Inger Ellen Baal (88) lærte aldri å lese eller skrive

Inger Ellen (88): – Jeg pleide å tenke at jeg er en taper

Hun lærte aldri å lese eller skrive, men stoltheten over bakgrunnen får ingen ta fra henne.

Stolt same: Inger Ellen har valgt å fokusere på alt hun kan - og ikke det hun ikke kan.
Stolt same: Inger Ellen har valgt å fokusere på alt hun kan - og ikke det hun ikke kan. Foto: Siri Walen Simensen
Publisert Oppdatert

Inger Ellen er vakkert kledd
i egensydd samekofte da hun tar imot Hjemmets journalist.

– Før pleide jeg å tenke at jeg er en taper, jeg kan ikke skrive under på papirer eller delta i samfunnet på samme måte som alle andre, men nå tenker jeg at systemet som sviktet, er den virkelige taperen, sier den 88-årige samekvinnen.

Utsikten fra huset er fantastisk og dramatisk. Et lett skydekke ligger over fjelltoppene, som det ser ut som det er strødd melis over. I hagen står en grå lavvo av tre, en moderne variant av boligen hun og familien hadde da de i hennes oppvekst forflyttet seg på vidda med reinsdyrene.

– Vi var fem søsken, som bodde i lavvoen, eller en gamme, sammen med foreldrene våre. Vi ungene lå inntil den ene veggen. Når vi la oss til å sove, satt mamma ofte og sydde ved bålplassen, mens pappa og kanskje andre menn reparerte og snekret, forteller Inger Ellen.

PÅ VIDDA: Inger Ellen med en av sine sønner og et søskenbarn en gang for mange år siden.
PÅ VIDDA: Inger Ellen med en av sine sønner og et søskenbarn en gang for mange år siden. Foto: Privat

Fremdeles er det som om hun kan kjenne duften av bål, kaffe og tørket kjøtt når hun tenker tilbake. Fortsatt kan hun hente frem følelsen av hvordan det var når uværet tok tak i de myke veggene, og det praktisk talt ulte utenfor.

Lite skolegang

Fjellsamer og flyttsamer regnes som det samme, de flytter seg fra sted til sted ut fra reinens beiteområder. Hennes familie flyttet med reinsdyrene fra fjellet til kysten hver vår, og så tilbake til fjellet før vinteren igjen. År etter år levde de slik, til andre verdenskrig kom.

– Vi var fire barn i skolepliktig alder da vi måtte flykte til Sverige i 1943. Vi var to familier som flyktet samtidig med dyrene våre.

Inger Ellen sier at det frem til da bare var vinterskole for samebarna. De bodde normalt på internat i vintermånedene fra de var syv år gamle. Ved påsketider ble de hentet og ble med foreldrene til kysten med reinsdyrene.

<b>MOREN:</b> Inger Ellens mor, Olava, snakket norsk. 
MOREN: Inger Ellens mor, Olava, snakket norsk.  Foto: Privat foto

Selv rakk hun bare å få skolegang i noen uker, og så tok det slutt. Den gangen savnet hun ikke skolen, for hun visste knapt hva skole var. Livet ble som det ble.
Hun var et barn, som vokste opp på fjellet, og som lærte seg alt som var viktig å
kunne der, i det livet de levde.

– Vi hadde ikke leker, men vi lekte. Vi kastet lasso på reinsdyrhorn og løp og hadde det moro ute i naturen. Vi hentet vann, bar ved og jeg lærte å sy så snart jeg var stor nok til å holde nålen. Sennatråd spant vi selv på den tiden, så det lærte jeg også. Jeg var bare ti-tolv år da jeg sydde min første samekofte, forteller hun.

Vi får vite at de også hentet sennagress i naturen. Det er gresstrå fra en plante, som tørkes og bankes for å bli brukt som innlegg i samisk fottøy, skaller og komager. Det gir isolasjon og bidrar til å holde føttene tørre og varme.

Les også: Anettes foreldre tok begge et ufattelig valg: – Jeg har tilgitt dem

Madrasser var bjørkeris lagt rett på bakken

De siste årene av andre verdenskrig bodde familien i fjellene i Sverige, men da freden kom, dro de tilbake til Norge. I etterkrigsårene var det ingen som hentet inn samebarn som hadde gått glipp av viktig skolegang. Hennes foreldre hadde heller ikke råd til å sende dem på skole. Inger Ellen gikk inn
i voksenlivet uten å kunne lese og skrive. Heller ikke kunne hun norsk.

For en utenforstående høres barndommen hennes ut som en eksotisk eventyrfortelling. De hadde alltid hunder, og de var deres venner og arbeids­kamerater. Hundene fikk navn ut fra utseende. Den med prikker over øynene het «prikker over øynene», den brune het «den brune».

– Jeg lærte allerede som barn å delta i alt som foregikk. Som liten jente fikk jeg lov til
å kjøre med reinsdyr. Da jeg ble tenåring kjørte jeg mens jeg joiket en og annen joik
til en gutt jeg var forelsket i, sier hun og ler.

Inger Ellen forklarer at joik ofte er kjærlighetssanger.

Hun var et naturbarn som elsket det livet de levde, selv om de ofte var tøft både værmessig og på andre måter. Boforholdene var enkle, og det var trangt om plassen. Men det ga også nærhet og trygghet fordi hun alltid hadde noen voksne ansvarspersoner rundt seg.

– Madrasser var bjørkeris lagt rett på bakken med reinskinn over. Det var varmt og godt. I mange år levde jeg i nuet og tenkte ikke på hva jeg burde ha lært, men som voksen begynte jeg å tenke på det. Når vi fikk besøk av mennesker som bare snakket norsk, forsto jeg ikke hva de sa. Moren min, som het Olava, kunne norsk, og det åpnet mange dører, det så jeg.

Når Inger Ellen ikke kunne delta i samtalen, pleide hun stille å gå sin vei. Hun lot som om hun hadde ting hun måtte gjøre fordi hun kjente på en skamfullhet over ikke å kunne prate norsk. Hun ønsket å skjule at hun ikke klarte å forstå hva som ble sagt.

Forbudt med samisk

Fornorskningen av samene pågikk i en periode på ca. 100 år, fra midten av 1800-tallet.

Samenes mulighet til å lære sitt eget språk og kjenne sin kultur, historie og tradisjoner ble innskrenket, samtidig som mulighetene for arbeid og inntekt ble
redusert gjennom sterke negrensninger på reindrift og
eierskap av jord.

Fra 1880 var det forbudt å snakke samisk og finsk i Nordland, Troms og langs kysten av Vest-Finnmark. En stor del av fornorskningsprosessen var å sende samiske og kvenske barn til internat­skolene. Der foregikk undervisningen kun på norsk, selv om barna bare kunne samisk eller kvensk. Barna som ikke kunne norsk, ble ofte mobbet på skolen.

Les også: Viggo er tidenes norske svindler (krever innlogging)

<b>SAMEKVINNE:</b> Inger Ellen sier at hun som voksen begynte å føle skam fordi hun ikke forsto eller kunne snakke norsk.
SAMEKVINNE: Inger Ellen sier at hun som voksen begynte å føle skam fordi hun ikke forsto eller kunne snakke norsk. Foto: Privat

Syr etter øyemål

Hun glemmer ikke alle de gangene de flyttet med reinen fra fjellet til kysten. De hadde en sommerplass i Kåfjorddalen, en enkel hytte uten strøm og innlagt vann. Der tok de inn og bodde i sommermånedene.

De var mange familier som bevegde seg i samme retning.

– Reinen er et trekkdyr, som trekker mot kysten av
seg selv når det går mot vår. Vi fulgte dyrene våre. De bestemte farten, sier 88-åringen på gebrokkent norsk. Hun er selvlært og sliter iblant med å finne de norske ordene.

Inger Ellen sydde skaller, et tradisjonelt samisk vinter fottøy av reinsdyrskinn der hårene vender ut. Det er en kunst hun fremdeles kan. Gjennom hele sitt liv har hun laget eget fottøy, og til andre, ved siden av å reparere gamle og utslitte skaller.

– Det er ikke så enkelt å lage dem som det ser ut som. Vi samer har ikke målebånd, men bruker egne fingre som måleenhet. Vi klipper etter øyemålet, forklarer hun.

12 år gammel sydde hun samekofter på morens symaskin, ved å sveive. Senere fikk de maskin med pedal. Gjennom livet har hun ikke tall på alle koftene og draktene hun har laget. Med maskinen på fanget, har hun kreert både til seg selv og andre.

– Jo, maskinen er på fanget når fjellsamer syr. Da vi spør om det virkelig er sånn, ler Inger Ellen og sier at fanget er bordet til fjellsamene. Det er på fanget de har tallerkenen når de spiser også, og når de skjærer brød på fjøl.

– Når du er en same som lever på fjellet, er du ekte naturlig, utdyper hun.

Les også: Nikka (103) gir deg sine beste baketips

Flaut å ikke kunne hjelpe barna

De var mange flyttsamer som ikke hadde med seg skoleferdigheter inn i voksenlivet, og det var en slags trøst. Inger Ellen ble mor til to barn og måtte leve videre med ting slik det var, men da barna begynte på skolen, og hun ikke kunne hjelpe dem med noe som helst av skolearbeidet, føltes det flaut.

<b>TRADISJON:</b> Inger Ellen ordner sennagress, det skal tørkes og legges<br>i skaller.
TRADISJON: Inger Ellen ordner sennagress, det skal tørkes og legges
i skaller.
Foto: Privat

– Jeg begynte å lytte til hva folk sa på norsk og plukket opp litt her og der. Litt etter litt lærte jeg nok til å kunne kommunisere. Nå snakker jeg norsk, men det er ikke mitt daglige språk. Jeg snakker samisk, sier hun.

Hun så at samebarn som bare kunne ett språk, falt utenfor. Hun opplevde at hun, som ikke kunne lese og skrive, kom til kort.

Savn etter å lese og skrive

I dag velger hun å si at det var Staten, som ble en taper, fordi den glemte å følge opp de samiske fjellbarna. Hun lærte ikke en gang å skrive på sitt morsmål, samisk.

– Jeg har kjent på et savn og har tenkt mange ganger på hvordan livet mitt kunne ha sett ut om jeg hadde lært å lese og skrive. Det kunne ha blitt noe annet ut av meg, sier hun. Men når det er sagt: Er det noe Inger Ellen er stolt av, så er det at hun til tross sin analfabetisme klarte å ta fører­kortet i en alder av 52 år. Hun tok teorien muntlig og besto. Hun kjører ennå bil.

I dag har hun hus, telefon og bil, men data kan hun ikke. Tekstmeldinger er et ikke-ord. Hun fødte to sønner, og den ene av dem er død. Hun bærer med seg stor sorg fordi han gikk bort.

Unnskyldning fra kongen

Forsømmelsen overfor Inger Ellen og mange andre fjellsamebarn, var at de ikke fikk skolegang under og etter krigen.

Både Kong Olav og kong Harald har bedt samene om unnskyldning for overgrepene de ble utsatt for i fornorskningsperioden. I 1989 ble sametinget opprettet.

I dag arrangeres Riddu Riddu festival hvert år, som er en norsk urfolksfestival.

– Jeg har skapt mye med hendene mine og håndarbeidet har vært til nytte og glede. Jeg vil ikke si at jeg har lidd nød på grunn av min tapte skolegang, men det må jeg si; jeg er glad for at skolegang er en selvfølge for alle barn i dagens samfunn, uansett bakgrunn.

Les også: På hver sin side av holdeplassen kikker de på hverandre – i ett år!

Lengtet tilbake til fjellet

De siste årene har livet til Inger Ellen endret seg. Hun har vært på reise i utlandet flere ganger. Når noen i lokalmiljøet har ønsket å lære seg samisk, har hun vært en ressursperson.

<b>LAGER SKALLER:</b> Inger Ellen har reparert skallene til Liv Mæsel Rundberg. 
LAGER SKALLER: Inger Ellen har reparert skallene til Liv Mæsel Rundberg.  Foto: Siri Walen Simensen

– Jeg har bodd i huset mitt i 50 år. Da kraftledningene ble bygd, mistet min familie
rettighetene til å ha reinsdyr i fjellet. Det kjennes fremdeles bittert for vi mistet vårt eksistensgrunnlag – ja, på en måte livene våre. Jeg lengter etter tilværelsen vi hadde, og ofte må jeg dra til fjells, bare for
å kunne føle at jeg puster fritt. De første årene jeg bodde i et vanlig hus, kjente jeg at jeg ble urolig og trist når høsten kom og fjellsamene begynte ferden mot fjellet. Jeg ville også til fjells. Hensynet til min yngste sønn, Thomas, veide tyngst. Vi ble her for at han skulle få skolegang. Men jeg har aldri sluttet å lengte etter det frie livet i naturen.

Gamle samekunster har hun imidlertid holdt fast i. Inger Ellen lager bidus av reinkjøtt. Det minner om finnbiff. Eller hun røyker kjøtt. Det hun savner, er mat og kaffe fra bålet.

– Da sønnen min vokste opp, hendte det at jeg tok ham med opp på fjellet og vi ble der i flere dager. Hver gang gråt jeg. Hadde ikke utbyggingene kommet, ville vi ha kunnet fortsette å leve det livet vi en gang levde. Jeg drømmer ennå om det, sier hun.

Det banker i Inger Ellens hjerte når hun tenker på hva hun mistet, men i dag er hun mest opptatt av å være en stolt samekvinne. Hun bærer sine samiske gener med stolthet. Hver dag tar hun på seg samiske klær og den søljen hun fikk i gave av sin mor. Ingen skal være i tvil om hvem hun er og hvor hun kommer fra.

– Jeg føler meg bra når jeg har på meg kofte, eller min pesk, som er en kåpe av reinsdyrskinn. Alt jeg går med har jeg sydd selv.

Les også: Monica (43) hadde smerter i hofta – fikk grusom beskjed

Tidsvitne

Hun har engasjert seg som tidsvitne i dokumentasjonen til Sannhets- og forsoningskommisjonen i deres arbeid med å se på hva fornorskningen gjorde med urfolket i nord. Mange samer ble tvunget til å snakke norsk og fikk ikke snakke samisk. Hennes historie ble en helt annen.

– Samisk er et vakkert språk, men dessverre kommer du ikke så langt med det, så jeg skulle ha lært norsk som barn. Vi var mange i samme situasjon, men mange samiske barn opplevde også å bli fratatt sitt morsmål, poengterer hun.

Med seg i livet nå, har hun det fine i den kulturen hun kommer fra. Samene er kjent for å ta godt vare på sine gamle. Hun tok vare på sin bestemor da hun ble gammel og trengte henne. Søsteren tok vare på deres mor da hun ikke lenger klarte seg selv.

– Mange har noe å lære av oss samer også, sier hun med stort smil.

<b>ALLTID PEN:</b> Hver dag kler hun på seg en fin kofte og søljen hun fikk av sin mor. 
ALLTID PEN: Hver dag kler hun på seg en fin kofte og søljen hun fikk av sin mor.  Foto: Siri Walen Simensen

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning