En utrolig restaureringsjobb - se den på Oslo Motor Show
Det finnes trolig bare tre stykker igjen i hele verden. Den ene er norsk, og arbeidet som er gjort med den er smått utrolig
Noen historier er nesten for utrolige til å være sanne. i 1962 kjøpte en ung rekrutt en 1928 Moon i Indre Østfold. Bilen var ukurant og ganske sliten. 62 år senere ble bilen ferdig restaurert av samme mann og fremstår nå som et smykke. Her snakker vi om en innsats som trygt kan kalles en norsk månelanding. Se den på Oslo Motor Show.
Du har kanskje ikke hørt om bilmerket Moon? Derfor tar vi et lite dykk i historien til denne amerikanske bilprodusenten. Som så mange andre amerikanske bilprodusenter startet det hele med produksjon av hestevogner av forskjellige typer. I 1882 startet brødrene Joseph og John Moon selskapet Moon Brothers Carriage Company i St. Louis, Missouri.
De satset på rimelige hestevogner og hadde spesielt stor suksess med det amerikanerne kaller «buggy», en lett åpen hestevogn med høye hjul og god fjæring. I 1905 etablerte Joseph Moon «Moon Motor Company» og lanserte sin første automobil.
I motsetning til mange andre som bare motoriserte sine hestevogner, satset Moon på en skikkelig bil fra starten. Moon Model A var designet av Louis P. Mooers, som tidligere hadde jobbet for Peerless.
Det burde borge for kvalitet. Den første bilen var relativt konvensjonell, men det skulle snart endre seg.
Kvalitetsbiler
I 1912 markerte Moon seg med 5,2 og 5,8 liters firesylindrede motorer med dobbel tenning, og året etter introduserte de en sekssylindret motor. I 1919 forsvant firerne og ble i stedet erstattet med motorer fra Continental.
1919 Moon var en vellykket bil med fint design, velbygget og med en radiatorkappe ala Rolls-Royce, som tydelige viste hvilket marked man satset på. Dette var ikke biler for folket, slik Fords T-modell var.
I 1921 kom de med toppventilert motor, men det fantes også en mindre sideventilert motor i programmet. Motorene hadde fire veivlagre, noe som var uvanlig når det gjaldt sekssylindrede motorer i Amerika på denne tiden.
Andre detaljer var avtagbare hjul med demonterbare felgbaner. Fra 1924 kom Moon også med firehjuls hydrauliske bremser fra Lockheed, der bremsebåndene ligger utenpå tromlene.
At Moon satset på de rike var det ingen tvil om. De etablerte et datterselskap i 1925 som het Diana Motors Co. De kom med rekkeåtter i 1926. Den hadde fått en radiator som var svært identisk med belgiske Minerva.
Gikk over ende
I 1928 kom Moon Aerotype med rekkeåtter, en sideventilert motor på 4,4 liter. Samtidig kom de med en ny sideventilert sekssylindret Continental-motor i modellen 6–72 med syvlagret veivaksel og 80 hestekrefter. 6–72 står for sekssylindret motor og en topphastighet på 72 mph.
I 1929 lanserte de Moon 8–80 Prince of Windsor, kanskje den vakreste av Moons modeller. Med 4,4 liters rekkeåtter, firetrinns girkasse, hydrauliske bremser og automatisk smøring av chassiset lå alt til rette for suksess. Slik skulle det ikke gå.
Etter å ha skaffet seg kontroll over New Era Motors Inc., som blant annet tok frem den forhjulsdreven Ruxton, gikk Moon over ende i 1931.
Det samme skjedde med Kissel Motor Co. som monterte Ruxton på kontrakt. Dermed forsvant to amerikanske kvalitetsmerker fra markedet. Og flere skulle følge etter.
I Norge
Floraen av bilmerker som ble importert til Norge på tyve- og trettitallet var omfattende, men ikke alle hadde suksess og overlevde. Moon var et av merkene med en relativt kort historie fra 1905 til 1930. Norsk importør var Gustav Thrane Steen, men mange Moon ble ikke solgt i Norge.
Hva så med den lekre roadsteren vi her presenterer? Jo, den er førstegangsregistrert i Norge 1.9. 1930 på kjennemerke C-1310, men bilen er en 1928-modell. Er den bruktimportert?
Bilen er en 1928 Moon Aerotype 6–72 Royal Roadster, en forholdsvis dyr og avansert bil for sin tid. Bilen har vært under en svært lang restaurering fra 1962 og var ferdig i fjor sommer, over 60 år etter at den ble kjøpt for en skrapmetallpris på 200 kroner.
Spurte romkameraten
Hvem var så mannen som tok på seg den store jobben med å få bil av dette objektet igjen? La oss spole tiden tilbake til sommeren 1962, og Rygge flystasjon. Her avtjente nemlig Per Arne Rønning fra Sandefjord sin militærtjeneste.
En av romkameratene var opptatt av gamle biler. Han het Kjell Østeby og var fra Mysen. Han hadde arvet en 1920 T-Ford av sin morfar. På en av sine permhelger der han jaktet deler til sin T-Ford, kom han over en 1928 Moon i Ørje som eieren ville selge.
Han videreformidlet dette til en slektning, men angret seg da han var redd bilen skulle ende i Sverige. I stedet spurte han om romkamerat Rønning ikke kunne tenke seg å kjøpe den?
Det ville han, og de tok turen til en gård i Ørje der bilen sto lagret i et gammelt skjul. Rønning traff gårdbruker Bjarne Lysaker som eide bilen. De ble enig om handel og bilen ble solgt for antatt skrapverdi på 200 kroner.
På islagt vann
Noen uker senere var det tid for å hente bilen på Ørje. Rønning hadde lånt en lastebil av faren sin, og dro på tur med en tidligere skolekamerat for å hente sin Moon.
Ifølge selgeren hadde ikke bilen vært i bruk siden 1958, da han hadde brukt den tur/retur Mosjøen. Bortsett fra en pakning i bremsesylinderen på et av bakhjulene, hadde bilen gått som en klokke hele veien.
Lysaker hadde også kjørt med bilen på et islagt vann ved gården, og kommet opp i en hastighet på 120 km/t.
«Sonja Henie-bilen»
Det var en sliten gammel bil som ble med på lastebilen hjem til Sandefjord. Den bar preg av mange års bruk og hadde mye bulker rundt om, i tillegg til en god del rust og dårlig lakk i uoriginal farge.
Bilen var blå og ble av mange kalt for «Sonja Henie-bilen» fordi man trodde hun hadde eid bilen, men dette var en misforståelse. Bortsett fra et manglende reservehjul som hadde blitt kastet ved en feiltagelse, var bilen ganske så komplett.
Bilen ble plassert inne på området der Rønnings far drev trelasthandel. Her forsøkte den nye eieren å få start på bilen. Et batteri kom på plass, en skvett bensin ble fylt på, og bilen ble dyttet med lastebilen – og den startet og gikk fint!
Råttent treverk
Etter dette ble bilen demontert. Ramma var litt skjev, men dette ble utbedret hos Hasle bilverksted.
Mye av treverket i bilen var utsatt for råte og måtte byttes. Rønning lagde selv arbeidstegningene, mens treverket ble produsert i bjørk på en gammel trevarefabrikk i Hedrum.
Fra 1962 til 1968 bodde Rønning i Göteborg og det ble ikke tid til så mye restaurering. Allikevel var Moonen stadig i tankene, og han fikk blant annet laget en platedel som skulle sitte i underkant av radiatoren.
Stor innsats fra flere
Da Rønning kom hjem igjen til Norge flyttet han til Oslo, og bilen (i deler) ble flyttet til en låve i Ytre Enebakk. Det ble tilholdsstedet i rundt 10 år, før den igjen ble flyttet, denne gang til en låve i Bærum. Transporten ble foretatt med god hjelp av veteranbillegenden Jan Tolfsby og hans velkjente lastebil.
Når det kommer til karosserijobben ble denne utført av en annen legende. Ermanno Martinuzzi er et velkjent navn i Norge, og mannen som blant annet har fått mye av æren for Il Tempo Gigante.
Han ble kjent med Rønning allerede i 1972, og Martinuzzi kalte Rønning for sin første kunde. Etter hvert utviklet det seg et vennskap mellom de to.
Etter at Martinuzzi hadde gjort karosseriet klart for lakkering, ble dette fraktet til en venn av Martinuzzi på Elverum, som lakkerte opp bilen i fargene den har i dag. De skal være så nær originalen som mulig.
Selv om motoren startet og fungerte i 1962, bestemte Rønning seg for å gi motoren full overhaling. Dette ble utført med stor hjelp og innsats fra Kåre Malmberg og Torbjørn Johannessen, begge gode venner av Rønning.
Når det gjelder interiør og kalesje så er dette utført av Jan-Oluf Gustafsson i Tanumshede, og resultatet er av høy klasse. Det må også nevnes at Rønning har fått stor hjelp fra personer i den amerikanske Moon Car Club.
Bruktimportert?
Eierhistorikken til bilene er en viktig del av historien, men ikke alltid så lett tilgjengelig. Men for Rønning skulle dette løse seg.
Etter å ha kommet tilbake til Norge i 1968 fikk han, via bekjente, opplysninger fra Statens vegvesen. Kopier av dokumentene fra bilens første registrerte eier viser at det var agent Holger Pedersen fra Vinderen.
Bilens kjennemerke var C-1310, ettersom Vinderen den gang lå i Vestre Aker. Bilen er oppgitt som en 28–29 modell, men altså førstegangsregistrert i september 1930.
I en henvendelse til Statens vegvesens avdeling for historiske kjøretøyer i 2020, fikk Rønning tilsendt et annet registreringskort på C-1310. Her står det at bilen er innført brukt!
Nærmere undersøkelser viser at bilen trolig ikke er bruktimportert, men at man ventet med å registrere den til 1930 av avgiftsmessige årsaker. Prisen for bilen er for øvrig oppgitt til 3925 kroner ved førstegangsregistrering.
Flere eiere
I 1934 selges eller byttes bilen inn hos Nash Automobilkompani, C. Paaske AS i Oslo, forhandler av blant annet Morris. I 1935 dukker Holger Pedersen opp som eier av en Morris.
Eier nummer to er Jonas Corneliussen i Oslo, og bilen har fått kjennemerke A-1233. Selv om Rønning ikke har funnet dokumenter som viser dette eierskiftet har han, ved hjelp av bilder han fikk avfotografert på 70-tallet hos en slektning til Corneliussen, fått bekreftet at det er snakk om den samme bilen.
Bilen er nemlig utstyrt med spesielle hjul og en ekstra dyr frontrute som ikke var blant standardutstyret.
Når det gjelder tredje eier så er det her ikke funnet noen dokumentasjon på hvem dette kan være. Bilen blir omregistrert hos politiet i Romerike den 2. september 1936 på kjennemerke C-18036 og har samme nummer frem til 13. august 1951 da den registreres på gårdbruker Bjarne Lysaker, som da har adresse Ise St. i Skjeberg kommune. Bilen får kjennemerke B-4819.
Senere endres adressen til Rødenes, Ørje, dit Lysaker flytter. Den 11, august 1962 kjøper så Per Arne Rønning i Sandefjord bilen, og blir den femte eieren til den unike bilen.
Kjøring fristet ikke
Etter over 60 år i samme eiers hender er denne unike 1928 Moon Aerotype 6–72 Royal Roadster nå omsider ferdig restaurert. Resultatet er bare helt utrolig bra!
Men Rønning er ikke typen som ser for seg å kjøre med bilen. For ham har alt detektivarbeid og å få gjennomført restaureringen det som har vært drivkraften.
Som han skriver i sin beretning om bilen, en beretning vi har fått og har som kilde for denne reportasjen, «Å skulle kjøre bilen frister meg ikke spesielt», men hva skal han så gjøre med bilen? Den er kun en av tre som man kjenner til i verden, og den eneste som er restaurert.
Skal han selge den tilbake til St. Louis i USA og presidenten i Moon-klubben, eller beholde den i Norge? Hvem i Norge er i så fall den rette til å overta denne bilen som har norsk historie, og ta vare på den slik den fortjener?
Svaret fant Rønning i Larvik kommune, nærmere bestemt mellom Stavern og Helgeroa.
Forvalte perlen
Ole Martin Manvik er flere ganger omtalt i Norsk Motorveteran. Han har en flott samling med veteranbiler og meget egnede lokaler til sin bilsamling.
Etter å ha blitt kjent med Manvik faller valget på ham, og nå er et stykke norsk bilhistorie trygt overført til sin nye eier som virkelig vet å forvalte denne perlen til glede for alle som får opplevd den.
Det finnes mange imponerende veteranbilhistorier, og ditto imponerende restaureringsprosjekt, men denne historien er noe for seg selv:
En ung rekrutt kjøper en ukurant amerikansk luksusbil med store utfordringer i 1962, fullfører en imponerende restaurering over 61 år (inkludert innsamling av dokumentasjon), og velger til slutt å bevare bilen for ettertiden ved på sørge for at den forblir i Norge hos sin nye eier.
Per Arne Rønnings innsats er helt utrolig, og fortjener å bli kalt en norsk månelanding innen veteranbilbevegelsen! Vel blåst!
