«Når alt kommer til alt handler det ikke om mannen som ikke vil ha oss. Det handler om hvordan du ser på deg selv»

Disse meldingene bør du ikke sende til eksen

Sjekk når du krysser grensen for hva som er greit.

KOMMENTAR:

For ett år siden på denne tiden valset jeg rundt i verden med forlovelsesring på fingeren, samboer og store forhåpninger for fremtiden. Lang historie kort?

Vi slet. Jeg venta. Mye. Jeg ble usikker og dritsjalu og desp. Jeg skjønte innerst inne at slaget var tapt, men nekta å innfinne meg med det. For ingenting piner dette skrøpelige mennesket jeg er mer enn kjærlighetssorg. Det spiser meg levende. Det trigger absolutt alt jeg har av vonde, plagsomme og selvforaktende, selvbebreidende følelser. Jeg er knust. Uelsket og nede for telling. Mistankene om at jeg aldri skal bli lykkelig igjen, skremmer livet av meg. Jeg blir søvnløs, utslitt, spiser usunt, friker, noier og griner.

Samtidig begynner det å bli betenkelig hvor mange ganger jeg havner i denne begredelige tilstanden. Gang på gang går jeg i fella. «Fella» består av at jeg naivt og med bankende hjerte øyner håp om at jeg det denne gang skal bli min tur til å slå meg til ro med et annet voksent menneske. At jeg lar meg lure av en gjensidig forelskelsesrus som ofte ikke trenger vare mer enn ca 2-3 måneder.

Innen de tre månedene er over har jeg enten:

a) forpliktet meg for livet og er overbevist om at jeg aldri kommer til å elske noen annen mann så lenge jeg lever,

eller

b) så er jeg over hele greia. Ferdig. Drittlei. Ute.

Hva skjer når han ikke føler det samme?

For det ironiske er at når jeg blir ferdig, blir jeg en iskald, kynisk maskin som skamløst rister av meg relasjonen jeg hadde forvirret meg inn. Det pleier å gå ganske knirkefritt, og til dags dato har jeg kun èn eks jeg ikke er på talefot med. Og det er fordi jeg fortsatt bryr meg om han.

Men så er det kategori a) der jeg er forelsket og overbevist om at jeg aldri kommer til å trenge noen annen. Hva skjer da når jeg merker at han ikke føler det samme? Når jeg ser drømmen min om et A4-liv med parmiddager, klining i sofaen og mor og far og barn smuldre opp foran øynene mine? Tar jeg da et verdig farvel, innser at dette ikke var mannen i mitt liv likevel og takker for meg?

Sinnssykt forelska

Å nei. Det er som om det flytter inn en ond tvilling inni meg som vil meg vondt. For jeg hører ikke på gode råd, eller varsellampene som blinker. Jeg tar ikke et skritt tilbake når det begynner å skrante. I det sekundet magefølelsen begynner å rope at jeg av erfaring burde pakke snippesken, - det er da jeg skrur på alle de amorøse pluggene og tviholder til krampa tar meg. Jeg vet det kommer til å svi. At jeg blir avvist.

- Du bør tenke deg godt om før du sier fra om utroskap

Du oppdager at venninnen din blir bedratt. Skal du si fra eller ikke?

Men en liten promille av meg håper innerst inne at jeg tar feil. At det faktisk skal gå bra. At kjærligheten overvinner alt. Jeg er jo så sinnssykt forelska. Det må da være gjensidig? Innerst inne er jeg nemlig like klissete, håpløs og amorøs som en colombiansk såpeopera. Svimer rundt i verden og drømmer om kjærlighet, varme kyss, sene middager, dårlig morraånde, ellevill sex, ferier hånd i hånd og en armkrok å ligge og fnise i.

Er det rart jeg da blir sønderknust når kjæresten min forsvinner ut av de klamme armene mine og bare snur seg og ser halvveis tilbake?

Her er det på sin plass å skyte inn at dette slett ikke betyr at jeg er typen som faller for alle som ser på meg to ganger. Jeg faller sjelden og drithardt. Har hatt mange fine å velge meg ut også. Men de har jeg ikke villet ha. Det kan jeg jo angre på nå. Alle de nydelige guttene jeg vraka i håp om å finne noe bedre. Noe perfekt og lidenskapelig!

En terapaut jeg gikk til sa at jeg foraktet de som elsket meg fordi jeg foraktet meg selv. Det må altså være noe i veien med de som faller for meg, de som er lette å få på kroken. De som viser seg å være vonde i viljen, passe likegyldige og som plasserer meg langt ned på tredje-fjerde plass på prioritetspallen, trigger derimot en annen følelse i meg: Frykten for å få bekreftet at jeg ikke er noe å samle på.

Så dypt går det altså an å falle

På et eller annet sykt nivå tror jeg at jeg er hekta på avvisning. Og jeg er slett ikke den eneste. Jeg har en bråte venninner som har gjort de mest vanvittige ting for å enten holde kontakt med eksene sine, eller for å fortsette å ha kontroll over hva vedkommende driver med. Ikke minst hvem vedkommende driver med.

Sextørke i mer enn to måneder kan bety slutten

Her er tegnene på at dere må endre kurs.

Ingen tør å innrømme det, selv ikke jeg, men det stalkes på et koko nivå på Facebook, Instagram, Twitter, Snapchat. Det stalkes hardt.

For en stund siden måtte jeg gå inn på Snapchat og se en video av en fyr venninnen min aldri kommer til å ende opp med og vurdere hvem av jentene i selskapet han var i som var hans potensielle date. En gang spurte jeg en felles venn av en vilt fremmed dame som hadde «liket» mye på siden til eksen min, om hvem hun var og om de hadde noe på gang. Så dypt går det altså an å falle.

Hva med å høre på sine egne velmenende råd neste gang?

Hvorfor ikke bare komme oss videre? Jo, fordi det å bli avvist bekrefter de bedritne tankene vi har om oss selv i første omgang.

- Ikke vær venner med eksen på Facebook

Du kan fort ende opp med å stalke han på nettet.

Når alt kommer til alt handler det ikke om mannen som ikke vil ha oss. Det handler om hvordan du ser på deg selv. Og hva slags kjærlighet du synes du fortjener.

Så hva med å høre på sine egne velmenende råd neste gang? Når du sitter og glor på siden til en dame som har liket statusen hans en gang for mye eller når du googler «my boyfriend doesn't love me...»  løp fra deg selv kvinne! Løp som om du har satan sjøl i hælene.