Drømmetur i vest med kledelig båt

Båtturen fra Bergen og nordover har lenge stått høyt på ønskelisten når jeg har hatt mulighet til å låne en båt på Vestlandet. Men turen krever en porsjon velvilje fra værgudene. Det nytter ikke med stiv kuling fra vest eller regnvær som minner mest om et fossefall.

Denne gangen klaffet det. Tre dager om bord i en Viknes S35 Panorama og relativt velvillige værguder. Riktignok med skiftende forhold – litt regn, litt sol, men viktigst av alt: stort sett rolige vindforhold.

Vi ønsker oss en god start på turen og vil legge mange nautiske mil bak oss på fredagen. Helt siden vi skrev om Knutholmen i Kalvåg for 20 år siden, har jeg hatt lyst til å besøke området rundt Bremanger med båt.

Litt avhengig av hvilken rute man velger, er distansen dit rundt 90 nautiske mil fra Askøy. Og siden vi er på reportasjetur, kan vi ikke bare kjøre på. Noe av poenget er jo å ta noen avstikkere og oppleve folk, steder og natur. Men kystvarselet sier klart og tydelig at dagen i dag er den dårligste, og jo lenger nord vi kommer, desto bedre blir det.

Vi skal en tur innom Skjerjehamn og setter kursen dit via den spennende, trange leden mellom øyene opp mot Fensfjorden. Her går det også hurtigbåter, og dermed er det vel så viktig å følge med akterover som å holde kontrollen forut.

Marsjfarten ligger rundt 22 knop, så vi kan fort få en travel katamaran i hekken. Tåke og yr gir tidvis dårlig sikt, men med stor kartplotter og godt dimensjonerte vindusviskere blir det aldri noe problem.

Historien om en statue

Det går gjetord om gjestehavnen i Skjerjehamn. Her er det lunt og trivelig, med god mat og statuen av Kong Olav. Den som egentlig skulle stått på Rådhusplassen i Oslo, men som etter en stor politisk og offentlig debatt – der noen mente den massive granittstatuen ga assosiasjoner til fascistisk kunst – ble vraket i 2006.

I stedet sikret lakseoppdretter og eier av handelsstedet Skjerjehamn, Ola Braanaas, seg kunstverket. Statuen ble fraktet til Vestlandet og avduket i august 2007.

Da vi runder neset inn mot gjestehavnen, hilser Kong Olav godmodig på oss sjøfarende fra sin opphøyde knaus. Kanskje ville statuen virket voldsom på Rådhusplassen, men her i den røffe vestlandsnaturen passer den godt inn og er litt av en attraksjon.

Lett betuttet forlater vi Skjerjehamn med uforrettet sak. Planen var å ligge her fra lørdag til søndag på returen. Men stedet er reservert hele helgen for feiringen av Firda Seafood Group, selvsagt eid av Braanaas.

Dermed må vi stable om på planene for lørdag og søndag. Den tid, den sorg. Nå skal vi komme oss til Kalvåg med god margin til bordbestillingen klokken 18.30.

Det vi østlendinger tenker på som dårlig vestlandsvær – regnbyger og hyppige skifter mellom sol og skyer – skaper en usedvanlig dynamikk i lyset, slik at landskapet skifter karakter fra minutt til minutt.

Det får vi oppleve rett etter at vi har krysset innløpet til Sognefjorden og kommer inn i den dramatiske naturen i Krakhellesundet. Mørke skyer hviler over båten, mens solen skinner på de grove steinformasjonene i de bratte fjellsidene litt lenger fremme.

Knutholmen – 20 år etter

Kalvåg ligger i en lun vik på østsiden av Frøya, rett sør for Bremangerlandet. Stedet ble et av de viktigste fiskeværene under sildeeventyret på 1800-tallet, med opptil 11 000 mennesker samlet i sesongen. Fortsatt ligger store og små fiskefartøy i havnen, og den godt bevarte bebyggelsen vitner om storhetstiden.

Det kan man i stor grad takke familien Fosse for. På slutten av 1980-tallet sto det dårlig til med de gamle bygningene, men med gründer Svein Inge Fosse i spissen startet et langvarig og møysommelig restaureringsarbeid.

I dag er Knutholmen et av landets mest kjente historiske hoteller, med tilhørende restaurant og romslig gjestehavn rett over bukta. Her legger vi til kai, tidsnok til at de sprekeste i mannskapet får tatt en oppdagelsestur til Småvågane på vestsiden av øya.

Selv på en grå og kjølig junikveld er det full fres på restauranten. En god blanding av lokale, et stort selskap fraktet inn med hurtigbåt, utenlandske turister – samt oss og et sveitsisk par på seiltur.

Selvsagt går det i sjømat – sild, kamskjell og torsk. Sistnevnte rett fra fiskekummene på brygga. Det er ikke noe å utsette på hverken mat eller omgivelser.

Svein Inge Fosse har overlatt driften til sønnen, men er fortsatt hjertelig til stede. Både som historieforteller for hurtigbåtgjengen, frokostvert om morgenen og problemløser når gjestene har små eller store ønsker.

Og ikke minst stiller han opp på en rekonstruksjon av bildet som ble tatt av ham, gjester og en hummer til Vi Menn Båt for 20 år siden.

Dramatikk og idyll

Etter en solid frokost på Knutholmen kaster vi loss og setter kursen mot Bremangerlandet. Først til Iglandsvika for å bunkre diesel, deretter langs den idylliske Grotlesanden før vi runder det bratte neset ytterst mot Nordsjøen.

Det er stille og fint, men de store havdønningene bryter spektakulært over de lumske grunnene og knuses i en sky av skum mot klippene. Selv på en rolig dag krever havet respekt.

Turens vendepunkt blir den åpne, vestvendte bukten Sanden noen nautiske mil lenger nord. Mellom de bratte fjellsidene ligger en av de fantastiske, øde sandstrendene området er så kjent for.

Et par hustufter minner om at «Millom bakkar og berg utmed havet» ikke bare var tomprat. Men på en varm og stille sommerdag yrer det av båter og badegjester her.

På turen sørover mot Florø taper det lave skydekket kampen mot junisolen. Havet ligger blikkstille og dypblått mot horisonten da vi setter kursen sørvestover mot Bulandet og Værlandet.

Norges vestligste fiskevær består av over 300 øyer, og «Nordsjøporten» med sine seks broer og fem kilometer vei binder de rundt 500 innbyggerne sammen.

Men selv om veien ble kåret til Norges vakreste i 2006, er det ingenting som slår følelsen av å navigere gjennom de utallige trange sundene i båt. Lune pletter der frodig vegetasjon veksler med sjøboder og småhus.

Grunnene er mange og lumske, og siden kartplotteren viser at vi seiler over land når vi beviselig befinner oss midt i en smal passasje, setter vi utkikk i baugen.

Dette er et område vi gjerne skulle blitt bedre kjent med, men vi må lenger sørover for å ha Flesland innen rekkevidde før returen til Oslo søndag ettermiddag.

Som erstatning for Skjerjehamn har vi valgt Solund, rett nord for Sognefjorden, som nattehavn. En telefon til det vennlige vertskapet på Solund Leilighetshotell bekrefter at det både er plass i gjestehavnen og ledige bord til middag.

De store kontrastene

Solund er verdenskjent for sin særegne geologi. Med den grove bergarten konglomerat er innseilingen nordfra kupert, nesten brutal i sine formasjoner, og kunne passet fint inn som en naken utpost i en Star Wars-film.

Da vi seiler inn i den lune pollen ved tettstedet Hardbakke, er kontrastene påfallende. En grønn og velordnet oase i alt det ville, der Ravnenipa rager 232 meter over gjestehavnen.

En morsom tur for å trimme veike sjøben etter lange båtturer: rundt tre kilometer, halvannen time tur-retur. Belønningen er et unikt panorama over mange av Solunds 1 900 øyer.

Turen til restauranten Skafferiet ved foten av Ravnenipa er vesentlig kortere, men utsikten er like god som en kald Kinn og en pizza en storbyrestaurant kunne vært stolt av.

Vi ser solen synke langsomt mot horisonten og innser at selv de mest bortgjemte stedene her på Vestlandet har kvaliteter vi østlendinger har god grunn til å misunne dem. Og kystopplevelsene er ikke bare forbeholdt båteiere.

I juni – august kan du delta på øyhopping med postbåten som går mellom Solund og Bulandet.

Vi unner oss en rolig frokost i båten før siste etappe. Det er ikke mer enn 55 nautiske mil før vi kan legge til kai hos Viknes i Bakarvågen.

Landskapet flater ut etter hvert som vi kommer lenger sør, men vi sikksakker mellom øyer og sund for å få med oss mest mulig av området på den siste etappen.

Rik historie

Da er Herdla helt nord på Askøy et naturlig stopp. For rundt 12 500 år siden avsatte smeltende isbreer en flat morenerygg som dannet øya Herdla. De første permanente bosettingene ble trolig etablert for omkring 4000 år siden.

Flere småkonger skal ha holdt til på Herdla gård i jernalderen, før Harald Hårfagre tok kontroll over eiendommen rundt år 900.

Det mest dramatiske kapittelet i Herdlas historie kom under andre verdenskrig. I 1940 gjorde tyskerne øya om til en viktig militærbase.

Det flate terrenget gjorde det mulig for Luftwaffe å anlegge to rullebaner. Herdla ble en av de viktigste fly- og kystartilleribasene for å beskytte innseilingen til Bergen.

Etter 1945 overtok det norske forsvaret anlegget. Kystartilleriet moderniserte senere festningen, som var i operativ drift frem til 2000. I 2015 ble anlegget fredet av Riksantikvaren og fungerer nå som museum.

Øya er også et av Vestlandets viktigste fugleområder, med mer enn 220 registrerte fuglearter.

Som resten av Vestlandet: Vilt, vakkert og variert.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 38 2026