Feminst, jeg?

Det er i verste fall tabu, og i beste fall gammeldags å kalle seg for feminist. Kvinnesaken er dessverre i alle høyeste grad aktuell, men kanskje er det på tide å tenke i nye baner?

Publisert Oppdatert
Feminismens historie har gått fra radikale BH-brennere på 70-tallet til karrierebevisste kvinnelige pengejagere i 2006. Nå ser det ut til at en ny bølge av feminisme er over oss, og det er ikke de store demonstrasjonene som preger bildet lenger.

Vi slåss nemlig ikke lengre, vi diskuterer. Vi demonstrerer ikke høylytt, vi snakker. Er det fordi vi har kommet i mål? Har vi oppnådd likestilling? Kvinner i dag kan velge den utdannelsen de vil, de kan bli karrierekvinner hvis de vil, de kan sørge for sin egen kropp ved å bruke prevensjon, og de kan bestemme om de vil ta abort hvis de blir gravide. Kanskje hører man om noen kvinner som blir dårlig behandlet i en privat eller yrkesmessig setting, men da får man høre at det sannsynligvis er på grunn av hennes vesen, og ikke på grunn av hennes kjønn. Har ikke verden faktisk blitt slik at alle norske kvinner står fritt til å velge seg det livet hun måtte ønske seg?

Feminisme har blitt tabu

Det synes som om det blir mer og mer tabu å kalle seg feminist jo nærmere vi kommer likestilling, og nå er det tilsynelatende mange som syns vi er nære nok. Det til tross for at kvinner tjener 83 % av det menn gjør. Til tross for at vi kan telle kvinnelige profilerte toppledere i Norge på en hånd. Til tross for at de kvinnelige rollemodellene unge jenter leser om i avisene i dag, er der fordi de har vært med i Idol, eller fordi de er pene. Ikke fordi de er dyktige. Det er det mennene som tar seg av. Da forskeren Elisabeth Eide kartla hvilke kvinner som fikk mest plass i norske media fant hun ut at det i 1989 var lederkvinnene som fikk oppmerksomhet. 10 år etter var det «underholdningsdamene» som var den største gruppen..

Nettopp derfor er det deprimerende og leit at begrepet «feminisme» skurrer i manges ører.

Hvordan kom vi hit?

Gjennom alle tider har mannen blitt sett på som det sterke kjønn. Kvinnen skulle i tradisjonen tro ikke høres, men var til for å bringe familien videre, og for å være «selskapsdame». Mannen skaffet maten, kvinnen tok vare på barn og hjem. Følgende bibelvers sier egentlig det meste:

«Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens.» (1. Kor. 11,9)

Selv om få i dag vil si seg fullstendig enige i at kvinnens plass er innenfor husets fire dører, at hun står lavere enn mannen og at det i alle tilfeller vil være mannen som bestemmer, og til tross for at denne tankegangen har sitt utgangspunkt i flere tusen år gamle tradisjoner og kulturer, kjenner vi oss enda igjen.

Jeg er ikke feminist, men jeg er for likestilling

Har du hørt det utsagnet? Det sier litt om hvor stigmatisert ordet «feminist» er. De fleste kvinner støtter et feministisk grunnsyn, noe annet ville være selvutslettende. Allikevel er det altså få som «tør» å innrømme at de er feminister.

Når feministene på 70-tallet kjempet for kvinnens rettigheter, var det med knyttnever og røde strømper. De var «ekstreme». Heldigvis for kvinnene i dag; for det er ingen tvil om at vi ville vært et helt annet sted hadde det ikke vært for de modige kvinnene som turte å si røkla i mot. Det kan virke som om denne tankegangen sitter i mange enda. Man kan da ikke være feminist uten å være 100 % engasjert i alle likestillingsspørsmål, være medlem i Ottar og eie minimalt av sminke?

Christina Fiig, adjunkt ved institutt for historie, internasjonale studier og samfunnsforhold ved Aalborg universitet. sier det er viktig å skille mellom 1970-tallsfeministene og dagens feminister.

- De unge danske feministene ville slett ikke kalles rødstrømper, fastslår Christina Fiig.

- Jeg har inntrykk av at det både i Danmark og i Norge er en generasjonsbetinget konfliktlinje mellom 1970-tallsfeministene og dagens unge feminister. De unge omtaler en feminisme som er "feil" eller "ut", og som er representert ved rødstrømpene, mens de selv står for en "riktig" feminisme. Alt som handler om 1970-tallet blir framstilt som veldig ukult; da skulle man ikke bry seg om hvordan man så ut, nå snakker man om retten til å bruke leppestift og den enkeltes individuelle iscenesettelse er viktig, forteller Fiig.

Veien til likestilling

I den danske utgaven av «Fittstim» skriver Karola Ramkvist følgende:

-Man forutsetter at kvinner i dager, timer og minutter vier deres liv fullstendig til deres barn. Mange tror nemlig stadig at det finnes en liten kjertel merket «barn» ved alle kvinners hjerte. I den tror man at det dunker og smerter i hvert sekund de ikke er sammen med sine barn. Man spør kvinner som har karriere, eller i det hele tatt et liv utenfor hjemmet, om de virkelig synes det er verdt det. Man spør de om alt de ofrer. Men man stiller aldri spørsmålet «Var det verdt å ofre dine barn for karrieren» til en mann, som arbeider alle ukens kvelder.

Likestilling handler om rettferdighet, og lik rett til å bli sett og anerkjent uavhengig av kjønn. Det er viktig å understreke at full likestilling ikke betyr at kjønnene skal være like. Det er mulig å oppnå likestilling selv om det er en markant forskjell mellom kvinner og menn, en fysiologisk og sosial forskjell som alltid vil være tilstede. Du kan altså være feminist selv om du er feminin, du kan være feminist selv om du liker porno, og du kan være feminist selv om du er mann. Første bud er å tørre å fortelle verden at du er nettopp en feminist, hvis du er enig i de feministiske grunnsyn. Først da vil begrepet «feminisme» klatre opp fra den mørke avgrunnen.

Kilde: Den danske versjonen av Fittstim: Fisseflokke, ssb.no, kvinnefronten.no, kilden.forskningsradet.no

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen