Blogger Sophie Elise som forbilde
Je suis Sophie Elise
- Det er nå feminismen har alt å tjene på å ønske Sophie Elise velkommen som hun er, med hele sitt schizofrene vesen.
KOMMENTAR:
- Hvis jeg holder inne magen nok til at den blir tilnærmet flat, og hvis jeg heiser opp puppene med en arm, slik at det ser ut som om jeg ikke har satt tre barn til verden, kan jeg se på meg selv i speilet på vei inn i dusjen og få et rush av godfølelse.
Det er ikke så langt mellom det perfekte idealet av en sexy dame og meg da, på gode dager er jeg der nesten.
Det handler om å finne den mest flatterende posituren, den rette vinkelen og det riktige lyset. Jobbe med det man har. Sleng på litt sotet øyeskygge og en Lana del Rey låt, og det er hakket før jeg knipser en selfie og legger den ut på Instagram, før jeg snapper ut av psykosen snaue fem sekunder senere og sletter hele driten i skamfull panikk.
Jeg er for god for det. Jeg har dessuten studert feminisme på masternivå.
Vondt langt inne i sjela
Noen av oss har et større behov for bekreftelse på at vi ser bra ut enn andre. Og noen av oss har fått akkurat nok bekreftelse til å bli litt hekta på det rushet det er å se seg slik utenfra, som et perfekt objekt i andres øyne.
Blogger Sophie Elise skrev en fin liten sak på bloggen sin om dette i helgen.
Hun skriver: ”I går fikk jeg en kommentar på Instagram som var noe sånt som dette "åh, du har så fine lår, så perfekt thigh gap. Hvordan har du fått det?" og da fikk jeg så vondt langt inne i sjela. Nok et bevis på at instagram og bilder vi viser til offentligheten gjør både oss selv og andre syke, og her var jeg også selv skyldig i det, noe jeg sikkert ofte er.”
Det interessante er ikke kommentaren hun fikk, men at Sophie Elise får vondt langt inne i sjela av den.
Hun føler seg oppfordret til å vise hvordan hun poserer for å fremstå annerledes enn hun er, og demonstrerer hvor anstrengt hun faktisk står når hun poserer med dette thigh gapet. (Et mellomrom mellom lårene, som visstnok er greia akkurat nå, ved siden av smal midje, fyldige lepper, store pupper og stram rumpe.)
Det er i grunnen pussig at ”avsløringen” oppleves så radikal.
Ekstremvariant av den perfekt utseende kvinnen
Menneskene har posert siden tidenes morgen, det er det mest naturlige i verden og en drivkraft til selve reproduksjonen.
Helena Brodtkorb (30)
- Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
- Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
- Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.
Alle vet at man byr på den beste versjonen av seg selv i sosiale medier, og det burde ikke komme som noen overraskelse at man gjør nettopp det.
Sophie Elise har på sin side bygd hele sin offentlige persona på å posere som en ekstremvariant av den perfekt utseende kvinnen, så for henne oppleves det kanskje radikalt å vedgå at hun ikke ER sånn egentlig.
Fra et feministisk perspektiv er hun et åpenbart symptom på en altomfattende industri og ukultur som konstant forteller jenter og kvinner at de ikke er bra nok som de er. En industri som seksualiserer kvinner. Sett ut fra et slikt perspektiv er Sophie Elise et offer som man helst bør synes synd på, hun har mistet seg selv fullstendig i den andres blikk.
Når hun nå forsøker å tre ut av offerrollen ved å rette det kritiske søkelyset mot seg selv som medvirkende årsak, provoserer hun.
For det er lett å bli provosert av Sophie Elise når hun plutselig velger å stå til ansvar for et iscenesatt lite thigh gap som ikke en gang krevde kirurgi. Hva er vel et lite thigh gap i hennes tilfelle? Halve dama er jo bygget på illusjoner.
Sophie Elise er ikke feminist nok, ikke etter den uskrevne standarden for hva en god feminist er. Det er fort gjort å sitte igjen med følelsen av at feminister er hundre prosent tilfreds med seg selv. At de aldri gir seg hen til Narcissus. De bygger i hvertfall ikke en karriere på det!
De flinkeste feministene har aldri vurdert å fikse på utseendet sitt. Hvorfor skulle de det?
De er sterke, smarte og intelligente kvinner som ikke mister seg selv i noe så patetisk som et rush av bekreftelse. Eller?
Feminismen har et imageproblem
Det er et paradoks at så mange er for likestillingen men mot feminisme. Det sies at grunnen til at så lite som 11 prosent av den norske befolkningen kaller seg selv feminister, er fordi feminismen lider under et imageproblem.
Kampanjen ”Sånn ser en feminist ut” skulle bidra til å vise at feminister ikke bare er sinte BH-brennere med hår under armene, men feminismen har et viktigere imageproblem enn som så.
I enkelte sammenhenger vegrer jeg meg for å kalle meg feminist fordi jeg vet at noen kan arrestere meg for å være en dårlig en.
Jeg som kjøper prinsesseeffekter til datteren min over en lav sko, som setter alt for stor pris på en mann som spanderer, og som synes kvinner må få jobbe deltid i småbarnsperioden uten å bli mast på om at det de gjør er egoistisk og bakstreversk.
En a-typisk feminist
I enkelte sammenhenger hadde det kanskje vært tryggest å avstå fra hele begrepet.
For selv om jeg vet at den viktigste biten handler om helt andre ting enn Disney og silikon, er det ingen som liker å være dårligst i klassen. Hvordan det føles å være feminist med silikon, det kan jeg ikke en gang forestille meg.
Sophie Elise er kanskje en provoserende og a-typisk feminist, men desto viktigere som sådan.
Jeg kan mer enn gjerne messe om hvordan jeg sakte men sikkert klarte å styre unna ethvert primitivt og patetisk ønske om fremstå så deilig som mulig, men slagkraften min er forsvinnende liten sammenliknet med denne dama sin.
Feminismen har alt å tjene på å ønske Sophie Elise velkommen som hun er, med hele sitt schizofrene vesen. Hun er kanskje en ekstremvariant, men i bunn og grunn ganske lik de fleste av oss.
Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 31/08 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.