Mobbing blant ungdom

«Der står de plutselig. Fire gutter fra klassen min. De skal lære meg ei lekse»

Stine følte seg som et bytte på ungdomsskolen.

USYNLIG: Stine i nydelig bunad i ungdomsskolealder. I skoletiden var smilet fraværende, nakken lut og hun prøvde å ikke bli lagt merke til.

USYNLIG: Stine i nydelig bunad i ungdomsskolealder. I skoletiden var smilet fraværende, nakken lut og hun prøvde å ikke bli lagt merke til.

Publisert

KOMMENTAR:

Jeg er tretten år, og har fått meg nye sko. De skiller seg kanskje litt ut. Det er fremdeles sommer i lufta, så jeg har valgt en lett sandalvariant i tøy, med striper i mange farger. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt før jeg går til skolen, men tar dem på meg og tusler mot bussen.

Ingen utenfor klasserommet kommenterer dem til å begynne med. Men i langfriminuttet får jeg høre av noen gutter i klassen at disse skoene får jeg faktisk ikke lov til å gå med. Jeg prøver meg med et kjekt «det bestemmer jeg selv». Og kjenner at det snører seg inni meg.

Jeg ser kanskje provoserende rolig ut der jeg står og prøver med hele meg å ikke bry meg. Det er bare sko. Det er mine føtter. Mitt valg. Men hele meg spenner seg i angst. Jeg merker at det svartner litt for øynene mine, og jeg hører pulsen min dunke hardt og høyt i ørene mine. Til slutt er det det eneste jeg hører, til jeg merker at jeg atter står alene.

Guttene har gått. Ingen andre enn meg hørte hva de sa. Langfriminuttet er over og jeg går inn mot klasserommet. Sakte.

Vold

Vi har forming. Jeg holder en tykk tusj i hånda, opptatt med å skrive ett eller annet. Så hører jeg en stemme ved siden av meg si at jeg skal gi den ifra meg. Jeg sier vent litt, jeg er snart ferdig. Jeg forsøker å fortsette med det jeg holder på med, men blir avbrutt av en smerte i armen. Gutten står fremdeles ved siden av meg, og nå klyper han meg så hardt at jeg skvetter. Jeg gir motvillig fra meg tusjen.

Jeg mister litt fokuset på det jeg holder på med. Veggene kommer imot meg. Læreren ber meg om å gå tilbake til arbeidet mitt. Jeg tør ikke spørre om tusjen igjen.

Formingstimen er over. Jeg somler som vanlig. Jeg orker ikke å høre om planene de andre jentene i klassen legger, hvem som skal bli med hvem hjem, hvem som skal på den eller den festen i helga. Jeg er lei av å vite om planene jeg likevel ikke er inkludert i.

Så jeg er atter sist ut av klasserommet. Sekken på ryggen, på vei hjem. Der står de plutselig. Fire gutter fra klassen min. De skal lære meg ei lekse. De skal lære meg å adlyde deres minste vink. De skal minne meg på at de har forbudt meg å bruke de stripete sandalene jeg fremdeles bruker. Jeg rekker kjapt å tenke at jeg burde ha gitt fra meg den tusjen tvert.

Så tar den ene tak i meg, og holder meg fast. En annen slår meg i magen. En tredje sparker meg på låret og leggene. Hva den fjerde gjør, husker jeg ikke. Heller ikke hvor lenge vi står der. Jeg alene mot fire jevnaldrende gutter.

Gjemmested

Men til slutt kommer læreren ut. Hun ber dem om å holde opp, og jager dem vekk. Hun forteller meg at jeg kanskje bør velge en annen vei hjem enn den jeg vanligvis bruker. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå. Jeg vet ikke om - eller hvor - de venter på meg. Så jeg setter meg i et hjørne, bak noen pulter. Jeg hikster lydløst mens jeg av og til gløtter på klokka. Etter en time håper jeg at de har blitt lei av å vente på meg, og våger meg ut.

Klumpen i magen truer med å sprenge meg i stykker. Jeg ser meg over skulderen annethvert minutt. Jeg våger ikke å ta bussen, slik jeg vanligvis gjør. Jeg småløper mange og lange omveier. Vekk fra området jeg tror de bor i. Vekk fra alle som kan se meg. Og jeg kollapser i senga på rommet mitt, setter på Björk og stirrer i taket.

Slaget

Jeg har sagt noe feil til en av guttene i en mattetime. Jeg husker ikke hva. Pulsslagene i ørene mine blokkerer ut all annen lyd, men synet gjennom brillene mine er knivskarpt. Jeg sitter helt forrest i klasserommet, og det samme gjør han. Han farer opp fra stolen sin, og går med bestemte skritt mot meg. Forbi mattelæreren, en herre av det eldre slaget. En mann med kustus på klassen, utømmelig kunnskap og med sansen for disiplin.

Jeg ser klasse«kameraten» min gå forbi denne læreren, og at han står rett fremfor meg. Han løfter den ene hånda si, og jeg hører slaget treffe øret og tinningen min. Brillene mine faller av, og når jeg plukker dem opp ser jeg at de har blitt helt skeive. Jeg hører læreren. Den strenge, men rettferdige læreren, be ham om å gå tilbake på plassen sin og sette seg. Den strenge, men rettferdige læreren gir han ingen ytterligere korreks.

Pulsslagene mine blir høyere og høyere, til de til slutt stenger ut all annet lyd. Jeg får ikke med meg et eneste ord av hva som blir sagt resten av timen. Eller resten av dagen.

Usynlig

Jeg greier aldri å slappe helt av på skolen. Ikke i timene. Selv når jeg prøver å gjøre meg helt usynlig, spør læreren meg om jeg vet svaret. Jeg er redd for å stikke meg ut, redd for å virke blærete og selvgod. Så jeg svarer alltid «jeg vet ikke» når jeg blir spurt direkte, og rekker aldri opp hånda. Og går ned minst en karakter i nesten alle fag.

Lærerne ser kanskje ikke de hånlige blikkene, eller hører de stygge ordene som blir hvisket. Men jeg får det med meg. Jeg er en svamp som suger til meg alt.

Ensomheten

I friminuttene er jeg lei av å stå alene. Jeg forsøker å gjemme meg unna i gangene. Det er ikke det at jeg ikke vil ut og få frisk luft, men jeg orker ikke at alle skal se ensomheten min.

Ofte blir jeg funnet av diverse lærere på inspeksjon. Får kjeft, anmerkning og trusler om nedsatt i orden og oppførsel. Av og til lurer jeg på hvor mye, eller lite, de vet, alle disse lærerne.

Jeg har ingen plasser å gjemme meg. Selv om jeg stort sett får gå fri av slag, spark og spytting, går jeg alltid med denne fordømte verkbyllen i magen.

Stort sett er ikke det samme som alltid. Jeg føler meg alltid som et bytte, og luter nakken min for å bli mest mulig usynlig.

Skoleåret går mot slutten, men alt jeg greier å tenke på er hvordan jeg skal overleve de to årene som er igjen. Jeg har igjen to år på en skole, som inspektøren stolt har erklært «mobbefri».

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag