Bil i fred

Bilkirkegården som forbløffer verden

Det var en gang to brødre med et lite bilverksted og stor mangel på samarbeidsevne.

Pluss ikon
<b>EVIG KØ:</b> Sju folkvogner vil for alltid stå i kø på en av stiene i skogen ved det tidligere bilopphuggeriet i Båstnäs <br/>i Värmland, bare tre kilometer fra norskegrensen. 
EVIG KØ: Sju folkvogner vil for alltid stå i kø på en av stiene i skogen ved det tidligere bilopphuggeriet i Båstnäs
i Värmland, bare tre kilometer fra norskegrensen. 
Foto: Mia Kind Olsen
Sist oppdatert

Slik kunne den begynt, fortellingen om en av Nordens mest særegne attraksjoner.

LES OGSÅ: Lofoten - det ultimate reisemålet for bobilturisten

Gården i skogen der tusen biler er overlatt til naturen. Som om menneskene en dag glemte hvor de hadde parkert, og aldri kom tilbake.

Havnet aldri i pressen

<b>MOTORTRØBBEL:</b> Det går sakte, men naturen sprenger seg vei og vil med årene vinne tilbake herredømmet over bilene.
MOTORTRØBBEL: Det går sakte, men naturen sprenger seg vei og vil med årene vinne tilbake herredømmet over bilene. Foto: Mia Kind Olsen

– Hvordan det kunne bli slik? Tja ... farsan mente vel at det alltids var en liten del igjen av bilen som kunne brukes til noe. Så da havnet de aldri i pressen. De ble bare stående, sier Tomas Ivansson, dagens eier av bilkirkegården i Båstnäs, like over svenskegrensen i de øde skogene øst for Marker i Østfold.

Bilopphugger

Det var faren hans, Rune, og onkelen Tore Ivansson som hugde biler der, men som altså ikke likte å kvitte seg med dem så lenge det var noe igjen. Bilene ble bare satt litt til side.

– Først stablet de biler lengst ut i hjørnene av tomten. Men på det meste var det over 2000 biler her. Da blir det jo litt fullt, sier Tomas Ivansson.

<b>DEL AV NATUREN:</b> En Taunus og to Anglia'er har nærkontakt i et Ford-hjørne på tomten. 
DEL AV NATUREN: En Taunus og to Anglia'er har nærkontakt i et Ford-hjørne på tomten.  Foto: Mia Kind Olsen

I tillegg til samlemanien hadde brødrene en annen egenskap som trolig medvirket til at det ble langt mellom ryddesjauene. De var kronisk uenige om alt.

Ingenting ble gjort

– Hvis farsan sa ja, sa onkel nei. Eller motsatt. Da ble det jo til at ingenting ble gjort. For å si det slik: Fredsmeglerne i FN, Stoltenberg og Bildt, de har bare hatt småtteri å bryne seg på der ute i verden. De har aldri vært i Båstnäs, sier Ivansson.

LES OGSÅ: Slik blir Fiskers nye elektriske luksus-SUV, Fisker Ocean

Norskehandel-eventyret

Faren og onkelen er borte nå. Husene står tomme. Bare bilene er igjen. Hundrevis av dem, kanskje tusen. Noen har stått der siden 1950-tallet. Den siste ble visst hentet i Arvika i 1988. Da var de beste årene til «Ivansson Bil & Motor» for lengst over. Det begynte som et lite bilverksted. Langt fra både folk og biler. Et utfordrende konsept, er det fristende å tenke.

Men det var én stor fordel med beliggenheten.

Det var kort vei til Norge.

Opptur med nordmenn

– Oppturen begynte jo med dere nordmenn. På 1950-tallet da dere ikke hadde lov å kjøpe bil, sier Tomas Ivansson.

Det var mangel på hard valuta i Norge etter krigen. For å stanse pengestrømmen ut av landet, innførte myndighetene kvoteordninger på bilimporten.

De færreste fikk den nødvendige tillatelsen til å kjøpe bil. Unntaket var biler fra Øst-Europa, men Moskvitch og Volga var ikke like gjeve som en Volvo PV eller en Saab 92 eller en Ford Anglia.

<b>LANGTIDSPARKERING:</b> En Folkvogn, en BMW (foran) og en Opel på den åpne  plassen ved de fraflyttede våningshusene. 
LANGTIDSPARKERING: En Folkvogn, en BMW (foran) og en Opel på den åpne  plassen ved de fraflyttede våningshusene. 

Det gjaldt å finne smutthullene.

Og i disse smutthullene dukket svensker som brødrene Ivansson opp på beleilig vis.

LES OGSÅ: Prøvekjørt - Nye Golf 8 (2020)

Kjøpte bil i deler

– Det var ikke samme tollen på bildeler. Så nordmennene kjøpte bil av farsan. Tok av dekkene og tok ut motoren, fraktet den over grensen i deler – og bygde den opp igjen hjemme, sier Tomas Ivansson.

Det var de gode, gamle dager. Brødrene kjøpte og hentet vrak fra forsikringsselskapene og innbyttebiler i hele Värmland, og iblant helt bort til Stockholm.

Foto: Mia Kind Olsen

Selv om bilrasjoneringen tok slutt i Norge i 1960, var det fortsatt et marked for bildeler på begge sidene av grensen. Ivanssons bildemontering, «skroten» på folkemunne, fortsatte å vokse et par tiår til.

Tomas er vokst opp med vrakene, men fikk velment beskjed av faren om å komme seg bort og finne noe annet å leve av. Slik ble det.

– Men jeg er nok blitt mer glad i plassen enn jeg har skjønt. Her en dag fikk jeg se at noen hadde tatt den fine kromfronten på en MG som har stått her siden tidenes begynnelse. Det gikk inn på meg, sier Ivansson.

Fra skrot til kunst

Lenge var bilkirkegården på Båstnäs skjult for omverdenen. Med jevne mellomrom var det noen som uffet seg over skroten i Wermlandstidningen. Med jevne mellomrom var det noen fra kommunen som erklærte at nå måtte det vel» «för tusan» ryddes opp.

Kjøreturen til Båstnäs gir en liten pekepinn på hvorfor bilopphuggerne der inne likevel fikk være i fred. Stedet ligger så avsides at det begrenset seg selv hvor mange de kunne plage med skrotet sitt. Vestover er det ingenting annet enn skog og en og annen bærplukker om høsten. Tre-fire kilometer unna står en røys langs den smale grusveien og forteller at du passerer riksgrensen. Den andre veien, nordover de tre milene til Töcksfors, er … vel, skog og bærplukkerland.

LES OGSÅ: Slik blir Tesla Cybertruck - alt du trenger å vite

Ingen ting ble gjort

De som kom til Båstnäs, kom dit for å lete etter et speil til cortinaen, en skjerm til folkvogna eller unntaksvis fordi de hadde kjørt seg vill. Det var i hvert fall altfor langt å kjøre bare for å irritere seg over hvordan det så ut der.

Ingenting ble gjort. Og et eller annet sted langs veien, ble skraphaugene til noe annet.

Til noe vakkert, sier fotografene som begynte å dra dit på oppdagelsesreise og spre bildene ut i verden.

<b>OMSTRIDT:</b> Bilskroten har ikke alltid vært populær i nærområdet, men er nå akseptert som et frilufts-museum og trekkplaster. 
OMSTRIDT: Bilskroten har ikke alltid vært populær i nærområdet, men er nå akseptert som et frilufts-museum og trekkplaster.  Foto: Mia Kind Olsen

Noe som minner oss om en svunnen tid, sier nostalgikerne.

Noe det er best å se med egne øyne. Før det er for sent.

– Det blir aldri bedre enn det har vært disse siste årene. Forfallet går raskere nå. Om bare noen år vil plassen være mer søplete enn vakker, tror forfatter Staffan Ekengren. Svensken er en av flere som har gitt ut bok om bilkirkegården i Båstnäs.

Til evig tid

Brødrene Ivansson fikk på sine eldre dager oppleve at folk begynte å snakke pent om skroten. Til og med kommunen ble positiv. I 2015 lovte ordføreren i Årjäng at kirkegården skulle få være i fred. Bøkene og bildene og historiene har mot alle odds gjort stedet til en turistattraksjon.

– Jeg vet ikke hvor mange som er der ute i løpet av et år. Det hadde vært morsomt om jeg kunne telt på noe vis, sier Tomas Ivansson.

De aller fleste har gode hensikter med besøket. Ta inn den helt spesielle stemningen. Kanskje se en bil som vekker et minne. Men noen få vil alltid ødelegge. En stor stein ligger på panseret til en av bilene som står helt inn til veien. Frontruta er smadret. De tomme husene er også utsatt for innbrudd. Ivansson har hengt opp en plakat på husveggen.

LES OGSÅ: Kan Tesla Cybertruck bli godkjent uten sidespeil og blinklys?

Ikke ødelegg noe

<b>SJEFEN:</b> Rune Ivansson, en av de to brødrene som etablerte bilkirkegården. Rune Ivansson døde i 2014, bildet er tatt tre år tidligere. 
SJEFEN: Rune Ivansson, en av de to brødrene som etablerte bilkirkegården. Rune Ivansson døde i 2014, bildet er tatt tre år tidligere.  Foto: Foto Privat

– Det er enkle regler. Ikke ta ting, ikke ødelegg noe. Hvis du åpner en bildør, lukk den igjen. Så kan nestemann som kommer, få samme opplevelsen som deg.

Ivansson har sett seg nødt til å komme med en advarsel, også.

– Det er feller i huset. Og husk: Her ute er det ingen som hører at du skriker.

På en regntung høstdag er det heller ikke vanskelig å forestille seg de vrakfylte skogene som en perfekt kulisse for en god skrekkfilm. Bilene dør, men de gjør det sakte. Et karosseri ruster og smuldrer opp i løpet av 80 år. Gummien i dekkene lever like lenge, omtrent. Motorblokken er mer seiglivet. Den kan noen finne spor av om 500 års tid. Og glass og plast forsvinner aldri.

Arkeologiprofessor Mats Burström er blant dem som ser betydningen av plassen for fremtiden.

<b>ØYNENE SOM SER:</b> Selv om man er alene på kirkegården, kan man føle seg iakttatt ...
ØYNENE SOM SER: Selv om man er alene på kirkegården, kan man føle seg iakttatt ... Foto: Mia Kind Olsen

– Selvsagt er den et kulturminne. Den er jo langt mer sjelden enn en steinaldergrop, sier Burström.

Skroten i Båstnäs har blitt kultur. Og vil bestå til evig tid. Det er en overraskende utvikling.

Det hadde kanskje til og med brødrene Ivansson vært enige om. n

Denne artikkelen ble først publisert i bladet Vi Menn høsten 2018.

<b>TOMT SKALL:</b> Bilentusiaster finner fortsatt en og annen originaldel de kan kjøpe, men de fleste godbitene er borte for lengst. 
TOMT SKALL: Bilentusiaster finner fortsatt en og annen originaldel de kan kjøpe, men de fleste godbitene er borte for lengst.  Foto: Mia Kind Olsen
<b>GJEMMESTED:</b> En lastebil som aldri kom seg videre. 
GJEMMESTED: En lastebil som aldri kom seg videre.  Foto: Mia Kind Olsen
Foto: Mia Kind Olsen

Denne saken ble første gang publisert 27/12 2019, og sist oppdatert 05/12 2019.

Les også