg tok vel en sjanse der. Ekte US Rangers snakker nemlig aldri, men jeg mener soldatenes historier fra vårt lands moderne kriger må fortelles. Våre landsmenn vet  altfor lite om hva som skjer i krigen vi kjemper for dem.

 

 

Bestefar fallskjermjeger

For ca. hundre år siden kom to norske lykkejegere til havna i New York for å starte et nytt liv. Brødrene Oskar og Olav Larsen satte seg på toget vestover, der nordmenn hadde slått seg ned før dem. Olav Larsen er Martys oldefar. Det første han fant ut, var at annenhver norskamerikaner i Sør-Dakota het Larsen til etternavn. Derfor tok han navnet Skovlund, og startet sitt eget slektstre.

Olav Skovlund giftet seg norsk, og fikk en haug med barn. Martys bestefar vervet seg for US Army, og sloss som fallskjermjeger mot tyskerne i Normandie under 2. verdenskrig. Han overlevde, kom tilbake til Sør-Dakota og stiftet familie.

– I vår familie har alltid Gud og Amerika stått sterkt. Og så er vi blitt minnet på våre norske røtter. Jeg har hørt mye om lefse og lutefisk, smiler Marty, idet vi svinger inn foran leiligheten han deler med samboeren Laureen, og deres to måneder gamle datter Lydia.

Han trodde han skulle få mye tid til den nybakte familien, nå som han har levert inn uniformen i US Army. Men etter at han bestemte seg for å skrive bok, er hverdagen blitt svært travel. Han reiser rundt i USA og snakker om boka – samtidig som han er i gang med en ny.

– Det var rett før vi nådde bestselgerlisten i New York Times, men så gikk Amazon.com plutselig tom for bøker. Dårlig timing, sier Marty og rister på hodet.

 

 

Jaktet terrorister i natten

For Marty Skovlund ble det tidlig klart at han ville gå i bestefarens militære fotspor. Han dro rett fra High School, som 18-åring, til Forth Benning i Georgia, der han utdannet seg til spesialsoldat i US Rangers. Det 75. regimentet i US Rangers er en enhet der du skal være tøff i kroppen og kald i ho-det for å slippe gjennom nåløyet.

– Vi er nok ikke like kjent som Forsvarets andre spesialgrener, Navy Seals og Green Berets. Vi pleier å si det er fordi vi ikke er like PR-kåte som dem, smiler Marty.

Etter endt rekruttskole ble han kastet rett i krigen. Han ble sendt til heksegryta Bagdad – hvor US Rangers drev såkalt «urban warfare».

– Jeg var 19 år da jeg kom til Bagdad på mitt første oppdrag. Og jeg fikk ikke særlig tid til å tenke på hva jeg gikk til: Første kvelden var det rett ut på oppdrag.

Marty kom til Irak i juli 2006, rett etter at hans kolleger hadde klart å spore opp og drepe landets mest ettersøkte terrorist, Abu Musab al-Zarqawi. 

Etter at al-Zarqawis død var Al-Qaida et fragmentert nettverk. Spesialstyrkene i US Rangers hadde én prioritert oppgave:

– Vi jaget rundt i Bagdad etter såkalte HVT – High Value Targets. Vi skulle ta terrorister som var potensielle ledere i Al-Qaida, i vakuumet etter al-Zharqawi. Vi fikk et navn, kanskje et bilde og en adresse. Så var det å gi seg ut i natten, på jakt.

US Rangers jaktet helst i ly av natten. Det beste var å komme på byttet mens han sov.

– Vi var typisk 25–30 mann ute på slike operasjoner. Det var så klart spennende, for du visste aldri hva som ventet deg bak den døra du skulle sparke inn. Men de fleste terrorister er feiginger, som knekker sammen umiddelbart og overgir seg når vi kommer.

Det hendte imidlertid også at terroristene gjorde motstand.

– Ja, det hendte de tok til våpen. Det endret imidlertid ikke utfallet. Vi vant alltid.

 

 

Lokket i en felle

Det er både fordeler og ulemper ved å være 19 år når du drar på et sånt oppdrag. På den ene siden er du ung og uredd. På den andre siden er du uerfaren, og gjør nybegynnerfeil.

– Jeg var egentlig aldri redd for å bli skutt av en terrorist. Jeg var mer redd for å drite meg ut overfor kameratene mine, særlig hvis jeg gjorde det på en måte som fikk andre skadet. Jeg gjorde ingen alvorlige feil, men jeg husker en gang jeg kjørte gjennom Bagdads gater med baklemmen på bilen åpen, den skrapte i gata og ting falt ut. Det var veldig flaut.

Marty forteller at US Rangers bodde i et av Saddams palasser på den tiden:

– Utenfor hadde vi en haug mobile toaletter. Som straff for den vettløse bilkjøringen, ble jeg satt til å stå vakt ved de dassene en hel natt.

Bagdad var en heksegryte å være amerikansk soldat i, men Marty mener det var lettere å være spesialsoldat enn patruljerende soldat i gatene:

– Vi gjorde nålestikksoperasjoner, og visste hvem vi skulle gå etter. De gutta ute i gatene møtte alt fra hyggelige, gamle mennesker, til barn som skjøt på dem med sprettert, og menn som ville drepe dem. Det var verre for dem å skille ut hvem som var «bad guys».

Mest redd i Bagdad var Marty den dagen i påsken 2008, da amerikanerne planla et større angrep:

– En rakett fra den opprørskontrollerte delen av Bagdad hadde truffet en av våre baser og drept flere amerikanere. Vi skulle slå tilbake, og fikk vite om planene en dag i forveien. Vi skulle inn i deres område, i et koordinert angrep. Da rakk jeg virkelig å tenke over hva som skulle komme, og jeg rakk å bli redd.

Marty og kollegene fikk en snikende følelse av at de ble lokket inn i en felle: – De visste at vi ville slå tilbake, og vi fikk en følelse av at de ventet på oss. At vi var på vei rett inn i en felle. Jeg tenkte at «this is it, nå kommer jeg til å bli skadet eller drept».

Generalen må ha tenkt samme tanken, for dagen etter avblåste han hele aksjonen.

 

 

Afghanistan verst

Marty Skovlund dro tilbake til Georgia og Fort Benning mellom sine oppdrag i kampen mot terror. I perioden 2006 til 2010 var han på hele fem oppdrag for US Rangers i utlandet; tre perioder i Irak og to i Afghanistan.

– Jeg synes Afghanistan var verst, på grunn av terrenget. Vi jaktet Taliban i fjellene, og det var fryktelig tungt. Vi var trent i Georgia, i varmt vær i lavlandet. I Afghanistan måtte vi gå lange marsjer i 3300 meters høyde, i temperaturer under null. Steinene var akkurat for små til å trå på, og akkurat for store til å skreve over. Vi var definitivt på bortebane.

Marty forteller at motstanden var mye hardere i Afghanistan enn i Irak.

– Taliban hadde langt mer krigserfaring enn terroristene vi var opp mot i Bagdad. De disponerte bedre våpen, og hadde stor fordel av terrenget. Det var noen tøffe tak der nede.

Han opplevde å bli skutt mot flere ganger, men aldri truffet. Tre kompiser døde på oppdrag, mens Marty var i Afghanistan. Marty bærer i dag et armbånd til ære for en av dem – Kevin Popes navn er inngravert i armbåndet. Den mest dramatiske opplevelsen Marty hadde, berodde på en ren misforståelse.

– Vi var en tropp som ble sluppet ut høyt i fjellet, og skulle jakte på Taliban i noen huler. Plutselig fikk vi beskjed fra hun som satt hjemme i Washington og så på satellittbilder at en gjeng på 40 fiender nærmet seg vårt område.

Det oppsto nærmest panikk i troppen.

– Vi var også 40 mann, så en åpen konfrontasjon i fjellene mot en likeverdig fiende kunne blitt virkelig stygt. Jeg rakk igjen å tenke at nå ville jeg bli skadet eller drept.

Like etterpå kom imidlertid kontrabeskjed fra Washington.

– De hadde tolket bildene feil, det var oss de hadde sett! De trodde vi var Taliban! Da dro jeg et lettelsens sukk, samtidig som jeg ble forbanna på dem hjemme. Det skal ikke gå an å gjøre en sånn tabbe!

 

 

Meningen med krigen

Mellom utenlandsoppdragene oppholdt Marty seg på Fort Benning i Georgia. Ute i det sivile livet traff han Laureen, og de to ble et par.

Da Marty avsluttet sin aktive tjeneste etter fem utenlandsoppdrag, flyttet de to sammen. Nå bor de i Colorado Springs, foreløpig i en leilighet, men de planlegger å bygge et hus.

I sommer kom lille Lydia til verden, så nå er elitesoldaten Marty Skovlund blitt familiemannen Marty Skovlund.

Han er en av dem som klarer seg bra etter tjenestetiden i US Army. Ikke alle gjør det – i snitt tar 20 ex-soldater livet sitt hver eneste dag i USA. Sånn har det vært de siste 15 årene.

– Det er dobbelt så høy arbeidsledighet blant veteraner, som i befolkningen ellers. Men samtidig har veteraner tre ganger så høy suksessrate i å starte egne virksomheter, som folk ellers.

Marty Skovlund har startet egen virksomhet. Og det begynte med at han ville skrive bok.

– Vi i Rangers er så paranoide i forhold til å fortelle hva vi holder på med. Vår historie er lite kjent. Samtidig er det bare 0,5 % av den amerikanske befolkningen som til enhver tid tjenestegjør i militæret. De fleste kjenner ikke engang noen som har vært soldat. Jeg ville fortelle Amerika om US Rangers, og det er så mange sterke historier om hvordan disse soldatene slåss for landet sitt.

Boken er svært godt mottatt, og Marty har fartet rundt i landet fra intervju til intervju. Men som nordmann lurer jeg på hva han mener med å «slåss for landet sitt». Gir det virkelig mening for en amerikaner å løpe rundt på den andre siden av jordkloden å skyte på folk? Er krigen mot terror en krig det føles meningsfylt å kjempe?

– Du kan kanskje si at bestefar hadde det lettere sånn, under 2. verdenskrig. Tyskerne hadde angrepet i stor skala, og skulle slås tilbake. Men samtidig drev de med teppebombing av byer. Det jeg var med på, var svært kirurgiske angrep. Vi tok ut sånne typer som hadde kidnappet mentalt tilbakestående personer, utstyrt dem med et bombebelte med fjernutløser, og sendt dem inn i et supermarked. Det var de typene jeg var ute etter. De gjorde forferdelige ting, og min jobb var å ta dem. Alt kokte ned til det – å pågripe bad guys. Det ga mening.

 

 

Var det verdt det?

Så kan man jo spørre seg: Var det verdt det? Døde Martys tre Rangers-kompiser i Afghanistan for en viktig sak?

– Dessverre tror jeg Taliban tar over landet nå som vi trakk oss ut. De lever virkelig som på 1700-tallet oppe i fjellene der, det er ingenting som ligner på vårt demokratiske og moderne samfunn.

Det er med tungt hjerte Marty ser på hva som skjer i Irak:

– Mange amerikanske og andre vestlige soldater ofret livet for å ta Mosul fra opprørerne. I dag er Mosul på IS-krigernes hender. Da kan man lure på om det var verdt det.

Spesialjegeren tør å være uenig med sitt lands strategi i kampen mot terror:

– Jeg tror kampen er viktig og må kjempes, men man skal være forsiktig med å invadere et land uten å ha en langsiktig plan, mye tålmodighet og et klart mål for sluttresultatet. Vi trakk oss ut av både Afghanistan og Irak for tidlig. Husk at USA erklærte sin uavhengighet fra britene i 1776. Hele 36 år senere, i 1812, sloss vi fortsatt mot britene. Å vinne en krig, tar den tiden det tar. Det finnes ingen snarveier.

Marty Skovlund trekker på skuldrene og løfter lille Lydia opp av kurven. Norskamerikanerens liv som spesialsoldat er over, og han angrer ikke på det han har vært med på.

– Kampen mot de folkene må tas, uansett. Og jeg vil heller ta den der borte enn utenfor huset til familien min her i USA.

Denne saken ble første gang publisert 13/01 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.