Meditasjon
Mindful my ass!
Det skal nytes og slappes av ... Da høres høylydte rop innenfra. «Mamma!»
Jeg sitter på terrassen en sen solskinnsdag. Inspirert av utallige bilder av duggfriske glass, solbrune bein i sand, parasoller og hengekøyer, tenker jeg at det er dags for litt mindfulness her hjemme også.
Det skal nytes og slappes av – og det med store bokstaver. Jeg er overmoden!
Det starter egentlig ganske bra. Jeg kjenner at kroppen møter solstolen med en takknemlig gest. Mens jeg sprer mitt legeme utover legger jeg plutselig merke til hvor trøtt jeg er. Jøss. Skal jeg være mindful må jeg i det minste være våken, tenker jeg.
Jeg myser med sammenknepne øyne mot hekken på plenen og noen spurver som synes å være travelt opptatt med ett eller annet. Dæven – tenker jeg. Nå er jeg mindful! Hører på fuglesang og greier.
I ett sekund kjenner jeg et blaff av takknemlighet over pusterommet som jeg synes å være midt oppi. Ja – tenker jeg. Takknemlighet er bra. Nå er jeg både mindful og takknemlig. Er det ikke det som er greia?
Jeg føler at jeg er på motorveien mot ekte lykke. Nesten verdt en oppdatering på Facebook. Jeg tar et bilde fra solstolen og legger ut på Facebook sånn i tilfelle. Leter meg fram til noe som ligner på et mindful-smilefjes.
I farten rekker jeg å lese flere oppdateringer av typer «nyter», «takknemlig» og «livet er slettes ikke værst». Jøss – tenker jeg. Folk har jammen evne til å kose seg.
«Mamma!»
Jeg prøver iherdig å studere spurvene og tenke tanker som «fri som fuglen» og «fly på lette vinger» og lignende. Da høres høylydte rop innenfra. «Mamma!»
Jeg prøver å overbevise meg selv om at det egentlig ropes på pappa og gjør et heftig forsøk på å stenge det ut. Men neida. «Mamma!»
Jeg vet at jeg må gi meg til kjenne og stiger opp fra mindfulnessmodus. «Hvor er buksa mi?» Vanligvis bruker jeg å svare at jeg har ikke brukt den, men kjenner på intensiteten av ropingen fra en av husets tenåringer at det ikke er rom for humor.
Som den typiske kvinnen jeg er, har jeg oversikt over det meste av løsøre i huset. Så også en bukse som jeg tidligere så slengt over en stol på loftsstua. Problem solved. Back to mindfulness.
Ok. Hvor var jeg? Jo det var solstol, fugler og frihet. Men plutselig kommer jeg på det. Jeg har jo en deig til heving. Kanskje jeg bare skal sjekke hvordan den prosessen går før jeg setter «mindfulnessen» i høygir?
Jeg går inn i huset igjen bare for å oppdage at oppvaskmaskinen er ferdig om to minutter. Kanskje best at jeg venter med å gå ut til den er ferdig. Jeg føler meg effektiv og bretter noen håndklær mens jeg venter. Jeg har alltid tenkt bedre med et ryddig hus rundt meg. Kanskje gjelder dette for mindfulness også? Jeg ser ikke bort fra det.
OK. Så deigen kan stå litt lenger, håndklærne er brettet og oppvaskmaskinen er slått av. Jeg er klar og går tilbake til spurvene og friheten.
Litt skuffet oppdager jeg at de trolig har fløyet til andre jaktmarker. Men jeg kan se på humlene. De er jo fine. Dessuten finnes de på blomstene, noe er jeg svært opptatt av. Apropos det – jeg bør kanskje luke ugress? Nei drit i det, jeg skal jo bare ligge her og være mindful.
Mindful og trøtt?
Lyden som når øret mitt er litt diffus. Som om at jeg kjenner den, men likevel klarer jeg ikke å forklare hva det er. Raskt går jeg igjennom lyden av samtlige hvitevarer vi har, men det er ingen pling – eller plonglyd som matcher denne. Sånn ligger jeg og tenker for og i mot i noe som føles som en god stund - ja akkurat. Det har faktisk gått en halvtime som jeg ikke kan gjøre rede for.
Og lyden – det er min egen snorking. Shit! Så flaut.
Med et rakst blikk sjekker jeg om det står grupper av skuelystne naboer på veien og ler. Heldigvis ikke. I mitt indre så jeg for meg en engere krets av naboer som sto støttet på rivene sine mens de diskuterte hvor ille mannen min må ha det ...
Heldigvis er det bare en av gatas yngre røvere som er på vill ferd langs veien. Han skvetter til når jeg stikker bustehodet mitt over hekken. Jeg trekker et lettelsens sukk.
Konklusjon
Uansett. Det får være nok mindfulness for i dag. Jeg bør vel få den deigen i ovnen. Jeg trekker en rask konklusjon.
Neste gang jeg skal være mindful bør jeg være uthvilt. Og jeg bør legge vekk iPhonen. Alle hvitevarer må være avslått. Og – jeg må ha ryddet hjemme.
Da tror jeg at det kan være muligheter faktisk ...
Les bloggen til Hilde Merete her!
Denne saken ble første gang publisert 19/09 2015, og sist oppdatert 02/05 2017.