– Kong Harald gjorde kongerollen mer menneskelig
«Alt for Norge» var kongens valgspråk. Han, mer enn noen annen, viste gjennom sin gjerning hva det innebar. Da budskapet om kongens død kom, ble vi alle en farsfigur fattigere. Kongen, som ga alt for Norge, betydde også alt for svært mange av oss.
– Den sterke pliktfølelsen fulgte kong Harald gjennom hele livet, sier TV 2s kongehusekspert Ole Jørgen Schulsrud-Hansen.
– Den siste tiden bød på mange utfordringer for kongen, men det er i motbakke man viser karakter. Kongen klarte å respondere på det familien fikk i fanget ved å øke arbeidsmengden og bli en enda mer synlig konge for sitt folk. Det står det stor respekt av, synes Schulsrud-Hansen, som er utdannet historiker og snart ferdig med sin doktorgrad om skandinavisk kongemakt.
En unik kombinasjon
De av oss som har levd en stund, husker godt hvordan kongen som ung kronprins kjempet i over ti år for å få kvinnen han elsket.
Kanskje ga den kampen ham også en utholdenhet som kom godt med da utfordringene tårnet seg opp i de siste årene.
Kong Harald klarte gjennom hele livet å kombinere det å være et sårbart menneske med rollen som en samlende konge for folket. Han ble høyt verdsatt og elsket nettopp for denne kombinasjonen.
Urokkelig popularitet
Kongehusekspert Schulsrud-Hansen mener det er flere momenter ved kongehuset og vår avdøde konge som skiller seg sterkt fra de øvrige kongehusene i Europa.
– Monarkiet som institusjon mistet tillit under de siste krisene i kongens levetid, men kongens egen popularitet økte. Det viser at det norske folk klarer å skille mellom konge og institusjon – en forskjell man ikke ser mange andre steder. Det viser også den store forskjellen mellom kongens personlige symboltyngde og selve institusjonen. Disse pleier jo å henge sammen, men det gjorde de ikke her i landet under kong Harald, sier Schulsrud-Hansen.
Han mener kong Haralds popularitet var urokkelig.
Personavhengig
– Selv datterens omtalte giftermål med en sjaman, bonusbarnebarnets rettssak og svigerdatterens kontakt med den pedofilidømte Jeffrey Epstein kunne ikke rokke ved kong Haralds egen popularitet.
– Kongehuset har, gjennom modernisering av hoffet, som ikke lenger står like sterkt som under kong Olav og kong Haakon, bidratt til å gjøre kongerollen mer personavhengig. Det monarkiske formspråket har forandret seg de siste 30 årene, på godt og ondt, tror Schulsrud-Hansen.
Business as usual
– Kong Harald gjorde rollen som monark mer moderne. Han var mye sterkere til stede med sin personlige menneskelighet enn sine forgjengere.
– Private påkjenninger fikk likevel ikke lov til å gå utover arbeidet. Her gjaldt «business as usual», som kongen selv uttrykte det i TV-programmet «Året med kongefamilien 2025». Den sterke pliktfølelsen gikk foran alt, understreker Schulsrud-Hansen, som mener kong Harald overgikk sine forgjengere i å menneskeliggjøre kongerollen.
Forutsigbar og trygg
– Han svarte på uro med synlighet. På kritikk med tilstedeværelse. Han visste at folk så etter ham og tok det ansvaret på alvor. Det var hans måte å skape ro på, sier Tove Taalesen, forfatter og i over ti år Norges første kvinnelige lakei ved Det kongelige hoff.
– Når det blåste som mest, valgte kongen og dronningen å arbeide mer, ikke mindre. Det sier egentlig alt om dem. Kong Harald hadde en grunnleggende tanke om at rollen som monark er en plikt. Da trekker man seg ikke tilbake – man møter opp. Og det gjorde han. Sammen med dronning Sonja, understreker Taalesen.
– Folk kan diskutere monarki som prinsipp, men kong Harald opplevdes som trygg. Forutsigbar. Redelig. Han sto støtt når det stormet rundt familien og institusjonen. Den tryggheten var personlig. Den ble bygget gjennom mer enn tre tiår – og den ble stående.
Våget å være personlig
På spørsmålet om hva som skilte kong Harald fra hans forgjengere, fremhever Taalesen at han gjorde kongerollen mer menneskelig.
– Vi så ham kjempe for kjærligheten. Vi så ham bli rørt i taler. Vi så ham sitte på tribunen under OL med ekte engasjement, fryse som oss og le av seg selv. Han var konge i en tid der alt ble analysert og kommentert. Likevel beholdt han en naturlighet i rollen. Han våget å være personlig uten å bli privat. Det gjorde ham nær.
– Hva har vi egentlig mistet nå?
– Vi har mistet noe vi har lent oss på i over 35 år. Flere generasjoner har aldri hatt en annen konge. Han var der i nasjonale kriser, på 17. mai, i sorg og i feiring. For mange ble han mer enn et statsoverhode – han ble et fast holdepunkt. Når en slik skikkelse ikke lenger er der, merkes det i et land. Det er en del av vår felles historie som nå er avsluttet.
– Nå tenker jeg på dronning Sonja. På et liv levd side ved side i offentligheten. På lojaliteten mellom dem. Sammen representerte de erfaring, utholdenhet og en dyp pliktfølelse. Midt i alt det urolige sto de der – rolige, arbeidsomme og samlet. Det er kanskje nettopp derfor så mange kjenner et tomrom nå, tror Taalesen.
