Ingeborg Senneset
Jeg lærte at du kan være ukysset og jomfru og likevel bli behandlet som ei hore
Jeg har ikke villet klage. Ikke villet være «jentete». Heller bite tennene sammen enn å virke innbitt, skriver Ingeborg Senneset.
Utdrag fra boken «Ordbok for overlevelse».
Jeg var fem eller seks eller sju og satt mellom de to storebrødrene mine. Det var kaldt i bilen, men likevel klamt, for det var trangt mellom oss tre søsknene i baksetet. Utenfor var det blitt mørkt, vi hadde kjørt langt, helt fra Trøndelag til Vestlandet for å besøke besteforeldre.
Jeg skulle ønske turen var mye lenger, at vi aldri kom frem.
- Tror du det er fordi jeg er jente? spurte jeg.
- Hva da, svarte broren min.
- At han ikke liker meg. Han liker jo dere.
Det singlet i grus, vi var i oppkjørselen, det var ingen vits i å tenke mer. Jeg hadde lært at det er best bare å unngå å provosere, forsøke å lese hver bevegelse. Jenter skal sees, men helst ikke høres.
Les også: Solveig Kloppen: – Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre!
Jeg satt ved pulten og hadde glemt meg nok en gang, pratet og bråket og forstyrret sikkert hele klassen. Kanskje var dette en av gangene jeg ikke ville føre inn i innføringsboken, for det tok så lang tid, jeg ville jo bare skrive.
Eller kanskje var det da jeg korrigerte læreren på at det slett ikke er fire kontinenter som begynner på «A», for Australia er et land.
Uansett hva som utløste sinnet, tok læreren tak i pulten og løftet den to–tre centimeter opp, smelte den ned i gulvet igjen og ropte «nå holder du kjeft, Ingeborg!» Jeg lærte at jenter som lager for mye lyd, ikke blir spurt om de sliter. De blir tolket som slitsomme.
Da jeg var 13 og han nesten 30, og han satte meg på fanget sitt og stakk tungen inn i øret mitt fordi han skulle «lære meg» noe. Du er den fineste i bygda, sa han.
Jeg lo det bort så han ikke skulle bli flau, som meg. Han var samboer, og hun ble sint. På meg. Jeg lærte at du kan si nei fordi det er det rette å gjøre, men som jente kan du likevel få skylden.
Da jeg gikk i åttende og han var på trinnet over, og jeg hadde trukket meg unna det kysset den helgen selv om han var en av de kule.
Mandag morgen stod han i en ring i korridoren med de andre guttene, og jeg hadde ikke annet valg enn å gå forbi og håpe at de ikke så meg. Han kikket opp over muren av gutterygger og kastet noe mot meg. En mynt landet ved føttene mine, og han ropte «takk for sist» så alle kunne høre det.
Jeg lærte at du kan være ukysset og jomfru og likevel bli behandlet som ei hore.
Les også (+): Lilli Bendriss: – Det er veldig sjelden jeg ser engler, skyter hun forbauset inn
Da jeg var 16 og han over 20 og tok meg med på kjøretur til en by på den andre siden av landet. Jeg var sjarmert og glad, og vi var som et par på tur. Vi skulle hente et musikkanlegg, og jeg skulle være med.
Han forsvant inn i leiligheten, kom løpende ut igjen og la en sammenrullet sokk i fanget mitt. Bilen rygget, vi snudde, vi var på vei tilbake, jeg spurte hvor anlegget var, han hysjet. Jeg åpnet sokken, han sa slutt, slo etter fingrene mine. Blå piller med smilefjes.
Jeg lærte hvor lite du kan stille opp med når en annen sitter med foten på gassen og du skjønner du sitter i feil bil.
Da jeg var pasient og han en mann med makt i Medie-Norge. Han ventet på meg da jeg kom ut av de kalde sykehusveggene. Han tok meg med ut på dyr restaurant og sa jeg var unik og vakker og gjorde noe med ham.
Jeg trodde jeg var forelsket, eller så ville jeg bare tro det. Jeg sa ikke nei, jeg kom tilbake, helt til jeg fant ut at han slett ikke var singel. Det falt ikke skjeletter, men småbarnsgreier ut av skapet hans.
Jeg dro, men visste at jeg ikke kom til å si noe. For jeg har lært at «den andre kvinnen» er paria. Hadde hans utroskap blitt offentlig, hadde det sikkert gått bra med ham, men for en gryende journalist, for ei jente, kunne det vært spikeren i karrierekisten.
Da jeg hadde fått drømmejobben i avisen og han ønsket meg velkommen på en måte som fikk hvert hårstrå på armene til å reise seg i protest.
Følelsen av at han stod for tett på fellesmøtene, var for nær i gangene, pusten hans i nakken. Vissheten om at det var jeg som måtte unngå situasjoner der han kunne egle seg innpå, ikke motsatt.
Overraskelsen da en emneknaggkampanje vekket meg fra tausheten og jeg turte å melde oppførselen hans til sjefen min. Lettelsen da ledelsen tok det på alvor. Skuffelsen da det virket som om det ble glemt.
Jeg lærte at verken #jegharopplevd eller #metoo er nok.
J for jevnbyrdig.
Jenter og gutter er ikke det. Ikke på alle måter.
Jenters handlinger og signaler blir feiltolket. Vår kropp blir møtt på feil måte i helsevesenet og ikke tatt nok hensyn til i forskningen, våre evner blir forbigått og vår kapasitet utnyttet.
Vi blir forventet å være flinke, men å være «flink pike», det er feil.
Vi skal si fra, men ikke mase.
Vi skal ha selvrespekt, men ikke virke kjepphøye.
Vi skal være sexy, men ikke horete.
Vi skal være smarte, men ikke vite det selv.
Vi skal vinne, men ikke være overlegne.
Vi skal være enere, men oppføre oss som akseptable nummer to.
Vi skal tåle, og aller helst tie.
Som jente har jeg unngått å ta opp dette. Jeg har ikke villet klage. Ikke villet være «jentete». Heller bite tennene sammen enn å virke innbitt.
Les også (+): Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer
Men å være jente har lært meg noe annet enn at jeg må passe meg. Det har lært meg å kjempe mot maktmisbruk uavhengig av nettopp kjønn. For det er ikke automatisk en fordel å være gutt. Tvert imot.
Forholdene for sårbare gutter og menn er en skamplett på samfunnet. Mange blir hengende etter på skolen. Andre er blitt utsatt for overgrep, kanskje sovevoldtekt, og er harde på utsiden, men nærmer seg et stup på innsiden.
Samfunnet har ofte vendt dem ryggen og forventer at de retter opp sin egen. Derfor har dette vært en viktig sak for meg som journalist, og jeg har debattert incels, diskutert med sexkjøpere og deltatt på fagdager på Reform — ressurssenter for menn.
Og det vil jeg fortsette med.
For selv om det er ujevnt, er ikke ujevnhetene jevnt fordelt.
Parallelt med disse historiene jeg selv har med meg fra oppvekst og arbeidsliv, finnes hauger av historier fra menn og minoriteter om maktmisbruk og misforhold.
Jeg for jeg.
Det er der vi må begynne, med oss selv.
Han som dopet meg ned på en gresk bar, kan bare endre seg selv. Jeg vet ikke hva han het.
Han som lager et forskningsprosjekt uten å ta høyde for at kvinnekroppen er annerledes enn mannskroppen, kan bare ta det steget tilbake selv, rette opp, justere.
Den som har manipulert, mishandlet eller misbrukt, kjenner kanskje nå at det kniper i mellomgulvet. Har de trådd feil? Men det var jo ikke ment sånn? Kan de bli tatt? Må de endre adferd? Er de blitt misforstått?
J for å jevne ut. Jævlig fort.
«Ordbok for overlevelse» er utgitt av forlaget Egmont People, eid av Story House Egmont, som også eier Klikk.no.
Denne saken ble første gang publisert 08/03 2023.
