Vikingenes meldinger: «Gyda sier at du skal hjem»

La oss hoppe 800 år tilbake i tid, til begynnelsen av 1200-tallet. Byen er Bergen, og i en av byens drikkebuler sitter det en mann og hiver i seg enda en øl. Hjemme venter kona Gyda utålmodig på at han skal komme hjem.

Til slutt får Gyda nok og skribler ned en beskjed på en runepinne. Hun sender av gårde en budbringer som leverer beskjeden til den stadig fullere mannen. Oversatt til moderne norsk betyr meldingen: «Gyda sier at du skal hjem».

Video: Stig André Berge: - Lykke til, Sondre Sundby

Mannen sukker kanskje oppgitt over kona. Så finner han frem kniven og prøver å skrive et svar på den andre siden av pinnen. Men som vi vet like godt nå som da, kan det å skrive en melding etter et visst antall øl være en krevende øvelse. Og akkurat som at fyllemeldinger på mobilen sjelden gir mening, er heller ikke innrissingene bakpå Gydas runepinne mulig å forstå.

Vanlige mennesker

Runer er noe vi forbinder med vakre inskripsjoner, gjerne et poetisk språk risset inn i tre eller stein. Men også helt vanlige folk kunne skrive runer, særlig i middelalderen.

Dette skriver den britiske historikeren Eleanor Barraclough om i boken «Historiens glør. Vikingtidens skjulte historier». I boken forteller hun om de helt vanlige folkene, de som ikke dro på tokt og plyndret uskyldige.

– De fleste som levde på den tiden var helt vanlige mennesker. Og selv de som var på tokt, var ikke vikinger hele tiden. De var kanskje på tokt om sommeren, men så kom de hjem og jobbet på gården, fisket og var på jakt, sier hun.

Mange av disse menneskene lærte seg altså å skrive og lese runer. Runer var først et slags hemmelig språk forbeholdt eliten. Men da vikingtiden beveget seg over til middelalderen, ble runer en del av den folkelige kunnskapen.

– Gydas runepinne og lignende runer er fascinerende. De er som post-it-lapper eller tekstmeldinger. Jeg er sikker på at de fleste av oss har både sendt og mottatt lignende meldinger som det Gyda skrev, sier Eleanor.

Dårlig humor

Mange av runene som er funnet, viser nettopp at det er vanlige folk som har skrevet dem. På en runepinne som er funnet i Bergen står det: «Om jeg bare kom meg nærmere mjødhuset mye oftere». Et kubein innehar inskripsjonen «nå blir det slåssing», etterfulgt av et uleselig svar med en annen håndskrift.

Vi kan også se at humoren til fortidens nordmenn var like dårlig som i dag. For eksempel har vi runepinnen hvor noen har skrevet «sett deg ned og tolk runene, reis deg opp og fis». Og denne: «En klok kvinne gir seg hen til sin elsker, men folk tror likevel at hun er jomfru».

En annen som har hatt det morsomt, var en som tilsynelatende ville erte presten i Urnes stavkirke. Der er det skriblet inn: «Arne prest vil ha Inga». I Oslo er det funnet et okseben hvor noen har skrevet: «Åsa elsker St», og vi kan se for oss overlegenheten til personen som har svart: «Jeg vet det».

Sladder var selvsagt populært. «De bor i samme bu, Kløve-Kåre og kona til Vilhjalm», er det en som har skrevet. Andre innrømmer hva de har gjort, for eksempel: «Ingebjørg elsket meg da jeg var i Stavanger» og «Jeg elsker en annen manns kone så høyt at ilden virker kald for meg, og jeg er en venn av denne kvinnen».

En kjærlighetshistorie

Det finnes også virkelige kjærlighetshistorier blant runepinnene. I Lom stavkirke er det funnet en beskjed på en trepinne fra rundt 1300.

«Og nå er det min fulle vilje å be om din hånd, hvis du ikke vil være med Kolbein», står det skrevet.

Navnet til mottageren er forsøkt hvisket ut, noe som kan være et tegn på at mottageren ikke satte pris på frieriet. Trepinnen er deretter sluppet ned mellom gulvplankene. Siden pinnen ble funnet i den delen av kirken hvor kvinnene satt under gudstjenesten, tyder det på at det var mottageren selv som kvittet seg med den.

– Vi må selvfølgelig bruke fantasien, for vi vet ikke hvem dette er eller hva som er den virkelige historien. Men noen har altså prøvd hardt å fjerne navnet og så sluppet det ned mellom gulvplankene. Var det fordi hun var flau? Var hun forferdet? Eller var hun redd for å få problemer? Det er irriterende at vi aldri får vite fasiten, sier Eleanor.

Kjedelig på tokt

Det var ikke bare i sine direktemeldinger at vikingene lignet dagens mennesker. I Gokstadskipet fra slutten av 800-tallet er det funnet en helt spesiell inskripsjon.

På dørken i skipet er det et omriss av en fot. Foten er ikke stor, og har sannsynligvis tilhørt en ung tenåring. Og denne tenåringen har åpenbart kjedet vettet av seg mens han rodde dag ut og dag inn. Ikke bare har han skrapt en strek rundt hele foten sin, han har også tegnet inn tånegler.

– Vi tenker ofte på den stereotype vikingen, men så finnes det altså eksempler som dette, som viser at de var vanlige mennesker. Denne gutten må ha kjedet seg så fælt, sier Eleanor.

Hun trekker også frem lille Onfim, som levde i Novgorod i Russland på midten av 1200-tallet. Dette var i etterdønningene av vikingtiden, og Onfim tilhørte den slaviske kulturen, men også her ser vi tydelige likheter med dagens barn. Arkeologer har funnet et titalls strimler med bjørkenever som Onfim har tegnet på. På en av neverstrimlene har han tegnet seg selv som et monster. Deretter har han skrevet: «Jeg er et udyr».

En annen strimmel viser at også barn på 1200-tallet ble lei av lekser. Her har han begynt å skrive alfabetet, men gått lei og tegnet seg selv som en ridder på en hest. På en annen lekse, hvor han egentlig skulle kopiere religiøse tekster, har han tegnet vennene sine foran læreren.

Digital arv

I dag er det for lengst slutt på å skrive beskjeder til hverandre på runepinner. Vil fremtidens mennesker få samme innsikt i vår hverdag med hjelp av meldingene vi skriver til hverandre?

– Det er noe jeg tenker mye på. Jeg kan lett se for meg at mye av kommunikasjonen i dag blir vanskelig å finne i fremtiden. Bildene på telefonen forsvinner når telefonen blir ødelagt. Meldinger på Snapchat blir borte med en gang. Alle de vanlige, hverdagslige meldingene slettes. Mens runeinskripsjonene er der for alltid, sier Eleanor.

Her finnes sporet etter årsaken til katastrofen som raserte Sør-Norge