SELVMORD

Anette (44) mistet begge foreldrene i selvmord

– Jeg har tilgitt dem.

DYREBARE MINNER: Mammaen til Anette hadde lovet bort gullarmbåndet til sitt eldste barnebarn. Hun glemte ikke løftet sitt.
DYREBARE MINNER: Mammaen til Anette hadde lovet bort gullarmbåndet til sitt eldste barnebarn. Hun glemte ikke løftet sitt. Foto: Anne Elisabeth Næss
Publisert Oppdatert

De var en lykkelig storfamilie. I alle fall trodde Anette (44) det. Men en dag fikk hun ikke svar fra moren på telefonen. Noe var galt. Forferdelig galt.

Larvik, vinteren 2001: Barndomshjemmet som Anette Alemrud har overtatt etter foreldrene, ligger i en trehusbebyggelse i Larvik sentrum. Her bor hun med ektemann og deres to små jenter.

Anette og storebroren vokste opp i et hjem der det alltid var liv. Der døren alltid sto åpen for venner og naboer. I hverdagen var faren som regel på jobbreise, men da helgen kom, og han kunne parkere lastebilen i garasjen, var hele familien samlet.

<b>GODE MINNER:</b> Anette og storebroren har vokst opp i et hjem med mye latter og glede. Her er Anette rundt ni år gammel, sammen med foreldrene.
GODE MINNER: Anette og storebroren har vokst opp i et hjem med mye latter og glede. Her er Anette rundt ni år gammel, sammen med foreldrene. Foto: Privat

Ofte var huset fylt av venner og naboer. Latter og glede preget hjemmet deres med en hage der det var plass til fest og moro.

Og slik skal det fortsette å være, tenker Anette som har tatt med seg den positive innstillingen til livet hjemmefra.

Tunge tanker

Selv da foreldrene skilles og flytter hver til sitt, forblir de venner. De elsker barnebarna sine, og tar dem ofte med på tur sammen. På camping og på stranden.

De er en helt vanlig og lykkelig storfamilie i Larvik.

I alle fall er det slik Anette opplever familien sin, men i det siste har hun forstått at moren strever med tunge tanker.

Moren forteller ikke Anette så mye om hva det handler om, men hun blir en del av en aktivitetsgruppe på psykiatrisk avdeling sammen med andre kvinner som hun får god kontakt med.

Anettes inntrykk er at hun trives godt der. Hun er glad for at moren får hjelp.

Påsken står for døren, og våren er kommet tidlig til Larvik. Mor og datter sitter på verandaen hjemme hos Anette og nyter vårens første solstråler.

Moren har vært på handletur. Stolt viser hun frem det som ligger i handleposene til Anette. Det er splitter nye klær i jeansstoff og et par røde sko.

«Så fine de er», sier Anette. Hun legger merke til at moren virker gladere enn hun har gjort på lenge. De to avtaler at de skal spise middag hjemme hos moren i løpet av påsken. Moren bor like i nærheten.

I det siste har moren kontaktet venner og familie og invitert dem til lunsj og kaffe hjemme hos seg. Hun hadde ringt folk for å slå av en prat.

Brevet fra mamma

Onsdag 11. april får ikke Anette svar da hun ringer moren. De stille påskedagene går, uten at hun får kontakt.

<b>BEVARTE VENNSKAPET:</b> Trine Almerud og Kjell Almerud giftet seg på begynnelsen av 1960-tallet. Anette trodde foreldrene hennes hadde et lykkelig ekteskap, men i 1998 flyttet de hver til sitt.
BEVARTE VENNSKAPET: Trine Almerud og Kjell Almerud giftet seg på begynnelsen av 1960-tallet. Anette trodde foreldrene hennes hadde et lykkelig ekteskap, men i 1998 flyttet de hver til sitt. Foto: Privat

Langfredag 13. april sender Anette mann og barn til farmor og farfar i Sandefjord. Selv trenger hun å hvile. Hun er så forkjølet, men hun er samtidig urolig for moren.

Følelsen av at noe er galt vil ikke slippe taket i henne. Moren pleier alltid å ringe henne tilbake, nå er det stille på telefonen.

Da kommer hun på at hun har en ekstranøkkel til morens leilighet, men hun kvier seg for å dra dit alene. Derfor ringer Anette en av morens venninner og forteller at hun ikke har hørt fra moren på flere dager. Hun er engstelig for at noe er galt.

Venninnen blir med henne. Da de låser seg inn, venter Anette delvis å finne moren i sofaen med en kopp kaffe foran seg, akkurat slik hun pleier å sitte. Men leiligheten er stille og virker forlatt.

På soverommet er alt sengetøyet tatt av, dynen brettet pent sammen, som om moren skulle ha reist bort.

Det tar ikke lang tid å gå gjennom leiligheten. Anette finner mammaen sin på badet. På kjøkkenet ligger avskjedsbrevet.

Ryddet i livet

I brevet forklarer moren at hun ikke orker å leve mer. Hun har notert ned en rekke praktiske opplysninger, som hva passordet til PC-en er, hvilket begravelsesbyrå hun vil de skal kontakte, og hun har beskrevet hvor hun ønsker å begraves.

Moren forteller også at hun har ordnet med konfirmasjonsgaver til barnebarna. Hun hadde lovet eldstejenta til Anette et gullarmbånd, hvis mormor døde.

Hun har også fått laget et gullarmbånd til yngstejenta av gifteringene sine.

Anettes mamma har ryddet i alle tingene sine og vasket leiligheten. Alt er klappet og klart. Strøkent, slik at de ikke skal ha noe bry med å rydde etter henne.

Anette vet ikke hvordan, men hun kommer seg gjennom kvelden. Venninnene hennes kommer for å være der sammen med henne. Det er godt å ha noen der som kan tørke tårene og hjelpe til med å sortere alle de vonde tankene som trenger seg på. For Anette forstår ikke morens valg, og er full av spørsmål. Spørsmål som det er for sent å stille.

«Var det noe hun burde ha sett, som hun ikke så? Burde hun ha spurt moren sin mer om hva det var hun bar på? Hva var det som var så tungt for henne?»

Selv om Anette vet at morens død ikke er hennes skyld, er det vanskelig å tumle med de ubesvarte spørsmålene. Det å ha venner som pusler rundt henne, har alt å si. Takket være venninnene kommer hun seg gjennom dagene.

Så skal alt ordnes til begravelsen.

Ingen, hverken familie eller venner, forstår morens valg. Ingen har svarene på hvorfor hun valgte bort livet. Ingen av dem hadde anelse om at de seneste invitasjonene og telefonene var et siste farvel.

Syk i hjertet

Anettes mamma ble bare 55 år. Hun var mormor til Silje og Sara. Hun var mamma til Anette og broren. Og hun elsket dem alle. Valget er uforståelig for dem alle.

«Mormor var syk i hjertet sitt». Det er dette Anette forteller jentene sine som er fem og syv år. De er for små til å forstå hva som har hendt. Og det er jo også sant.

Heldigvis har familien gode naboer og venner som støtter dem. De er aldri alene. Og så har de morfar som ofte er på besøk. Han tuller og leker med barnebarna. Bak morfars smil ligger det en stor sorg, det vet Anette.

Men heller ikke faren snakker mye om hvordan han har det.

Året etter blir Anette skilt fra ektemannen, og med det er det en ny sorg hun må gjennom. Hun blir boende i barndomshjemmet med jentene sine, med et nabolaget der folk tar vare på hverandre.

MITT LIV: Selv om Anette har mistet begge foreldrene i selvmord, klarer hun å gå videre i livet. – Jeg velger å være positiv og glede meg over alt det fine i livet. Det er et bevisst valg jeg har tatt, forteller hun.
MITT LIV: Selv om Anette har mistet begge foreldrene i selvmord, klarer hun å gå videre i livet. – Jeg velger å være positiv og glede meg over alt det fine i livet. Det er et bevisst valg jeg har tatt, forteller hun. Foto: Anne Elisabeth Næss

Årene går, og Anette klarer omsider å se fremover og legge den store sorgen bak seg. Hun har akseptert at moren har valgt bort livet, og gjemmer på alle de gode minnene etter henne.

Hun har alltid vært positiv, og hun innser at hun kan velge å se lyst på livet. Hun legger merke til alt det gode hun har. Hun vet at mye er opp til henne selv.

Les også: – Jeg tror han hadde bestemt seg for at det var den siste klemmen

Et nytt sjokk

Morfar er barnebarnas store helt. Anette vet at også han har sine tunge stunder etter at hans ekskone valgte å ta sitt eget liv.

Hun vet ikke hva som skjedde mellom foreldrene, men forstår at faren sliter med sitt, og hun bekymrer seg ofte for at han er ensom.

Året er 2008. Det er syv år siden moren til Anette valgte å forlate dette livet. Anette har jevnlig kontakt med faren sin. Det blir sommer. En varm julidag får ikke Anette kontakt med faren på telefonen.

Hun blir bekymret og sender en kamerat innom for å se til ham.

«Alt er i orden, han ligger i sengen og sover», sier vennen.

Anette forsøker å ringe ham igjen neste dag, men heller ikke nå får hun kontakt med faren.

Han blir funnet i sengen sin. Som om han bare hadde lagt seg til å sove.

Obduksjonsrapporten slår fast at Anettes pappa døde av hjertestans, men de finner flere tomme pilleglass i søppelet, og kommer derfor frem til at han har tatt livet sitt.

Faren har ikke etterlatt seg noe brev.

Går i sjokk

Samme dag som faren dør, kollapser Anette like utenfor huset sitt. Hun går i sjokk, og det er ingen som får kontakt med henne. Anette blir tatt hånd om av naboparet Anne Lise og Espen Lysebo. De ringer etter ambulanse. Da Anette kommer til seg selv igjen, er hun på sykehuset.

Morens død syv år tidligere og alle de vonde minnene kommer tilbake med farens død, men denne gangen føles det verre.

Det vil alltid forbli et mysterium for Anette og familien hvorfor faren valgte bort livet. Også disse spørsmålene må Anette lære seg å leve med. Leve med at hun aldri får noe svar på det store spørsmålet: Hvorfor?

Anette vet ikke hva hun skulle gjort uten venner og naboer som støtter henne gjennom den vonde tiden. De klemmer og trøster, lager middag til henne og jentene og er der hos dem. Naboparet Espen og Anne Lise blir som et par reserveforeldre for Anette.

Ikke lenge etter farens død møter Anette kjærligheten på nytt. En ny kjærlighet som leger de vonde sårene. Alle er glade på Anettes vegne. Noen ganger kan lykken smile midt i sorgen.

<b>ÅPENHET:</b> – Vi må tørre å spørre hverandre og snakke om det som er vanskelig også, sier Anette. Hun tror oppskriften på et godt liv er å dele, både det som er fint, men også det som er vanskelig.
ÅPENHET: – Vi må tørre å spørre hverandre og snakke om det som er vanskelig også, sier Anette. Hun tror oppskriften på et godt liv er å dele, både det som er fint, men også det som er vanskelig. Foto: Anne Elisabeth Næss

Nesten ett år etter farens død skal Anettes eldstejente Silje stå til konfirmasjon. Anette holder en tale. Gjennom tårer sier hun at hun vet at foreldrene hadde sett frem til Siljes konfirmasjon. Og så gir hun datteren gullarmbåndet som mormor hadde ordnet med før hun døde.

Anette har alltid hatt et lyst sinn, men hun bærer likevel sorgen inni seg. Verden ser ikke de dagene da hun ikke orker å stå opp fra sengen.

I 2010 gifter Anette seg med kjæresten. En ny hendelse i livet der hun gjerne skulle hatt dem nær. Mamma og pappa.

Les også: – Jeg har tenkt mye på om det var hans måte å ta farvel på

Har valgt å være åpen

Mars 2019: Vi sitter i barndomshjemmet til Anette, med alle minnene. I dag har Anette tilgitt. Hun har akseptert valget moren og faren tok.

– Det ble lettere da jeg innså at det var deres valg. I dag vet jeg at jeg ikke kunne gjort noe fra eller til, sier Anette.

Hun vil fortelle historien sin for å gi andre håp.

– Jeg tror på et rausere samfunn der man også deler de vonde tankene. Ikke bare det som er fint, sier hun.

Pårørende

Organisasjonen LEVE er til for dem som har mistet noen i selvmord. LEVE tilbyr blant annet sorggrupper og samtaler med frivillige likemenn.
Telefon: 22 36 17 00
E-post: [email protected]

Hun vil takke venner og naboer som stilte opp for henne da hun trengte det mest. Mest av alt takker hun Anne Lise og Espen i nabohuset.

Anette er glad for at hun har valgt å være åpen, Takknemlig for at noen ville lytte.

– Det som er vondt, blir lettere å bære når man snakker om det.

Anette har fått mange positive tilbakemeldinger på at hun har valgt å være åpen og ærlig om sorgen.

– Jeg vil at andre som opplever det samme som meg, skal vite at det kommer dager som rett og slett er så vonde at de ikke er til å holde ut. Men at det også kommer bedre dager, da man klarer å smile og tenke på de gode minnene.

Les også: Monica trodde hun var frisk, men så fikk hun er brutal beskjed

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning