Tilfredsstilles med drap
De haiket med døden
Venninnene Elin og Carmen var på skoletur til Vest-Berlin i mars 1982. En kveld ble de tilbudt skyss av en hyggelig fyr. De kunne ikke ane at han var distriktets verste seksualforbryter. Men både før og senere har unge norske jenter haiket med mordere.
Jeg må drepe – ikke nøye meg med å voldta. Bare sånn kan jeg oppnå full seksuell tilfredsstillelse. I natt skal det skje - igjen.
Fredi Rudnik herjes på nytt av sadistiske fantasier og drømmer. Tanker han er helt besatt av å realisere.
Det er bare et par uker siden den 21-årige mannen, opprinnelig fra Bochum i Ruhrområdet, drepte for første gang. I sin egen leilighet. Med et knivstikk i brystet etter at han misbrukte den ukjente jenta. Liket hadde han kastet i en søppelcontainer på gata. Om to måneder skal Fredi gifte seg.
Den sterke og veltrente mureren, som de siste årene har jobbet som servitør og utkaster, har slitt med psykiske problemer hele livet. Som 15-åring forsøkte han å voldta en yngre skolepike på hjemstedet.
Siden ble fantasiene sterkere og sterkere. Han er blitt et seksuelt udyr. Et brutalt monster. Og han nyter det.
Ingenting gjør ham mer opphisset enn sex og tortur, og ofte driver han hvileløst rundt i bygatene. Farlig og søkende. I natt bruker han Ford Escorten for å speide etter ofre.
Oi, hva er nå dette? To unge kvinner kommer småhutrende nedover Kurfurstendamm. Og de leter etter noe. Spør ham om det er en åpen pizzarestaurant i nærheten.
«Selvsagt. La Boheme er en fin plass. Hopp inn så skal jeg kjøre dere.»
Klassevenninnene Elin Mosvold (20) og Carmen Puertas (19), opprinnelig fra Peru, er på skoletur og kom til Vest-Berlin noen dager tidligere.
Oppholdet har vært svært vellykket for den store gjengen fra Ørnes kommune i Nordland. I kveld har avgangsklassen vært på diskoteket «Quasimodo», en avslutningsfest før hjemreise om et drøyt døgn. Stemningen var såpass sprudlende at ingen hadde lyst til å bryte opp på lenge.
Men etter midnatt var Elin og Carmen begynt å bli litt sultne, og fortalte vennene at de skulle få tak i noe pizza. Skolens hovedregel om at ingen hadde lov til å bevege seg ute på egen hånd, ble glemt. De hadde latt ytterklærne være igjen i kjellerlokalet.
Strøket de trasket gjennom var definitivt ikke av de tryggeste i storbyen. Her var det åpenlys horetrafikk og narkotikaomsetning på hvert gatehjørne. De reisevante og fornuftige jentene følte seg likevel tilpass. Men, søren også, Delphi’s Taverna var stengt.
Nå står en hyggelig fyr foran dem og tilbyr skyss til en åpen restaurant. Plutselig glemmer de alle formaninger og advarsler, og klyver inn i bilen. Lite aner de at den bebrillede og høflige sjåføren er en av Vest-Berlins verste seksualforbrytere.
De kjører til La Boheme der jentene får kjøpt sin etterlengtede pizza. Elin og Carmen går fornøyd tilbake til bilen og den vennlige mannen og setter seg atter inn i baksetet.
Men nå blir de møtt med en helt annen holdning. Mannen har forandret seg fullstendig. Han peker på dem med en pistol, er vill i blikket, freser og brøler, låser begge dørene. Turen går nå i full fart mot det enorme skog- og friluftsområdet Grünewald.
Elin og Carmen er fullstendig hjelpeløse. De er fanget i en felle. En dødsfelle.
Storstilt jakt
Hvor ble det av venninnene? De hadde da brukt utrolig lang tid på å skaffe seg pizza. De 32 andre elevene både undret og bekymret seg. Noen dro ut for å lete etter dem. Men verken klokken tre om natta eller senere på morgen var pikene kommet til rette. En uhyggelig stemning bredte seg.
Utpå dagen mandag 15. mars fikk elever og lærere sine verste tanker bekreftet. En skogvokter hadde funnet liket av Carmen på en øde skogsbilvei i Grunewald rundt 06.30. Hun var blitt drept med flere voldsomme slag mot hodet og kjørt over av en bil. Men der var ingen tegn på seksuelle overgrep.
Hadde Elin lidd samme grusomme endelikt? Men en omfattende ettersøking ga ingen funn. Derfor ble hun etterlyst flere ganger på vest-tysk fjernsyn. To dager senere kom sjokk nummer to. En politimann på joggetur i Grunewald hadde nærmest snublet over liket til Elin, som var tildekket med greiner.
Hun ble funnet 2,5 kilometer fra stedet der venninnen møtte sin skjebne. Elin var blitt myrdet med kniv, halsen var skåret over. Hun var også blitt seksuelt misbrukt.
Politiet i Vest-Berlin engasjerte seg uvanlig sterkt i drapssaken. På det meste arbeidet 100 mann og 20 politihunder med saken. Bare i løpet av to–tre uker ble det jobbet over 3500 overtidstimer.
Belønningen for opplysninger steg kjapt til 10.000 D-mark. Og tipsene strømmet inn. Men ingen førte til noe resultat. Ti dager etter drapene var det ingenting som tydet på at saken sto foran en løsning.
I flere uker var drapet på de to norske skolepikene det heteste samtaleemnet i Berlin. Også hjemme hos Monica – Fredi Rudniks blivende fru. Da hun pratet om saken, ble Fredi smal i øynene bak brilleglassene, og utbrøt rasende og på en vulgær måte: «Slike folk skulle kastreres!» Han virket overbevisende.
I samtaler med arbeidskamerater antydet Fredi, både edru og i beruset tilstand, at han hadde drept Elin og Carmen. Men ingen tok ham seriøst. De avfeide det som spøk eller dumme fantasier, og meldte ikke fra til politiet.
Og til tross for en lang rekke alvorlige sedelighetsforbrytelser før drapene, var Rudnik en helt ukjent person for vest-tysk politi. Han var tidligere ustraffet, noe som kompliserte etterforskningen. Fredi hadde dessuten passet på å hugge opp Escorten noen måneder senere.
Ga seg ikke
I februar 1984 gikk man til arrestasjon av en 25-årig elektriker, Michael Wolpert, i nærheten av Frankfurt. Kort tid etter at han ble tatt inn til avhør for en voldtekt, tilsto han å ha tatt livet av fem kvinner. De to siste i 1982. Hadde politiet omsider fakket den gale morderen i Grünewald? Skuffelsen var stor da Wolpert ble sjekket ut av den «norske» saken.
Politiets gjennombrudd var likevel ikke langt unna.
I juni meldte en 19 år gammel kvinne at hun var blitt voldtatt og mishandlet av en usedvanlig brutal mann i kjelleren av Europasenteret midt i Vest-Berlin.
Kvinnen kunne gi en god beskrivelse av gjerningsmannen, og hadde også bitt seg merke i navnet på en bar på et visittkort som stakk opp fra voldsforbryterens jakkelomme. På baren kunne de ansatte opplyse at det måtte dreie seg om den nå arbeidsløse Fredi Rudnik, en tidligere utkaster og hjelpekelner.
Sedelighetspolitiet hentet Rudnik og begynte sine avhør. Men det snakkevillige Rudnik hadde å fortelle, var av en slik art at saken kjapt ble overlatt til mordkommisjonen.
Tilståelsene kom på løpende bånd: I alt 11 voldtekter, mange av dem ukjente, og tre drap. Om drapene på de norske jentene fortalte han følgende:
Ute i skogen hadde han stoppet bilen og tvunget Elin ned i bagasjerommet. Deretter dro han Carmen ut og bandt henne fast til et tre.
Der ble hun tvunget til å se på at venninnen ble voldtatt og stappet tilbake i bagasjerommet. Carmen ble så plassert i forsetet, og et stykke gjennom den øde skogen så hun plutselig sitt snitt til å hoppe ut av bilen. Da ga Fredi full gass og meide henne brutalt ned og kjørte over henne to-tre ganger, inntil han var sikker på at hun var død.
Etter det kjørte han rundt med skrekkslagne Elin i bagasjerommet i 34 timer før han bestemte seg for å drepe det farlige vitnet.
I mars 1985 gjorde dommer Hans-Joachim Heinze det klart at Rudnik aldri ville bli en fri mann igjen. To ganger livsvarig fengsel for drapene på Elin og Carmen og ytterligere 12 år for drapet på en ukjent kvinne, samt tre år for seksuell mishandling.
I september 1991 forsøkte trippelmorderen å rømme fra nerveklinikken hvor han var innesperret, men ble oppdaget i siste liten.
Artikkelen er først publisert på vimenn.no. Les også:
Denne saken ble første gang publisert 17/02 2018, og sist oppdatert 15/02 2021.