Ture bodde alene i skogen i 50 år: – Det er utrolig

Lengst holdt Ture til i koia Lusivegg, som lå dypt inne i skogen og hadde jordgulv. Her bodde han i omtrent 30 år.

– Jeg synes det er fascinerende. Jeg tror mange nordmenn er opptatt av slike originaler, sier Thor Gotaas.

Utvandret

Ture Sølver ble født i 1901 og vokste opp på en husmannsplass som en helt normal gutt. Han var en smart fyr, og lærte seg både svensk, engelsk og tysk. Kjekk var han også, visstnok en av de kjekkeste guttene i Totenvika.

I 1927 ble ungkarer i fattige kommuner oppfordret til å utvandre til Canada. Ture var en av dem som lot seg friste.

Nøyaktig hva som skjedde med Ture i Canada, vet vi ikke. Det vi vet, er at han ble beskrevet som en vanlig kar da han reiste, men at han var blitt en «raring» da han kom hjem. Selv fortalte han at det skyldtes en ulykke. Han falt uti iskaldt vann og holdt på å drukne.

Til alt hell ble han reddet. Redningsmannen var mørk, og Ture var ikke vant til å se andre hudfarger. Derfor trodde han at han var død og hadde kommet til helvetet.

– Det kan hende at han fikk et traume. Det er ikke usannsynlig, men ingen vet det sikkert. Han ble i hvert fall en raring. Han fortsatte å leve på samme måte som han hadde gjort i 1925. Han ble en overlevning fra det gamle, sier Thor.

Traumatisert

Da han kom hjem, fikk han tilbud om å bo i en koie ved husmannsplassen til broren sin. Det ville han ikke. I stedet ville Ture bo i en koie langt til skogs, med en times vei til bygda.

Thor har ikke prøvd å psykoanalysere Ture for å finne ut hvorfor han var som han var. Men han tror at traumet fra Canada preget ham sterkt. Han har selv hatt et lignende traume.

– Jeg ble påkjørt på sykkel den dagen jeg fylte 26 år, og jeg fikk hjertestans. Da jeg våknet på Ullevål sykehus var det mørkt, og ut av vinduet så jeg rett på kirkegården. «Nå er jeg død», tenkte jeg. Det traumet ble sittende i cirka 15 år, men det gikk over. Det gjorde det nok ikke for Ture.

Det var ikke lett å bo alene i skogen. Ture trodde på nøkken og huldra, og om vinteren var det mørkt 16 timer i døgnet.

– Hva drev han egentlig med? Hva gjorde han? Hva tenkte han på? Han hadde en samboer, en mus som het Oskar. Og etter 20 år fikk han en radio. Men det er utrolig. Man kan være alene i skogen en dag – eller en uke – men Ture var det i 50 år, sier Thor.

Forsvunne originaler

Tidligere hørte man mye om by- og bygdeoriginaler som Ture. Lokale kjendiser som levde på en annen måte enn resten av samfunnet. Slike originaler hører vi ikke om lenger.

– I dag er det noe som heter folketrygd. Det er noe som heter internett. De som ville vært originaler før, er kanskje uføretrygdede og sitter på Facebook, sier Thor som også har delt historien om Ture i podkasten Historier som endret Norge.

I mars 2017 skulle Thor Gotaas holde et foredrag om eneboeren Josef Helvete. I den sammenhengen fikk han høre om Ture.

– Jeg trodde først at det ikke fantes bilder av ham, men så fikk jeg tak i masse bilder av fotograf Arne Ringnes. Så da skjønte jeg at dette kunne jeg gå videre med. Jeg intervjuet mange gamle folk, og hovedinformanten var 90 år gammel. Jeg snakket med 40 personer om Ture. De fleste historiene hadde sirkulert på folkemunne, så det er ikke sikkert alt som ble fortalt er sant, men alt som står i boka ble fortalt. 

De siste årene

Etter nærmere femti år alene i skogen måtte Ture Sølver forlate koia tidlig på 1980-tallet. Helsen sviktet, og han trengte legehjelp. Han flyttet da til Østre Toten sykehjem, hvor han fikk omsorg og pleie. Ture kom seg, men vendte aldri tilbake til skogslivet for godt.

Tilknytningen til koia og skogen slapp likevel ikke taket. Av og til ble han tatt med tilbake for å se stedet der han hadde bodd det meste av sitt voksne liv, og enkelte ganger orket han å gå helt inn til koia igjen.

Ture Sølver døde 87 år gammel den 11. oktober 1988. Med ham forsvant også en av de siste store bygdeoriginalene – et menneske som levde nesten hele livet sitt utenfor det moderne samfunnet. •

Mannen bak boken

Forfatter Thor Gotaas, som har skrevet boken om Ture Sølver, mangler ikke på ideer til flere bøker.

– Om jeg hadde levd i 500 år, hadde jeg hatt nok å skrive om, sier sekstiåringen.

Hjemme i stuen i Oslo er han omgitt av de 54 bøkene han har skrevet så langt. Gotaas er folklorist og en av Norges mest produktive sakprosaforfattere, og ideene tar ikke slutt.

– Som ung forfatter var jeg redd for å ikke rekke og skrive alle bøkene jeg hadde i meg. Nå har jeg skrevet mange og kunne i teorien sluttet i morgen, men jeg vil ikke. Jeg har en redsel for ikke å bli ferdig som forfatter.

For Gotaas handler livet om å bruke tiden mens man har den.

– Det er ikke alle som tenker på at det er et liv før døden. Jeg er opptatt av at det er nå jeg lever.

Selv om regnet henger i luften og temperaturen er rundt ti grader, sitter han i kortbukser.

– Det er en frihet i å gå i kortbukse.

Ved siden av ham står en fasttelefon. Mobiltelefon har han valgt bort.

– Jeg kjører min egen linje og gjør ting slik jeg selv vil.

Han trives som forfatter fordi han styrer dagene selv.

– Jeg bruker aldri vekkerklokke. I dag våknet jeg 04.48.

Når han ikke skriver, er han helst ute på ski eller til fots.

– Jeg er ingen sportsidiot. «Friluftsjunkie» passer bedre.

Han har gått Birkebeinerrennet 23 ganger.

I bøkene sine skriver Gotaas ofte om mennesker som har levd annerledes enn folk flest, blant annet eneboere og loffere.

– Slike bøker gir innsikt i uvanlige liv. Da blir det lettere å føle seg vanlig selv.

De senere årene har han også skrevet om glemte hverdagsfenomener, blant annet spark og utedoer.

– Det minner oss om barndommen.

Mangler ikke ideer

– Om jeg hadde levd i 500 år, hadde jeg hatt nok å skrive om, sier forfatter Thor Gotaas (60).

Han sitter i stuen hjemme på Korsvoll i Oslo, omgitt av de 54 bøkene han har skrevet – så langt. Ideene tar ikke slutt. Han er folklorist og en av Norges mest produktive sakprosaforfattere,

– Jeg får tanker om nye prosjekter hele tiden. Som ung forfatter tenkte jeg at hvis jeg styrtet med et fly, ville jeg ikke rukket å skrive alle bøkene jeg hadde i meg. Nå har jeg skrevet mange, og kunne i teorien sluttet i morgen. Men jeg vil ikke. Jeg har en redsel for ikke å bli ferdig som forfatter.

For Gotaas handler livet om å bruke tiden mens man har den.

– Det er ikke alle som tenker på at det er et liv før døden. Jeg er opptatt av at det er nå jeg lever.

En fri mann

Selv om regnet henger i luften og gradestokken viser rundt ti grader, sitter han i kortbukser.

– Jeg er varm av meg. Og det er en frihet i å gå i kortbukse. Hadde du møtt meg i 1975, ville jeg hatt på akkurat det samme – kortbukse og varm genser.

Ved siden av ham står en fasttelefon. Mobiltelefon har han ikke ønsket å ta i bruk.

– Jeg kjører min egen linje. Jeg gjør ting slik jeg selv vil, så lenge det ikke skader noen eller bryter loven.

Friheten er også grunnen til at han trives som forfatter. Han styrer dagene selv og skriver når det passer.

– Jeg bruker aldri vekkerklokke. Jeg kan våkne uthvilt klokken fem. I dag våknet jeg 4.48.

Drømmen om å bli forfatter oppsto allerede i barndommen, men han snakket ikke høyt om den.

– Jeg har møtt mange pensjonister som har drømt om å skrive hele livet, men som ventet i 40 år. Når de endelig får tid, fungerer ikke hodet like godt, eller livet kommer i veien. Jeg er veldig glad for at jeg fulgte drømmen min.

En «friluftsjunkie»

Når han ikke skriver, er Gotaas helst ute. Han går på ski, sykler og går tur, uten å være opptatt av konkurranse.

– Jeg er ingen sportsidiot. «Friluftsjunkie» passer bedre. Jeg må røre på meg.

Han har gått Birkebeinerrennet 23 ganger, men vet ikke sin egen rekord.

– Det er en motvekt til å sitte stille og skrive bøker.

På tur går han uten musikk eller podkast.

– Jeg liker stillheten. Å høre fuglene synge. Det er helt suverent.

Uvanlige liv

I bøkene sine skriver Thor Gotaas ofte om mennesker som har levd annerledes enn folk flest. Han har blant annet skrevet om eneboere, loffere og lurendreiere.

– Jeg tror slike bøker gir innsikt i uvanlige liv. Da blir det lettere for leserne å føle seg vanlige selv. Leser du om en loffer, kan du være takknemlig for at du har et hus å bo i.

Selv opplever han at han har lite å klage på.

– Jeg bor i Norge, jeg har hus, jeg har jobb. Jeg har det bra.

Nostalgi

De senere årene har Gotaas også skrevet bøker om glemte hverdagsfenomener. I fjor kom en bok om spark – et fremkomstmiddel som tidligere var vanlig over hele landet.

– På skolen min var det sikkert hundre sparker. Faren min sparket til legen. Læreren kom på skolen med spark. Da det ringte ut, ble det sparkkork.

Hjemme hadde familien tre sparker, og moren hadde en ekstra stående.

– Jeg hadde en kamerat som ikke fikk telefon før i 1982. Da måtte jeg sparke bort for å prate.

I 2019 ga han ut boken Norske utedoer.

– Det er noe poetisk og magisk ved utedoer. Mange har vokst opp med dem. De minner oss om barndommen, akkurat som sparkene.

Et annet barndomsminne som har forsvunnet, er hoppbakkene.

– Da vi kjørte fra Brumunddal til besteforeldrene mine på Flaen på 1970-tallet, passerte vi 14 hoppbakker. Nå er det bare én igjen, ved Eidsvoll.

Han har tidligere skrevet om hoppbakker, og vurderer å gjøre det igjen. Også melkeramper står på listen over mulige bokprosjekter.

– Det var sosiale møteplasser. Der ventet folk på skolebussen eller drosjen.

Ideene kommer stadig.

– Jeg har nok stoff til å skrive i 500 år. Men jeg har ikke lyst til å leve i 500 år. Det er for lenge.