Som å kjøre ei vilter flue

Det er en håndfull av biler som virkelig er legendariske, og det finnes omtrent like eksempler på at en har forsøkt å gjenopplive bilene.

Men det finnes ikke mange eksempler på at moderne retrobiler har truffet så godt som den moderne Mini. Designmessig har den truffet blink - og kjøreegenskapene har vært en inntertier. Suksessen har vært så stor at Mini nå er fire forskjellige hovedmodeller.

Og nå er det altså duket for den tredje generasjonen av den moderne Minien. Som alle nye biler er den litt lenger, litt bredere, litt høyere, har litt lenger akselavstand, forbedret luftmotstand, litt større bagasjeplass, lavere vekt og litt lavere forbruk.

Som før - men annerledes

Utvendig er bilen mer eller mindre som før. Den er riktignok litt større, men bilen fremstår fortsatt som liten. Linjene kjenner vi igjen.

Den største forskjellen finner vi i de nye LED-lyktene og at bilen er litt rundere i kantene, og at grillen nå er betydelig større. Uten registreringsskiltet hadde bilen sett ut som en stor fisk.

Men ikke tro at det er noe negativt. Med vår svart/oransje testbil med striper, er det lenge siden vi har sett så mange med lange blikk - alt fra smågutter til godt voksne damer.

For første gang

Interiørmessig er det ved første øyeblikk som å sette seg inn i den forrige generasjonen. Men så begynner forskjellene å dukke frem.

For det første er det ryddet litt opp i knapper, og en har gått over litt tøffere retrobrytere som ser utrolig kule ut. Den store startknappen som sitter langt nede på dashbordet er en herlig liten detalj.

Men den store elefanten i rommet er at speedometeret ikke lenger sitter midt i dashbordet - for første gang på en Mini. Speedometer, turteller og informasjon om drivstoffstand er flyttet til der vi kjenner det fra andre biler. Vår testbil er til og med utstyrt med head-up-display!

«Vik fra meg, onde ting», tenker nok enkelte, men realiteten er at det er veldig mye mer funksjonelt.

Men ikke tro at dette har gått på bekostning av designet. Det er fortsatt en stor sirkulær form midt i midtkonsollen, men den er bare nå fylt med en større skjerm - som nå styres av en fullverdi iDrive-kontroll i midtkonsollen.

BMW har ikke lagt seg i tøylene for å skjule hvem som står bak, for å si det sånn.

Bilen har fått et betydelig større bagasjerom enn tidligere, men dette er fortsatt en liten bil, så det er ingen plassmester.

Baksetene gir i teorien plass til to, men vi unner ingen personer over 170 å sitte her over tid.

En fantastisk drivlinje

Bilen er selvsagt tilgjengelig i flere motorversjoner, men utgaven vi har testet denne gangen er den du virkelig har lyst på: Cooper S.

Under panseret finner det seg en firesylindret toliters bensinmotor som får pustehjelp av en liten turbo. Og en stor turbo. Den lille turboen sørger for at det er godt med turbotrykk ved lavt turtall, mens den store turboen sørger for at det fortsatt er pulver oppover i registeret.

I motsetning til den forrige Cooper S, som hadde 184 hestekrefter fra en 1,6-liters motor, er nå effekten økt til 192 hestekrefter, samtidig som dreiemomentet er økt og utslippet er noe redusert.

Motoren er herlig umiddelbar. Med 192 hestekrefter er dette ikke verdens raskeste bil, men det er noe med måten den leverer kreftene på som er helt spesiell. Om du virkelig er hard på beinet - og skrur av alt av hjelpesystemer - så spinner du i første, andre og tredje.

Kruttønna jobber i kombinasjon med en herlig og direkte manuell girkasse (automat også tilgjengelig), som har kort gange og svært lettbrukt. Den sørger også for at motoren setter turtall som matcher hastigheten på bilen, slik at giringene går som smurt hver gang.

Som å kjøre ei flue

Men all verdens motor og girkasse kunne vært bortkastet om understellet var dårlig.

Det er det ikke.

I normal modus er bilen leken og lett, om enn noe stiv. Du føler at den gjør nøyaktig det du vil, og på mange måter gir det en følelse av å kjøre en mindre bil enn du egentlig gjør.

Men vi fokuserer mer på hva som skjer når du setter bilen i sportsmodus. Da blir bilen som ei vill flue. Eller som Mini selv sier: Maksimal gocart-følelse.

Gassresponsen blir ikke bare rask, den blir nær umiddelbar - og understellet gjør at du føler enhver kontur i underlaget. Bilen er nær ubehagelig på dårlig vei, men presser frem en helt ekstrem kjøreglede når underlaget er relativt flatt. Bilen reagerer på enhver liten input på både pedaler og ratt, og i bymiljøer er den en sann nytelse å brøyte seg frem i.

Det at bilen har såpass kort akselavstand som den har, gjør at du kan holde høy fart i krappe svinger, og det presser seg lett frem en liten djevel i deg. Bilen er såpass umiddelbar i sin reaksjon at den nesten kan føles ustabil, men det er bare fordi den er så utrolig på hugget og vil være med på all input umiddelbart.

Denne ekstreme kjøregleden gjør at den er for folk som er glad i å kjøre bil, men de som er ute etter en behagelig og myk langdistansecruiser må lete andre steder. Bilen fungerer helt utmerket på motorveien, men den blir stiv og bråkete i lengden.

Ren kjøreglede

Den nærmeste konkurrenten til Mini blir Ford Fiesta ST, som koster omtrent det samme - før du begynner å legge på ekstrautstyr. Når det kommer itl ekstrautstyret er Mini er vesentlig dyrere, men den har også et mye større utvalg.

Fiesta ST er en bil vi hadde utrolig sansen for da vi testet den i fjor, og som på mange måter har de samme styrker og svakheter som Mini: Veldig stiv og utrolig morsom å kjøre.

Les også: Dette kan bli en ekte klassiker

Fiesta er en anelse større, men ikke så mye at det utgjør noe særlig større forskjell enn at den har noe større bagasjerom.

Realiteten er likevel at nye Mini har et hav mer sjarm, og ikke minst utgjør forskjellen i interørkvaliteten ikke rent lite.

Så mens Fiesta ST definitivt gir mest kjøreglede per krone, og gir deg mer bagasjeplass, så er det Mini vi hadde valgt. Den er rett og slett fantastisk morsom.

Vår testbil var utstyrt med det meste av utstyr, med alt fra infotainment-system til 19.000 kroner, et nydelig panoramaglasstak, LED-lys, fartsstriper, HUD, alarm og en «Chili»-pakke til over 30.000 kroner som blant annet gir kjøremodusvelger og mulighet til å tilpasse lyset i deler av kupeen avhengig av kjørestil, alarm og en god del mer.

Fra en grunnpris på knappe 320.000 kroner, havner man da på nær 460.000 kroner. Mini i Norge mener at en normal kundebil vil ha utstyr for 30-60.000 kroner, og de tror vi blir veldig fornøyde.

Om svigermor blir like fornøyd om dette ikke er en bil nummer to, er derimot et annet spørsmål ...