Å være gravid

«Graviditet er ingen sykdom.» Neivel?

Vibeke følte seg i alle fall ikke frisk.

GRAVID: - Det å skulle produsere frem en baby var en litt mer slitsom jobb enn jeg trodde.

GRAVID: - Det å skulle produsere frem en baby var en litt mer slitsom jobb enn jeg trodde.

Publisert

KOMMENTAR:

Jeg har født to barn, og naturlig nok vært gjennom to tilhørende graviditeter. Under begge var det spesielt ett mantra som gikk igjen, som jeg fikk høre fra alle kanter: Graviditet er ingen sykdom. «Neivel», tenkte jeg, der jeg lå over doskåla på syvende måneden, «men jeg føler meg søren ikke frisk heller!»

Alle svangerskap er forskjellige, og måten kvinner takler dem på varierer også.

For meg var det et sjokk å bli gravid. Ikke fordi det ikke var ønsket. Det var lagt inn i planen, og jeg og gemalen var glade for å skulle bli foreldre, men det å skulle produsere frem en baby var en litt mer slitsom jobb enn jeg trodde.

Kvalm hele tiden

For det første ble jeg kvalm. Ikke bare morgenkvalm, som jeg hadde hørt man kunne bli. Jeg var kvalm fra når jeg stod opp til jeg la meg om kvelden. Og det fortsatte helt frem til fødselen, med varierende intensitet.

Det eneste som stagget den vedvarende ugne følelsen i magen var å spise. Og jeg spiste. Jeg doblet antageligvis matinntaket mitt i løpet av tiden jeg gikk gravid.

Jeg måtte spise jevnlig, og ikke sjeldnere enn en gang i timen. Og til og med da var det ikke sånn at kvalmen gikk over, den ble bare dempet en anelse.

Hjernekapasitet

En annen ting ingen hadde forberedt meg på var at man blir helt fjern i hodet når man er med barn. Samtidig som at magen min vokste, gikk hjernekapasiteten min ned.

Det ble vanskelig å utføre selv de enkleste oppgaver, fordi tankene mine måtte arbeide seg gjennom flere lag med hormoner og fostervann og jeg vet ikke hva.

På mange måter kan man sammenligne et foster med en parasitt (dog en veldig søt parasitt), der den lever inne i deg og suger til seg det den kan av næring, og tydeligvis også hjerneceller.

Vibeke Dahn

  • 36 år
  • Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn
  • Jobber som visual merchandiser
  • Liker turer i skog og mark, rødvin, og søvn
  • Skriver på hobbybasis, blant annet på vikkeblogg.blogg.no (en Ikkeblogg)

Jeg hadde gledet meg sånn til å kjøpe mammaklær. Tidligere hadde jeg nemlig sett de struttende, flotte gravide som glødet og så så fantastiske ut i all sin babylykke. Det ble ikke helt sånn for min del.

En fremmed kropp

For i begynnelsen, når magen bare er litt ekstra rund og det ser ut som du bare er oppblåst og ikke gravid, følte jeg mest for å skjule magen. Når den til slutt poppet ordentlig ut, og det ikke var noen tvil om min tilstand, hadde det skjedd noe rart med hoftene mine.

Figuren min føltes bare fremmed og rar, og jeg følte meg ikke fin i noe som helst. Aller minst tettsittende klær.

Det gjorde selvfølgelig ikke saken bedre at kvalmen hang ved meg konstant. Alle som har hatt omgangssyke, vet at det eneste man vil gå i er en løs joggebukse. Eller enda bedre; ikke noe som helst.

Fordi alt strammet og plaget meg. Jeg drømte om å ta på meg en sånn flagrende, fotsid kjortel som sære kunstnere gjerne blir forbundet med.

Jalapenos i spiserøret

Andre festligheter som barn i magen kan bringe med seg, er halsbrann. Mot slutten av begge graviditetene var jeg plaget av det. Hver gang jeg bøyde meg, føltes det som om noen hadde stappet et glass med jalapenos ned i spiserøret mitt. Den samme fornemmelsen fikk jeg da jeg skulle legge meg for å sove.

Men heldigvis finnes det botemidler for slikt, blant annet ekle tabletter og noe flytende greier som smaker dritt og som lindrer i ca ett minutt.

Jeg var ikke spesielt happy, for å si det sånn.

Jeg husker at jeg forsøkte å ta noe for kvalmen også, uten at det hjalp nevneverdig. Jeg var mildt sagt desperat, og prøvde absolutt alt fra legens anbefalinger til kjerringråd. Det som fungerte best, var som nevnt å spise. Så da gjorde jeg det. Tørre kjeks i porsjonspakninger ble mitt dop, og jeg sørget for å alltid ha det tilgjengelig.

Noen få ganger har jeg spist disse kjeksene i ettertid, og da får jeg en uforklarlig trang til å stryke meg ømt og beskyttende over magen. Eller til å spy. Eventuelt begge deler.

Fysisk krevende

Oppi mitt selvmedlidenhetsmareritt (jeg følte jeg klaget mer enn jeg hadde rett til, dette var jo lykkelige omstendigheter,) måtte jeg selvsagt på jobb. Da jeg ruget på min førstefødte, hadde jeg en 80 prosent stilling i en ganske fysisk jobb. Jeg stod og gikk hele dagen, og det var liten mulighet for sittepauser.

Siden jeg allerede hadde en hviledag i uka, var jeg fast bestemt på at jeg skulle klare å stå hele løpet ut. For tross alt: jeg var jo ikke syk, jeg var bare gravid.

Det ble noen slitsomme måneder, der jeg brukte all energien på arbeidsplassen, og lå som et slakt på sofaen da jeg kom hjem. Jeg hadde ofte hodepine, for første gang i mitt liv faktisk, jeg hadde aldri vært plaget av det tidligere. Det ble en kamp for å få i seg nok mat og drikke til faste tider, så ikke magen skulle gjøre for mye opprør.

Fridagene mine brukte jeg til å hente meg inn, til å lade opp nok til at jeg skulle holde ut resten av uka. Da permisjonstiden endelig kom, var jeg utslitt, men stolt, fordi jeg hadde greid å holde ut. Girlpower! Eller…?

Ville ikke bli sett på som svak

I senere tid har jeg lurt på hvorfor jeg presset meg såpass hardt. Det kan være fordi jeg ville bevise at en graviditet ikke er noen hindring. Det at jeg skulle sette barn til verden, skulle ikke være til bryderi for arbeidsgiver eller andre jeg måtte forholde meg til.

Jeg ville ikke bli sett på som svak eller ubrukelig, jeg skulle vise dem (hvem er i grunnen «dem»?) at jeg kunne gjøre en like god jobb med en mage på slep.

Under graviditet nummer to var jeg heldigvis klok nok til å senke noen av kravene til meg selv (for det er vel helst meg selv som er «dem»).

Jeg hadde byttet jobb, og ca halvveis ut i svangerskapet reduserte jeg arbeidsmengden fra 100 til 60 prosent. Jeg følte fremdeles på at jeg hadde noe å bevise, men med ett barn på utsiden og et annet på innsiden innså at jeg måtte prioritere annerledes.

- Du bør trene mer

Jeg hadde et enormt søvnbehov. Kvalmen hadde gjort sitt inntog, og nektet som sist å slippe taket. Jeg følte jeg konstant hadde mat i munnen.

En velmenende jordmor kommenterte at jeg burde kutte ned på søtsakene, hun syntes jeg hadde gått opp vel mange kilo. Jeg, som omtrent ikke rørte søtsaker! Likevel nikket og smilte jeg.

Det gjorde jeg også da hun ymtet frempå om at gravide burde være flinkere til å trene. Der og da gadd jeg ikke å forklare meg, fordi jeg følte at det ville fremstå som dårlige unnskyldninger.

Sannheten var at jeg var dritkvalm og lei, utslitt og omtåket, og ikke minst ydmyket av alle som skulle fortelle meg at jeg ikke var SYK.

Graviditet kødder du ikke med!

Etter disse erfaringene har jeg fått full respekt for at en graviditet skal man ikke kødde med. Selv om jeg synes at mine plager var ille nok, vet jeg at det finnes mange kvinner som har det verre. Som får vann i kroppen og hovner opp, som har så vondt i kroppen at de ikke kan gå, som må være sengeliggende, som kaster opp så mye at de blir innlagt på sykehus. Mange reagerer også sterkt psykisk.

Nei, å være gravid er ikke det samme som å være rammet av en sykdom. Men hadde en i utgangspunktet frisk person en dag våknet opp med de samme symptomene, hadde de i sin fulle rett kunne ta en sykedag eller to!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag