Tapt ungdom
«Kjære Stine, femten år. Jeg ser at du hilser spiseforstyrrelsen som en redningsengel når hun banker på døra»
Hilsen Stine, 34 år.
KOMMENTAR:
Kjære Stine, tretten år. Du har trådt inn i de myteomspunnede tenårene. De merkelige årene hvor du slett ikke er et barn lengre, men heller ingen voksen. Jeg ser deg.
Jeg ser at mobbingen, den delvis grove trakasseringen allerede har satt en del spor. Jeg må dessverre fortelle deg at du vil få flere før du greier å legge det bak deg. Ja, for det kommer du til å greie en dag. Det kommer en dag hvor alt er som det er.
Det betyr ikke at du har glemt det vonde som har vært, eller at du ikke er merket, men at du ikke lenger slukes av det. Den dagen du har ditt siste flashback vil komme. Den dagen du har ditt siste mareritt vil komme. Det lover jeg.
En falsk engel
Kjære Stine, femten år. Jeg ser at du strever. Jeg ser at du føler deg helt malplassert på skolen, i familien din og i verden. Jeg ser at du gråter. Jeg ser at du faller utenfor. Jeg ser at du av og til feiler i dine desperate forsøk etter å passe inn. Og jeg ser at du akkurat nå tar en del valg du ikke burde ha tatt. Deler av deg vil merkes for hele livet.
Stine Hanssen Brattland
34 år
Gift med Rune, og modern til to jenter på seks og fire år
Bor i Trondheim
Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor
Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem
Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer
Kjære Stine, jeg skulle ønske du kunne se deg slik som jeg ser deg. Du hører hjemme blant menneskene, du trenger ikke å viske deg selv ut.
Jeg ser at du hilser spiseforstyrrelsen som en redningsengel når hun banker på døra. Jeg hører at hun lover å hjelpe deg gjennom dagene og livet. Jeg forsøker å rope til deg at hun bare vil trekke deg lengre ned i søla. Jeg forsøker desperat å få deg til å forstå at hun er en ulv i fåreklær. Men det er som om vi plutselig snakker forskjellig språk. Vi forstår ikke hverandre lengre.
Jeg hvisker fortvilet til deg at hun kommer til å sluke deg. Til du nesten ikke ser sola lenger. Hun vil drive deg til det ytterste vannvidd, og hun kommer til å stjele mange år fra livet ditt. Jeg ser at du slipper henne inn, og jeg ser at du samtidig forsvinner litt.
En bedre verden
Kjære Stine, seksten år. Jeg ser at du er svimmel. Jeg ser at du er sliten. Jeg ser at du har konstant hodepine. Jeg ser at du føler deg som en total fiasko på absolutt alle plan.
Men hvorfor sier du at ingen kan være glad i deg? Hvorfor sier du at verden trolig ville vært bedre dersom du ikke var en del av den? Det gjør vondt å se alt det du gjør for å tekkes andre. Det gjør vondt å høre at du forteller meg at dine ønsker og følelser ikke lengre har noen verdi.
Gir deg sår
Kjære Stine, atten år. Jeg ser at du har fått deg en ny venn. Du forteller meg at han hjelper deg med å overleve alle disse vonde dagene. Selv ser jeg annerledes på det.
Jeg ser at han gir deg større og mindre sår. Jeg ser at du skynder deg hjem etter hvert eneste nederlag eller vonde følelse for å få tankene over på noe annet. Vekk fra dette ubeskrivelig vonde som gjør at du knapt sover, knapt spiser, knapt puster, knapt evner å tenke en eneste tanke.
Jeg ser at du setter deg ned med denne nye kameraten din så og si daglig. Du skjuler sårene og arrene så godt du kan, samtidig som du ønsker at hele verden skal se. Du minner mest om ei lita jente som har gått deg bort i skogen, og bare ønsker at noen skal komme å vise henne veien hjem.
Og jeg ser at du tror du er fortapt. Jeg ser at lyset slukkes i øynene dine, og jeg ser at du er på nippet til å gi opp. Og da gir du litt faen. Du slipper fasaden litt, og kler etterhvert av deg genseren nå som det er sommer. Selv om folk stirrer, og selv om du synes det er ekkelt.
Også blir det identiteten din, den forskrudde jenta, hun som virkelig har mistet både sans og samling, egenrespekt og verdi.
Mørke dager
Men nå Stine. Nå skal du høre på meg. Jeg har nemlig noe veldig viktig å fortelle deg. Du er ikke et fortapt menneske. Det finnes håp, også for deg. Ja, jeg vet at dagene nå er mørke, de er så mørke som de noensinne har vært. Jeg vet også at det kommer til å bli mye verre enn du trodde var mulig.
Men akkurat når du kjenner med hele deg at alt du vil er å dø, er det bare spørsmål om tid før det første lysglimtet kommer tilbake. Knapt synlig til å begynne med, og du vil kanskje ikke skjønne hva det er. Så vil du blendes, og ønske deg vekk. Sola er så skarp at du knapt makter det. Men du kommer til å venne deg til det.
Tapte år
Du trenger tålmodighet. Og du kommer til å kreve tålmodighet fra alle som er rundt deg. Du skal nemlig tilbake til livet. Du har levd ved siden av i over et tiår, så det vil ta tid. Men du har faktisk den tiden som kreves, og du kommer til å greie det.
En dag vil du kunne puste igjen, og kjenne at det er deilig. En dag vil du tenke tilbake til det som har vært som de tapte årene.
Ja, de er tapte. Ungdomstida får du aldri tilbake. Det som etter sigende skal være den beste tida i livet, vil stå frem som den verste.
En overlever
Men du vil kunne se tilbake på alle disse årene, og vite med sikkerhet at du overlevde. Ok, så var du pengelens og asylmoden da dine jevnaldrende loffet jorda rundt. Ok, så var du ute av stand til å fungere på normalt vis da dine jevnaldrende skaffet seg utdannelser og etterhvert jobber.
Men du har sloss med dine indre demoner, og du har banket livskiten ut av dem. Du var sterkere enn dem.
Ja, demonene dine vil komme tilbake, og nappe deg i klærne med ujevne mellomrom. Ja, de vil skygge for sola av og til.
Men du kommer alltid til å greie å slå dem tilbake til det mørket hvor de hører hjemme. For du overlevde.
Denne saken ble første gang publisert 12/07 2017.
