Oslo Motor Show 2025
Uhyre sjelden: Snart kommer den til Norge
Oslo Motor Show hyller den italienske bildesigneren Giorgetto Giugiaro med egen stand. Dit kommer et par uhyre sjeldne BMW-er.
Riktignok har Giorgetto Giugiaro designet både Nikon-kameraer og Seiko-klokker, men det er bildesign han er mest berømt for. Vi snakker om en virkelig tungvekter i bilindustrien.
Giugiaro er mannen som har gitt oss kjente folkebiler som VW Golf, Fiat Uno, Fiat Panda, Lancia Delta, Saab 9000 og Renault 19, for å nevne noen.
Giorgetto Giugiaro ble født i Garessio i august 1938 og startet sin karriere hos Fiat i 1955. I 1960 begynte han å jobbe for bildesignhuset Bertone der han debuterte med Alfa Romeo 2600 Sprint.
– Den er min første bil, den første jeg designet, og også min første store kjærlighet, har Giugiaro uttalt i et intervju publisert i Vi Menn Bil i 2003.
I 1965 dro han videre til Carrozzeria Ghia SPA før trangen til å drive for seg selv ble for stor. I 1968 grunnla han Studi Italiani Realizzazione Prototipi S.p. A sammen med Aldo Mantovani i Moncalieri, forløperen til mer kjente Italdesign.
Folkebiler og ville konsepter
Deres første store prosjekt var Alfasud for Alfa Romeo. På 70-tallet ble Giugiaro også hyret av Volkswagen, noe som resulterte i Passat, Scirocco, Audi 80 og ikke minst nevnte Golf. I 1974 begynte han også å jobbe med DeLorean Motor Company som resulterte i DeLorean DMC-12.
Folkelige salgssuksesser og berømte biler til tross, mange assosierer trolig Giugiaro med avantgardistiske konseptbiler.
Og ganske riktig er det mange av disse, som godbitene Alfa Romeo Iguana, Porsche Tapiro, Alfa Romeo Caimano og Maserati Boomerang, som alle ble designet mellom 1970 og 72.
Noen av konseptbilene som er kommet ut av kreativiteten i Italdesign er svært lite omtalt, som blant annet de to BMW-ene som kommer til Oslo Motor Show 24. til 26. oktober. Det dreier seg om Nazca M12 og derivatet Nazca C2 Spider.
i 1991.
Nazca-prosjektet
BMW begynte å samarbeide med Giugiaro tidlig på 90-tallet, men grunnet arbeidsmengden ble det opp til Giorgetto Giugiaros sønn, den da 26 år gamle Fabrizio Giugiaro, å forsyne BMW med en bil.
Da det 437 centimeter lange og 110 centimeter lave resultatet ble vist frem for verden på bilutstillingen i Genève i 1991, var det naturlig å tenke at dette var etterfølgeren til BMW M1, som var designet av pappa Giorgetto.
Trolig var det også intensjonen med ekstremt heftige BMW Nazca M12.
For mange av dem som var innom Genève-utstillingen dette året, var Nazca M12 trolig også en av de mest oppsiktsvekkende bilene de noensinne hadde sett. En ting var dørene. De var konvensjonelle, men vinduene hadde måkevinge-åpning.
Designet var inspirert av Formel 1 og Gruppe C-biler, og bilen var konstruert i karbonfiber.
Riktignok hadde Ferrari lansert F40 fire år tidligere, verdens første serieproduserte bil for vanlig vei som var bygget nesten utelukkende av karbon og kevlar, men slike lettvektsmaterialer var fortsatt ganske uvanlig i bilproduksjon.
Inne i karbonstrukturen satt en femliters V12-motor på 300 hestekrefter hentet fra 850i og 750i.
Motoren var midtmontert i en langsgående konfigurasjon og koblet til en femtrinns manuell girkasse. Bruken av lettvektsmaterialer ga en egenvekt på rundt 1100 kilo, og med en luftmotstandskoeffisient på beskjedne 0,26, skal toppfarten ha ligget rundt 300 km/t.
Aldri grønt lys
Helt i mål var man imidlertid ikke. På bilutstillingen i Tokyo i 1992 avslørte BMW og Italdesign Nazca C2, en videreutvikling av M12.
Den hadde mer raffinert aerodynamikk, mer aggressiv front, motor tunet til 350 hester av Alpina, og ytterligere 100 kilo vektreduksjonen takket være blant annet seter i karbonfiber.
Inngrepene var såpass omfattende at Italdesign presenterte C2 som en langt mer racing-orientert bil enn M12.
I forbindelse med Monaco Grand Prix året etter, ble så en Spider-versjon vist frem. Det var en uvanlig anledning å vise frem en prototyp, men så handlet det da også om en temmelig uvanlig bil.
Sidevinduene og bakvinduet kunne tas av, men dersom det begynte å regne var det bare å hente dem frem igjen fra det rause bagasjerommet. Spider-versjonen hadde også mer krefter med en 380-hesters V12-motor fra 850 CSiS.
Videreutviklingen til tross, det stanset der. Nazca C2 fikk aldri grønt lys. På det tidspunktet vurderte nok økonomene hos BMW en V12-superbil i karbon som et tapsprosjekt.
Kilder: Italdesign, BMW Group Classic og bmwblog.com
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 50 2025
