Test: Volvo XC90 D5
Vi skulle ønske den var perfekt, men det er bare nesten.
Volvos nye generasjon stor-SUV har både vært en salgssuksess og en favoritt blant biltestere. Da vi publiserte vår første inntrykk av bilen for ganske nøyaktig et år siden var begeistrelsen stor, men hvordan holder den seg mot alle sine knallsterke konkurrenter som har kommet i ettertid - delvis med oppladbar hybriddrift?
Vi har derfor sett på XC90 med helt friske øyne.
Virker utrolig gjennomført
Testbilen vi har vært ute med er en veldig påkostet utgave av dieseltoppmodellen D5. Vi snakker om en bil som koster 900.000 kroner, før Volvo har montert på ekstrautstyr for over 300.000 kroner.
Med det som utgangspunkt legger vi lista skyhøyt for hva vi forventer, og ved første øyekast leverer XC90 etter noter.
Utseendet på bilen er trolig klassens mest spennende, og de karakteristiske LED-lysene utstråler noe hypermoderne. Bilen fremstår kanskje litt "Volvo-boksete", men det er et sjarmerende nikk til arven.
Alt fremstår å være gjennomtenkt, og XC90 er en av de få bilene vi har sett som til og med klarer å plassere kameraet i front på en måte som ikke ødelegger designet.
Det eneste vi kanskje kunne ønske oss var svarte sideskjørt som var litt mindre dominerende.
Luksus på svensk
Innvendig er bilen elegant luksus med et snev av "Volvoskhet". Personlig liker jeg ikke rattet spesielt godt - verken design eller form - men det er en smakssak, og det meste annet fremstår som perfeksjon.
Interiøret domineres totalt av den Tesla-inspirerte nettbrettaktige infotainmentskjermen, hvor Volvo har plassert nært alt av funksjoner. Bilen er nemlig nærmest strippet for knapper. Til og med varme i sete er plassert inn i skjermen.
Skjermen kan brukes med hansker, fordi Volvo har forstått at det tidvis er nødvendig. Vår eneste bemerkning er at trykkfølsomme skjermer tar vekk fokuset fra veien i lenger tid enn et intuitivt infotainmentsystem styrt fra midtkonsollen - slik konkurrentene BMW, Audi og Mercedes gjør det.
Vår topputrustede bil har svært gode skinnseter, skinn i hele interiøret, pusset treverk og en solid dose skikkelig aluminium. Lydsystemet, som dominerer under ruta, er fra ærverdige B&W.
Følger opp bak - nesten
I baksetene er det ikke dårligere. De justerbare baksetene er gode å sitte i, tilbyr godt med beinplass - og i midtsetet er det til og med integrert en sittepute for barn.
Kommer vi oss enda lenger bak, kan vi se at det i bagasjen er mulig å dra opp to ekstra seter.
Her kommer kontrasten til perfeksjon andre steder i bilen til syne: Disse baksetene er rett og slett noe skikkelig plunder å få opp: Først må du fjerne «bagasjeskjuleren», før du må krabbe langt inn i bagasjerommet for å dra opp setene manuelt. På en litt skitten bil, vil du bli møkkete på klærne, og det er noe vi hadde forventet å unngå på en bil 1,2 millioner kroner. Den 3. seteraden burde kunne løftes med en knapp.
Drivlinje
Vår bil er utstyrt med en overraskende liten 2-liters turbodieselmotor under panseret som yter 225 hestekrefter og 470 Nm.
Motoren er egentlig ikke spesielt sammenlignbar med noen X5/GLE/Q7-modeller, som i all hovedsak har større motorer, men motoren har et hyggelig forbruk på 0,58 liter per mil og en ytelse som passer bilen godt. Bilen fremstår ikke på noen måte overmotorisert, men det er en følelse av "tilstrekkelig" når du gir på.
Vi henger oss riktignok noe opp i at motoren er veldig grov i målet. Den høres rett og slett ikke så moderne ut som den er.
Girkassen er satt opp veldig for komfort, og gir oss visse assosiasjoner til Mercedes' girkasser, der sportslighet ofres. Derfor er det heller ikke girhendler på rattet.
Kjøreegenskaper
Dette gjør i grunn ikke så mye, for bilen er også satt opp i en komfortabel retning. Bilens kjøreegenskaper domineres av luftfjæring som også gjør det mulig å heve og senke bilen ettersom om man ønsker sportslig preg, komfort eller høy bakkeklaring for off-road-kjøring.
Understellet takler ujevn og dårlig vei ganske så godt, men virker litt brå med enkelthumper. Dette er et ganske klassisk luftfjæring-problem.
Bilens komfortfokus gjenspeiles også i at utvekslingen mellom ratt og hjul er ganske liten. Eller sagt på en annen måte: Du må vri ganske mye på rattet.
Firehjulsdriftsystemet er forøvrig en Haldex-variant, og er tilstede primært for fremkommelighet, ikke sportslighet.
Når det er sagt trives bilen tilsynelatende både på skogsbilveier og under motorveihamring med dynamisk cruisecontrol aktivert. Det er rett og slett ganske så hyggelig å sitte bak rattet - men er det dynamiske kjøreegenskaper du er ute etter, må du gå til konkurrentene.
Konklusjon
XC90 fremstår først og fremst som en utrolig gjennomtenkt og godt bygget bil. Den ser bra ut, den er praktisk, den er komfortabel i hverdagen - og den har et eller annet ved seg at du ønsker å like den.
I all perfeksjonen stikker riktignok de små svakhetene seg også ekstra ut - det er lettere å se svakheter når alt annet er så bra. At man må krabbe inn i baksetet for å få opp den 3. seteraden, og at motoren høres ut som om den er betydelig eldre enn den er, fremstår litt som smuss på linsa.
Bilens kanskje største utfordring er det faktum at BMW X5 plug-in kommer eksepsjonelt godt ut på avgifter i Norge. Den er over 100.000 kroner billigere - og har nesten 100 hestekrefter mer å rutte med.
XC90 kommer også i en svært ettertraktet oppladbar hybridvariant, men den trekker prisen opp.
Men som en tradisjonell stor-SUV, er XC90 en virkelig torn i siden på de tyske premiumprodusentene.
Det gode
- Fremstår utrolig gjennomtenkt
- Tiltalende design utvendig
- Elegant, luksuriøst og funksjonelt interiør
- Oversiktlig og god infotainmentløsning
- Effektiv motor
- Kjøreegenskapene treffer målgruppen veldig godt
- Godt med bakseteplass
Det dårlige
- Kostbart ekstrautstyr
- Ikke tilgjengelig i "billig-hybrid" som X5
- Motorlyden er ikke sexy
- Krever litt innsats å ta opp/ned 3. seterad
Det grusomme
- Ingenting