«Glemmer vi hvor store vi var og hvor vondt det var?»

KOMMENTAR:

«Hvor mange uker på vei er du nå igjen..?» Hun snur seg og tar av støvlettene.

«Eh… Ja, nå er det vel 18 om jeg ikke husker helt feil. Holder ikke like tritt nå med nummer to. Alt er liksom så…”

“HOI – da kommer du til å bli SVÆR!”

I min venninnes stille sinn eksploderer det tegnsereierøde hode hennes og den dertil hodeløse kroppen tar rennafart og sparker moren ut igjen der hun kom fra. Med en kraft kun forbeholdt kvinner som er 18 uker gravid og i en tegneserieverden, løfter hun moren over hodet og kaster den sprellende kroppen over tujahekken. Fråden står som et julenisseskjegg rundt munnen der hun slenger døra HARDT igjen.

Mens hun går opp trappa, stryker hun seg over den voksende magen og tenker for seg selv at sånt, min lille pike, sånt sier man ikke til gravide døtre.

Glemmer vi alt?

For hva er det egentlig som skjer med oss når vi er ferdig med det gravide livet og vel så det? Husker vi strengt tatt noe som helst av det vi selv opplevde og følte på? Glemmer vi hvor store vi var og hvor vondt det var?

Glemmer vi alle bekymringer så fort babyen er ute for så å bagatellisere alle andres?

Går vi rett og slett inn i en postgraviditetdemens som følger oss resten av livet?

Min mor har åpenbart hatt verdens letteste graviditeter. Heldig for henne så slapp hun å Google seg i hjæl eller møte 2000 mer eller mindre velmenende råd på Mammaforum hver eneste gang hun lurte på noe.

Hun kunne ikke huske at man hadde noe som het kynnere på den tida eller at man ikke kunne spise hva man ville. Hun nøt hvert sekund og kunne, etter eget sitat; gått gravid hele livet, om jeg bare slapp å føde.

Kvalm i 16 uker

Personlig lå jeg strakt ut på sofaen i nesten ti måneder (ja, for 40 uker er da for faen ikke ni måneder!!! Hvilken IDIOT er det som har fått alle til å tro det?). Jeg lå på grensa til ekstrem svangerskapskvalme i 16 uker før jeg fikk så alvorlige kynnere at jeg fikk løfte- og aktivitetsforbud fra uke 17.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I uke 30 ble jeg lagt inn med truende prematur fødsel, men klarte å strekke det til fire dager over termin allikevel. Jeg kunne ikke levere sønnen min i barnehage, løfte ham opp i stolen sin eller ta kveldsstellet.

«Det er på tide å ta puppen tilbake!»

- Nå må vi vanlige damer kle av oss.

Jeg sovna ved middagsbordet og kasta opp i bilen. Jeg opplevde en styrtblødning og levde ett halvt år på grønn Farris og… tja – ingenting.

Er det ikke bare helt fantastisk?

Smaken av peppermynte

Nei, det er jo ikke det da! Og nei – Jeg kunne ikke trene eller holde meg i form. Jeg syntes ikke det var magisk når jeg ble sparka så hardt i mellomgulvet, innenfra, at jeg ikke fikk puste.

Jeg takler knapt smaken av peppermynte eller banan etter ukesvis med magesyre i sånne mengder at jeg var redd det skulle tyte helt opp til øynene til slutt – og ødelegge synet mitt.

Min mamma skulle nok helst sett at hun fikk være med når barnebarna hennes ble født. Hun får stjerner i øya bare hun tenker på gravide mager, og minnene fra hennes egne graviditeter er rosenrøde og lukter svakt av lavendel.

På en måte håper jeg mine minner vil innta samme form som hennes om noen år også, men jeg har mine tvil.

En fin tilstand - men...

Så på en måte virker postgraviditetsdemens som en meget positiv tilstand. En tilstand jeg på mange måter lengter etter. Dessverre kan det gå hardt utover min egen datter.

Jeg begynner allerede å bli litt bekymret for hvordan det vil utarte seg. Jeg får lære henne et godt tujakast på forhånd. Så hun kan kvitte seg med meg. For det må være lov? Om man opplever en mamma litt for langt inne i egen snartmormorboble?